Hvor blir det av pappa?

Hvor er pappa? Hvor er pappaen i all sorgen? Jeg tror de aller fleste fedrene som har mistet et barn føler seg litt glemt i sorgen og prosessen. Etter vi mistet Elias har det blitt veldig mye fokus på meg, er det fordi jeg er mamma? Jeg syns det er både trist og dumt at fedrene blir "glemt". Men er det fordi vi kvinner ofte har lettere for å åpne oss og snakke om følelser eller er det veldig individuelt? Det varierer nok veldig fra familie til familie om hvor mye fokus pappaen får, men i vår situasjon syns jeg det handler veldig mye om meg som mor selv om jeg er åpen om sorgen og følelsene. Det er jo heller ikke alle som ønsker å dele så mye av livet sitt og derfor går fokuset litt bort.

Men jeg syns det er viktig å passe på den pappaen som også har mistet et barn. Han er et stort forbilde for barna sine og er like viktig som en mamma. Men på ulike områder.

Elias og pappaen hadde et veldig tett bånd, de var veldig like. Helt utrolig like. Elias ble etterhvert en liten pappagutt. Hver gang A kom hjem fra jobb, gliste Elias fra øre til øre og syns det var så stas at endelig pappa kom hjem og kunne tulle å leke.

De har fortsatt den dag i dag et sterkt bånd som ingen kan ta fra de.

2 kommentarer
    1. Ja mannfolka er jo med å lage barn ,uansett jentene bære ungene i 9 mnd så er ikke mer jentene som “eige” ungen

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg