Ufrivillig barnløs

Istedenfor å bare skrive om mitt liv og hvordan vi har det, så setter jeg meg veldig inn i hvordan andre har det. Jeg blir fort engasjert, og tar lett til tårene over å høre mange forskjellige historier. Vi alle har våre ting som vi sliter med, vi alle har våre problemer og ting som ikke går helt etter planen. Når vi mistet Elias følte jeg meg så ensom, jeg følte det kun var vi som hadde opplevd sorg og det grusomme med å miste et lite barn. Vi er alt for mange som opplever det, enten det er i mammas mage eller i senere tid. Ikke alle får fullført et svangerskap, noen kommer kanskje ikke til den magiske uke 12.
Det er vanskelige temaer å prate om, det er ikke noe man prater om i offentligheten. Kanskje mest fordi det gjør så vondt og at ikke alle forstår hvordan det er?
Jeg aner ikke hvordan det er å miste et barn i magen, men jeg kan bare forestille meg hvordan det må være. Jeg har selv tatt abort en gang for noen år siden, og det var noe av det verste jeg har gjort. Jeg tok livet fra et lite menneske. Det var riktig der og da, å det vil jeg si at det fortsatt her. Jeg har fått to nydelige gutter etterpå. Jeg er ikke stolt over det jeg gjorde, tvert i mot. Og det er heller ikke noe jeg snakker om.


Denne jenta må være en av de sterkeste jeg vet om, hun skriver åpent om sitt liv som ufrivillig barnløshet. Jeg har fulgt henne en god stund på instagram og vi har hatt noen samtaler hvor vi deler ting med hverandre. Jeg tok til tårene når jeg spurte om jeg kunne dele litt av det hun går gjennom. Det ville hun veldig gjerne at jeg skulle, og det er jeg så glad for. Det er et tema vi hører litt om, men kanskje ikke nok? Det er ikke så lett å forstå hvordan det er om vi ikke har vært der selv. Hun har blitt intervjuet av vg+ og syns det er så modig gjort av henne å stå frem om hvordan det er og hvordan de prøver videre. Den usikkerheten rundt det hele.

Jeanette sine ord:
“Det er denne reisen, denne prosessen, livet vårt dreier seg om når man står i det. Drømmen vår og livet vårt sammen. Man trenger mer enn noen gang, mennesker som gir positiv energi og som faktisk prøver å forstå opp og nedturene. Mennesker som orker å være tilstede selv om man kanskje virker fjern og fraværn. Mennesker som gleder seg sammen med oss og som forstår det når vi har en dårlig dag. Heldigvis har vi slike mennesker i livet vårt. Verdens beste familie og venner. Jeg vet at dette kommer til å kjennes ut som mer enn jeg egentlig greier å takle. Men, jeg er klar som et egg likevell. Jeg er klar til å kjempe meg hele veien til mål. Jeg lever med et stort håp og tro på at smerten jeg kjenner på en dag skal forandre seg til glede. At dagen kommer hvor alt er verdt det. Det er den dagen som får meg til å holde ut, for jeg vet at den dagen ligger der fremme. Jeg vil ta med meg hver eneste nedtur, hver eneste erfaring og all smerten, og aldri vil jeg glemme veien vi måtte gå for å lykkes med drømmen vår.”


“Så kom den verste dagen i mitt liv, etter å ha fått lov å være gravid i tre uker. “Vær glad for at det fortsatt bare var en blodklump” Æ skjønner at folk som ikke har opplevd dette, kan ha problemer med å finne på noe lurt å si. Og at det meste menes godt. Men, vit en ting.. For meg var det aldri “bare en blodklump”.. Det var starten på et liv. Det var starten på den fremtida æ ønsker meg mer enn noe annet. Selv om æ var livredd for at dette faktisk skulle skje, så hadde æ allerede begynt å planlegge. Både farger på barnerom og hvilken vogn vi skulle ha. Æ hadde begynt å glede meg til jul med stor mage, til at det endelig skulle være min tur å feire morsdag og til neste 17 mai. Selv om æ var kort på vei, så var æ faktisk gravid med vår lille stjerne. Mange håp og drømmer fulgte med den positive testen. Like mange håp og drømmer ble revet fra oss. Vi skal ikke gi opp, og vi skal ikke grave oss ned i det som har skjedd. Men, de som vet hvor stor lengselen vår etter et barn er, forstår at dette er noe vi trenger tid på å fordøye. Vi trenger å jobbe oss opp og frem igjen. Vi må bygge opp motet og håpet på nytt. Spesielt æ. Æ trenger tid på meg før æ kan tørre å tro at dette ikke nødvendigvis trenger å skje igjen. Æ fryktet at denne dagen skulle komme. Å den kom. Hardt og brutalt. Æ har aldri opplevd så intense og grufulle smerter. Det har vært så voldsomt at æ ikke har greid å være trist. Æ har ikke klart å ta innover meg hva som faktisk har skjedd. Det er æ i ferd med å ta innover meg nå. Det er tøft og det er vondt. Det føles urettferdig og meningsløst. Æ må få lov å gråte og å være sint. Æ må få lov til å føle at æ ikke tørr å prøve på nytt. Akkurat nå. En dag vil æ klare å se fremover igjen. En dag vil æ igjen være klar for å kjempe for drømmen min. Men, akkurat nå må æ få lov til å sørge over det som skulle bli, men som ikke ble.”

Jeg ønsker dere masse lykke til og la 2017 bli deres år ♥

2 kommentarer

Siste innlegg