Hvordan forholde seg til døden?

Jeg personlig syns ordet “døden” er et helt forferdelig ord. Det er et av de verste ordene jeg vet. Et annet ord jeg ikke klarer å si er gravsted/gravplass.
Jeg klarer sjeldent å snakke om døden, jeg er livredd for å dø. Tanken på at det kommer til å skje med meg også, gir meg pustevansker og en stor klump i magen. Det er så uvirkelig at en dag så er det min tur. Det er flere som har reist før meg, og jeg burde jo ikke være så redd for det når jeg vet at sønnen min venter på meg, men jeg er livredd. Jeg har aldri hatt en døden nær opplevelse og slikt, så jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så redd for det. Kanskje er det fordi jeg har hatt døden så nærme meg? Først mistet jeg en av mine gode kamerater, så mistet jeg bestemor og så mistet jeg sønnen min. Alle sammen på veldig kort tid.

Døden skal jo være en naturlig ting, dessverre er det ikke alltid det er så naturlig. Noen dør i tragiske ulykker, krybbedød og andre blir gamle å dødsfall blir naturlig. Jeg er så redd for det jeg ikke har kontroll over, jeg aner jo ikke hva som skjer med meg etter døden. Jeg har allerede begynt å tenke på hvordan jeg vil begraves, hvordan jeg ønsker å se ut, hva som skjer når jeg er borte og i en alder av 22 år skal jeg ikke måtte sitte å planlegge alt dette. Jeg er også livredd for å dø under fødselen denne gangen, har en magefølelse på at det skjer, men tror nok mer det er frykten i meg, frykten for å ikke se ungene mine vokse opp og forlate alle de jeg er glad i. Altså, når jeg dør har jeg ikke kontroll på noen ting og det skremmer meg helt vanvittig! Jeg vil ikke dø.

Det blir mye snakk om hvor lillebror er når vi er hjemme og storebror er livredd for å sove i sengen sin. Han sier at lillebror skriker og bråker sånn. Da spør vi ofte hvor lillebror er og hva han bråker med å da pleier storebror å svare ganske raskt og fort på hvor han er. Ofte så sitter han i vinduet eller i hjørnet på rommet hans. Noen ganger ligger han i sengen hans. I dag sa plutselig Liam André at lillebror sov sammen med oldemor, som da altså er mi bestemor som døde i 2015. Det at han ser Elias, det er jeg helt sikker på og det har jeg aldri tvilt på. Jeg tror fullt og helt på Liam André når han sier alt dette med lillebror.
Jeg blir faktisk ganske rørt når de har et sterkt bånd som brødre selv om den ene ikke er her lengre. ♥ De kommer alltid til å være brødre, og de kommer alltid til å vite hvem hverandre er. Liam André har fått lov til å ta del i Elias sitt liv siden han lå inni magen min, og helt til siste farvel i begravelsen hans. Han tar fortsett del i Elias sitt liv, han er akkurat som en storebror skal være, på en litt annerledes måte.
Beste guttene mine som jeg er så uendelig stolt over og som jeg elsker ♥

Jeg håper noen kjenner seg igjen i det jeg skriver i dette innlegget om døden og kanskje ønsker å ta kontakt.
Hadde vært fint å snakke med noen som har det på samme måten.

4 kommentarer
    1. Jeg har også dødsangst, men uten grunn/opplevelse som det dere har vært gjennom..🙁
      Tror på at Liam har kontakt med sin lillebror, for barn har så åpne kanaler.. Så selv min avdøde bestefar når jeg var liten..
      Tenker på dere!

    2. Døden sender deg til evigheten, gjennom en kortvarig tunnel reise. Å dø vil si å sovne inn, og bli født inn til evigheten, som er ditt virkelige liv. Ikke vær redd, men tro på Gud og Jesus, så vil du leve lykkelig i all evighet etter døden.
      Håper at ordene mine trøster deg☺
      Ellers har du skrevet et flott innlegg☺

    3. Her tror jeg lillesøster kan føle nærveret til storebror. Jeg skjønner du har disse tankene rundt fødsel,her hadde jeg fødselangst fra starten av svangerskapet og endte med full panikk panikk fra første rie og fryktet enda en dødfødsel.
      Håper du får en fin fødsel og føler det gikk bra i etter tid 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg