Lillevenn

Dette ble ett av våre siste bilder sammen, himmelskatten min

 

Det er så urettferdig at du kun fikk være her sammen med oss i 4 mnd. Vi hadde nettopp døpt deg, 3 uker etterpå måtte vi planlegge begravelsen din. Det er en brutal virkelighet og det er en enorm påkjenning på kroppen. Det er nå gått 3 år siden du forlot denne verden så alt for tidlig, og jeg tenker ofte på deg og hvordan du hadde vært nå. Akkurat i dag har jeg en tung dag. Det dukket opp en sang, og tankene begynte med en gang. Masse følelser som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle, da kommer automatisk tårene og det er jo ganske godt å kjenne på at jeg kan gråte. Det er lenge siden jeg har gjort det, og da er det alltid godt når enn får ut følelser som har ligget gjemt en stund.

Det er så mange blandende følelser, glede og sorg. Glede over at jeg har tre barn, sorg over at det ene barnet ikke er her lengre.Når Tomine ble født og jeg fikk hun på brystet, så jeg med en gang at hun lignet på Elias. Det var som å se Elias, bare i jenteversjon og det ser jeg fortsatt. De er veldig like <3
Etter Elias trodde jeg ikke det skulle være mulig å oppleve sorg og mer tragedie, dessverre tok jeg feil. Liam André holdt på å reise fra oss i oktober 2017. Det har vært så mye traume og så mye som jeg aldri hadde trodd jeg jeg skulle takle eller leve med. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer meg, og jeg vet faktisk ikke. JEG VET IKKE. Men jeg vet at jeg må, jeg har egentlig ikke noe annet valg.

Helt siden jeg begynte å blogge i 2016 etter Elias forlot oss, har jeg fått så enormt mye støtte, varme og kjærlighet! Jeg har valgt å være åpen hele veien om tunge stunder, samtidig gode stunder. Og jeg er så TAKKNEMLIG for alle som har fulgt meg på veien, kommet bort å pratet med meg, tatt kontakt med meg, heiet på meg, gitt meg en klem, nye vennskap og all den omsorgen og omtanken dere alle har vist meg ❤️ tusen takk for at det finnes så mange fantastiske mennesker her på denne jorden 🙏🏼

Når livet blir snudd på hodet få sekunder senere

21.03.2016. Hvordan går det an å legge seg lykkelig kvelden før, og våkne dagen etter å hele livet mitt er snudd på hodet? Det som er alle foreldres skrekk, har nettopp skjedd meg. Hjertet mitt, panikken og frykten i meg ødelegger hele kroppen, jeg mister fotfeste. Samtidig har jeg ett håp der de holder på med livreddende førstehjelp. Det kommer til å gå bra, selv om jeg innerst inne vet og ser at dette ikke kommer til å gå bra. Livløs, ligger du der. Min andre sønn som jeg elsker så høyt og som jeg aldri skal få se smile. Som jeg aldri skal få se vokse opp. Du skulle vært stor nå, gullet. Har du blitt stor? Er du her noen gang sammen med meg? Jeg tror det ♥ jeg må bare tro.
Når jeg våknet i dag morges, tenker jeg kun på hva som skjedde for nøyaktig 3 år siden. Jeg savner deg! Skulle virkelig ønske du var her, men jeg må gjøre det beste ut av det og godta at du ikke er her, selv om jeg aldri kommer til å glemme deg. Mamma skal ned å stelle hos deg senere i dag, skatten min ♥ 

jeg elsker deg, Elias.

 


Jeg vet at livet går videre og det har det også gjort, men jeg mener at alle må få lov til å få den tiden de trenger. Jeg har kommet så utrolig langt på disse 3 årene, det første året var helt forferdelig og jeg følte vell egentlig at jeg levde i en boble hele det året. Vi ventet på obduksjonsrapporten og sårene som var blitt laget, var fortsatt veldig ferske. Jeg har slitt i veldig mange år nå, psykisk. Det ble ikke noe bedre etter vi mistet Elias for 3 år siden, men det forandret både meg og de rundt oss. Jeg føler meg som ett bedre menneske, det høres rart å si. Men jeg har fått nye synspunkt i livet og jeg setter uendelig stor pris på alle de små tingene som ofte betyr mer enn de store. 


Jeg har fått lov til å bli kjent med flere som har mistet sine kjære små barn, og for meg så betyr det så uendelig mye å kunne hjelpe, eller i hvertfall vise støtte og at jeg bryr meg. Det merket jeg det første året, og nå også, det er lettere å prate med noen som har vært i gjennom det samme som meg. Kanskje ikke så rart, når vi har kjent på den samme frykten, panikken, skrekken, uvirkeligheten, sjokket og de hundre tusen tårene som plutselig ikke kommer lengre fordi vi har sittet i flere timer, dager og uker å grått. Grått uten sammenheng, den ene timen kan ting være greit, mens den neste ble mye tyngre enn vi hadde tenkt for da kommer minnene. Kanskje det kommer en mor med barnevogn, kanskje det kommer en familie på fire, og dere skulle vært fire. Jeg har ofte kjent på de følelsene. Jeg har sett barn på Elias sin alder, men jeg er ikke bitter av den grunn. Jeg unner ingen å måtte gå gjennom denne grusomme opplevelsen. Det som også gjør vondt er at vi aldri vet om det kommer eller når. Heldigvis egentlig, for jeg ville aldri ha visst på forhånd om noe skulle skjer meg eller de rundt meg. Vi kan aldri være forberedt nok.

Før jeg slutter dette innlegget vil jeg bare si til dere alle som har kjent på disse følelsene, jeg heier på dere! Dere er sterkere enn dere tror ♥ og jeg er her om dere ønsker å ta en prat eller bare lufte tankene deres.

Når alt er tungt og jeg bare ønsker å gi opp alt

Jeg legger ikke skjul på at det har vært noen tøffe måneder hvor jeg ikke har hatt tid til noe annet enn å ta vare på ungene, og det gjør jeg med glede ♥ Men det har jo endt opp med at det har gått utover både jobb og mine behov. Det har vært mye fokus på sykdom og jeg har vært en del ganger på sykehuset med Liam André. Heldigvis er Liam A frisk og det er ingenting som tyder på at han er syk. Det som derimot er utfordringen for tiden er å få satt inn veneflon, noe som han er nødt til om han skal få medisin. Nå diskuterer legene hva vi skal gjøre videre for det kommer nok ikke til å bli lettere med tiden. Håper de i samarbeid med meg kommer frem til noe som kan både hjelpe og bli bedre for han. 

Jeg kan heller ikke legge skjul på at kroppen min er sliten. Men det eneste jeg ikke skal gjøre det er å gi opp. Jeg er ikke en person som gir opp uansett hvor mye motgang som kommer. Jeg nekter å la det psykiske ødelegge for meg som det har gjort i så mange år. Greit nok at vi har vært gjennom store prøvelser både som familie og som kjærester, men det blir ikke bedre om jeg fortsetter å tenke negativt og bare velger å legge meg i sengen og bli der. 
Jeg har fått god hjelp i form av samtaler og trening, å det er viktig for meg å holde på gode rutiner. Noen ganger er jeg nødt til å lytte til meg selv og ta meg en pause fra alt, og det gjør jeg med god samvittighet for jeg vet når jeg ikke klarer mer og om jeg da fortsetter å pusher kroppen, så kommer jeg til å “knekke” og mest sannsynlig havne i en depresjon. 

Jeg er så takknemlig for alle som sender meldinger og skriver til meg. Jeg kjenner dere ikke, men samtidig føles det slik. Det betyr mye når noen har vært en fast følger gjennom mange år og fortsatt følger meg fast, det betyr veldig mye. Tusen takk ♥ 

Det å blogge eller være aktiv på Instagram har hjulpet meg gjennom mange prosesser og jeg syns det er så godt å ta dere med inn i hverdagen vår. Ikke bare det, men jeg syns også det er fantastisk om jeg kan hjelpe andre. Det å hjelpe andre mennesker, det er virkelig noe jeg brenner for og det kommer jeg alltid til å ønske å gjøre. Om jeg vet at andre har det bra, har jeg det også bedre. 

Lenge siden sist

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, og det er rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe motivasjon for å skrive. Jeg har hatt mye jeg kunne ha skrevet, men så er det det å få det ned og ut, det har ikke vært helt enkelt. Jeg kan fortelle litt kort om hva som har skjedd siden sist, jeg har da blitt lærling som helsefagarbeider og trives godt med det. Kjenner jo selvfølgelig at det krever mye av meg når det kommer til jobb og oppgaver, men dette skal jeg klare uansett hva. Det har også vært mye sykdom i hjemmet den siste tiden, med halsbetennelser, feber og omgangssyke. Det har også blitt en del utfordringer i forhold til Liam André da han ikke lenger har lyst til å bli stukket når han er på sykehuset, og det forstår jeg jo godt. Det er ikke noe godt for meg heller når jeg må holde han fast for at de skal kunne sette veneflon. 


Verdens fineste gutt ♥ 

Det ble sykehuset på fredag, uten hell. Mandag også uten hell, og da ble det bestemt at han skulle i narkose på tirsdagen og sånn ble det. Jeg gruet meg enormt mye for det er ikke moro å måtte gjøre det med ungene sine. Det gikk veldig greit, men det å se at han bare ble lengre og lengre vekk, det var skremmende. Fikk flashback fra da han var syk, så da kom tårene fort ja. Vi overnattet på sykehuset fra tirsdag til onsdag, men i dag var han klar for å reise i barnehagen igjen etter mange dager hjemme og det blir nok kjempe stas for han. Nå håper jeg bare at alt blir lettere frem over og at vi kan få slappet litt av. 

Hvordan har du det? 

Jeg vet jeg burde være glad

Jeg vet jeg burde være glad og jeg er jo egentlig det, men det sitter ganske langt inne.
Heldigvis har jeg flere gode dager nå enn jeg har hatt tidligere. Men jeg syns det er vanskelig å skulle fungere i en hverdag hvor alt skal gå på skinner, men jeg vet jo godt at sånn er det jo ikke i en hektisk hverdag med alt som skal gjøres. 

Jeg liker rutiner i hverdagen, samtidig som det gir meg panikk. Hvorfor? Det er ett godt spørsmål.
Mulig det har noe med at jeg ikke føler meg bra nok, og at jeg ikke duger som mamma. Jeg føler meg ofte ensom, selv om jeg ikke er det – men den følelsen er helt forferdelig og vi er nok flere som kjenner på den. Jeg vet også at jeg har mye å være takknemlig for her i livet og det er jeg virkelig. Jeg er heldig!  


To av mine nydelige barn som jeg ikke hadde klart meg uten ♥

Jeg mangler en liten gutt her hos meg og det gjør så vondt. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi han en kos hver dag og se han vokse opp, men det gjør jeg ikke og det er så ufattelig urettferdig! Jeg tenker på dere alle som har mistet ett barn eller noen som betydde mye for dere. Jeg unner ingen den smerten og det savnet. Den tomheten. Forhåpentligvis treffes vi igjen ♥

Baderommet

Reklame | Princessbutikken.no

Heisann ♥ Alt bra med dere? 

Som noen av dere sikkert har fått med dere så har vi pusset opp så og si hele leiligheten. Det første rommet vi tok, det var badet og jeg er så fornøyd med hvordan det ble! Vi fjernet badekaret og satt inn en dusj og byttet ut servantet med ett nytt. 


Så, hva syns dere? 

Jeg er veldig glad i interiør og syns til tider det er vanskelig å få det fint her hjemme, noe jeg sliter en del med inne på badet. Har sett rundt i butikker, men siden det er så fint vær for tiden så ønsker jeg heller å nyte solen og slappe av. Ingenting er jo så fantastisk som å ligge å sole seg, å bestille på nett og få det rett hjem i postkassen. Bestiller du mye på nettet? 

De har fine baderomsinnredninger og baderomstilbehør på www.princessbutikken.no
Om du ikke allerede har sjekket ut det gode utvalget til Princessbutikken.no burde du gjøre det nå for de har masse fint til gode priser. 

                                                            Lavare skittentøyskurv – 179,90,- 

                                Bestselgeren City – fra 39,00,- 

Og hva er vell baderommet uten håndklær? Sjekk ut denne fine fargen, syns den var så fin at jeg bestilte hele settet. 
De har mange andre fine farger også, noe til enn hver smak vil jeg si.
Ta en titt på www.princessbutikken.no, de har så utrolig mye fint til badet. 


Jeg skal fortsette å nyte været, og jeg ønsker dere en god helg og ikke minst, GOD SOMMER ♥

Innom for å si hei

Heisann alle sammen ♥ Jeg håper dere har det bra! 

Det blir lenge mellom hvert innlegg her inne og det syns jeg faktisk er veldig kjipt, da jeg elsker å skrive. 
Men for alle dere som har barn, vet hvor krevende det er å skulle få hverdagen til å gå rundt med både det ene og det andre. Jeg har rett og slett ikke tid til å være like aktiv på sosiale medier, uansett hvor mye jeg ønsker. Når jeg skal skrive, er jeg nødt til å sitte i fred og ro – noe det blir veldig lite tid til. Med en gang jeg har satt meg og trenger å få ut noen tanker, hører jeg: Mamma, mammma, mamma, mamma. Se, mamma. Se. Alle foreldre vet jo hvordan det er. Det er sånn det er og jeg må jo prioritere barna mine, selv om jeg skulle ønske jeg kunne blogget hver dag, om ikke hvertfall hver uke. 

Det betyr mye at noen er innom og legger igjen en kommentar uansett om jeg skriver eller ikke. Tusen takk! 

 

Livet er ganske greit

Altså, nå har det vært mye negativt i livet mitt de siste årene og oppi alt det negative så glemmer jeg faktisk å sette pris på alt det fine som har skjedd og faktisk nyte hver eneste dag. Det er ingen selvfølge at livet er godt, for det er det. Jeg kjenner sjeldent på glede og gleden over å være i live, og det er noe jeg jobber med. Jeg vil så gjerne kjenne på alt det gode. Det kommer, en dag. Det vet jeg. Jeg har det egentlig ganske greit for tiden og det har jeg valgt å forsterke ved å skrive det ned.

Jeg skal ikke la angsten ta over livet mitt lengre. Den har ødelagt alt for mye. Selvfølgelig er det en grunn for at jeg har fått angsten og blir fort deprimert. Jeg går konstant rundt å er bekymret og redd, det ødelegger alt for mye av livskvaliteten min. Jeg er så lei av å ha det sånn og det er kanskje derfor jeg har valgt å være åpen om det for å få det ut. Jeg klarer sjeldent å prate om det og da er det så fantastisk å skrive det. Når alt kommer til alt, så har jeg det faktisk ganske greit. Jeg håper dere har det bra <3

PS: Jeg er nominert til foreldreblogger awards 2018 og jeg håper at DU vil stemme på meg! Det hadde betydd så mye for meg. Tusen takk på forhånd <3 Stem her!

Livet med ett kronisk sykt barn

Jeg sitter her på sykehuset med solen i ryggen og med strikketøyet i hånden. Jeg tenker over alt som har skjedd på kort tid, det har vært ekstremt tøft. Livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Men jeg har vokst, jeg ble plutselig voksen. Lille meg med mange bekymringer. Den dag i dag har jeg enda flere bekymringer enn mange på min alder.

Livet som mamma til ett kronisk sykt barn byr på mange bekymringer, tanker og følelser. Jeg er livredd, livredd så og si hver dag. Hva om, hva hvis?

Å jada, vi har mange gode dager og de nyter vi. Men alt dette med sykdommen og redselen for å miste han, gjør det vanskelig å leve det livet jeg egentlig ønsker. Men jeg prøver så godt jeg kan.

4 uker har gått og nå var det tid for behandling igjen. Jeg er så glad for at vi bor i Norge og har tilgang til både sykehus og medisiner. Uten medisinen han får i dag, vet vi ikke hvordan ting hadde vært.

Jeg elsker denne gutten og han er virkelig lyspunktet i livet mitt, akkurat som lillesøstra.

Jeg er så takknemlig for at han er her sammen med oss den dag i dag for det er ingen selvfølge. Utfallet kunne vært veldig annerledes.

Tusen takk til alle på Sørlandet sykehuset, Kristiansand for all hjelpen vi har fått og den vi får. Det å se at Liam André faktisk koser seg når han kommer til behandling betyr mye. Dere er fantastiske på mange måter.