Den tøffe hverdagen

Nå har vi hatt en uke hjemme og det har egentlig gått veldig greit, både med Liam André og oss.
Selvfølgelig er det veldig skummelt også, siden vi vet ikke om det kommer til å skje igjen, eller når det kommer til å skje igjen. Vi er klar over at om han blir syk med feber og sånn, må vi rett på sykehuset. Vi vet litt mer hva vi skal se etter og vi kan kanskje være litt i forkjøpet av sykdommen. Legene tar ingen sjanser og det er så godt å vite! Om dette skulle skje igjen, er sjansen liten for at han overlever det. Samtidig så har de en plan på hva de må gjøre, men de kan verken love noe eller garantere noe. 

Det har gått over all forventning. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva som har skjedd og vi kan ikke se hva han har vært gjennom. Jeg kaller det flaks og ett mirakel. Dette kunne gått så fryktelig galt! 30 min uten puls, det er ganske lenge det. Jeg vet at han er en ordentlig fighter, sta og gir virkelig ikke opp. Det har han hvert fall bevist nå. Jeg er så takknemlig og jeg må bare takke alle som har vært involvert. 



Jeg hadde aldri trodd at dette skulle gå så bra! Jeg forventet det verste, og jeg hadde forberedt meg på at han kom til å kanskje ha en hjerneskade. Legene på Rikshospitalet sa at dette så ikke veldig bra ut første gang de så han. Men vi alle tok feil, denne gutten har overrasket oss alle. Han er seg selv  – han er den Liam André som vi kjenner ♥ 

Han skal snart få prøve seg så smått i barnehagen igjen og jeg tror det blir både bra og ganske skummelt. Jeg er nok blitt mer overbeskyttende, samtidig som jeg vet at han må få være barn og gjøre de tingene han gjorde før. Det blir en utfordring når det går mye sykdommer i barnehagen, men jeg håper og tror at de i barnehagen tar det alvorlig og gjør alt de kan for å forebygge. Det finnes ting en ikke kan beskytte våre kjære barn i mot og sykdommer er en av de. 

6 kommentarer

Siste innlegg