Den brutale virkeligheten

Vår kjære lille Elias. På akkurat denne dagen, 21 mars 2016 var huset vårt fullt med helsepersonell som prøvde å få deg tilbake til livet. Vi så at du allerede hadde reist, men de stod på og gjorde alt det de kunne for at du skulle komme tilbake til oss. Pappaen din var en ordentlig helt den dagen om jeg kan kalle han det i en slik situasjon. Som han stod på før fagfolkene kom. Hadde det ikke vært for han hadde det nok ikke vært håp i det hele tatt. Vi fikk håp og vi ba hele tiden om at dette skulle gå greit. Jeg husker disse forferdelig lange timene. Telefonsamtalene, klemmene, ordene, synet og håpet om at det ikke var sant det vi nettopp hadde gått gjennom. Virkeligheten slo virkelig inn klokken 09.00, da kom den brutale virkeligheten om at Elias ikke lengre var her og at de hadde gjort alt de kunne for at vi skulle få han tilbake. Det er ord jeg aldri glemmer. Vi tenkte klart og fikk ringt til våre nærmeste med den grusomme beskjeden. Hvem trodde på oss? Ingen. Det var som en uvirkelig drøm for alle sammen og vi hadde ikke noe annet valg enn å stå i det.  

Nå skal vi snart ned til Elias og sette ned blomster å lys ♥ Hvis det er noen som ønsker å gjøre det samme, er dere velkommen til å gjøre det. Det setter vi veldig pris på. Vi skal prøve å gjøre denne dagen så fin som mulig. Vi har ingen direkte planer, vi tar det litt som det kommer og hva vi føler for. Nå har vi tent lys her hjemme for å minnes vår fantastiske lille gutt. 
 

Jeg hater denne dagen og jeg hater at det skjedde med oss. 

Mamma, pappa og storebror elsker deg ♥
Du er uendelig høyt elsket og ekstremt dypt savnet! 

9 kommentarer

Siste innlegg