Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Hvordan forholde seg til døden? 30.12.2016, kl. 23:15

Jeg personlig syns ordet "døden" er et helt forferdelig ord. Det er et av de verste ordene jeg vet. Et annet ord jeg ikke klarer å si er gravsted/gravplass.
Jeg klarer sjeldent å snakke om døden, jeg er livredd for å dø. Tanken på at det kommer til å skje med meg også, gir meg pustevansker og en stor klump i magen. Det er så uvirkelig at en dag så er det min tur. Det er flere som har reist før meg, og jeg burde jo ikke være så redd for det når jeg vet at sønnen min venter på meg, men jeg er livredd. Jeg har aldri hatt en døden nær opplevelse og slikt, så jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så redd for det. Kanskje er det fordi jeg har hatt døden så nærme meg? Først mistet jeg en av mine gode kamerater, så mistet jeg bestemor og så mistet jeg sønnen min. Alle sammen på veldig kort tid.

Døden skal jo være en naturlig ting, dessverre er det ikke alltid det er så naturlig. Noen dør i tragiske ulykker, krybbedød og andre blir gamle å dødsfall blir naturlig. Jeg er så redd for det jeg ikke har kontroll over, jeg aner jo ikke hva som skjer med meg etter døden. Jeg har allerede begynt å tenke på hvordan jeg vil begraves, hvordan jeg ønsker å se ut, hva som skjer når jeg er borte og i en alder av 22 år skal jeg ikke måtte sitte å planlegge alt dette. Jeg er også livredd for å dø under fødselen denne gangen, har en magefølelse på at det skjer, men tror nok mer det er frykten i meg, frykten for å ikke se ungene mine vokse opp og forlate alle de jeg er glad i. Altså, når jeg dør har jeg ikke kontroll på noen ting og det skremmer meg helt vanvittig! Jeg vil ikke dø.



Det blir mye snakk om hvor lillebror er når vi er hjemme og storebror er livredd for å sove i sengen sin. Han sier at lillebror skriker og bråker sånn. Da spør vi ofte hvor lillebror er og hva han bråker med å da pleier storebror å svare ganske raskt og fort på hvor han er. Ofte så sitter han i vinduet eller i hjørnet på rommet hans. Noen ganger ligger han i sengen hans. I dag sa plutselig Liam André at lillebror sov sammen med oldemor, som da altså er mi bestemor som døde i 2015. Det at han ser Elias, det er jeg helt sikker på og det har jeg aldri tvilt på. Jeg tror fullt og helt på Liam André når han sier alt dette med lillebror.
Jeg blir faktisk ganske rørt når de har et sterkt bånd som brødre selv om den ene ikke er her lengre. ♥ De kommer alltid til å være brødre, og de kommer alltid til å vite hvem hverandre er. Liam André har fått lov til å ta del i Elias sitt liv siden han lå inni magen min, og helt til siste farvel i begravelsen hans. Han tar fortsett del i Elias sitt liv, han er akkurat som en storebror skal være, på en litt annerledes måte.
Beste guttene mine som jeg er så uendelig stolt over og som jeg elsker ♥


Jeg håper noen kjenner seg igjen i det jeg skriver i dette innlegget om døden og kanskje ønsker å ta kontakt.
Hadde vært fint å snakke med noen som har det på samme måten.

I see you again 29.12.2016, kl. 20:56



Kroppen er full av hormoner og det er tusenvis av bekymringer som flyr rundt i hodet mitt for tiden. Dette å gå gravid og ha mistet et barn for kort siden, var tøffere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg har fortrengt det litt, jeg har det jo fint. Men har jeg det? Både ja og nei. Jeg kan ikke klage, det er mange som har det verre enn meg. Men når jeg ser på bilder av Elias og hører på musikk som minner meg om vår lille engel, så føles det ut som hele verden raser sammen og at det er ingen som har det verre enn oss. Vi er mange i samme situasjon og det er mange i ulike situasjoner, denne verden er ikke rettferdig. Dessverre. Noen blir født og noen dør.
video:received1798526503700663
♥ lille sjarmøren.

Hvorfor var det akkurat DU som måtte forlate oss, Elias? og hvorfor skal det ta så lang tid før vi får vite hva som skjedde med deg, lille perfekte gutten vår.
Jeg vet ikke, og jeg hater det! Det er så urettferdig at det skal ta så lang tid. Urettferdig å miste deg og helt forferdelig at vi ikke kan få et svar snart. Om mindre enn tre måneder til, har du vært borte et helt år allerede. Dette året har gått så utrolig fort. På denne tiden for ett år siden var du en fornøyd liten baby ♥ Jeg håper du har det bra der du er nå.



Jeg klarer ikke å skrive mer nå, tårene bare strømmer på og ja, jeg er tom for ord. Alt er bare så forferdelig trist og uvirkelig.



 

Julefeiring uten julestemning 26.12.2016, kl. 23:11

God jul da dere!

Hvordan har deres jul vært til nå? Masse god mat og drikke sammen med familien? Jeg håper dere alle har hatt en så fin julefeiring som dere kan. Dessverre så er det ikke alle som har en fin jul, noen savner kanskje familiemedlem, noen sitter kanskje ensomme. Jeg har tenkt ekstra på alle de som ikke har det så greit, spesielt i julehøytiden. Julen for oss handler om barn, glede, kjærlighet, latter og familien.

Vi har hatt en fin julaften hos mamma sammen med noen i min familie, veldig koselig. Masse god mat og mange fine å nyttige pakker. Liam André storkoste seg og var veldig fornøyd med gavene han fikk. Julenissen kom også på besøk, noe som var stas selv om det var litt flaut og skummelt. Denne julen har vi ikke klart å holde rutiner, selv om han virkelig trenger det så har det ikke vært veldig enkelt og det blir jo sånn når vi er andre plasser enn hjemme og masse som skjer. Så det får bare være, vi tar det igjen til neste år. Men kjente at det var godt å være ferdig med dagen også. Første og andre juledag har vi vært sammen med A sin familie, noe som også var kjempe koselig. Jeg kjenner det har vært mye denne julen, og at det er godt når det har begynt å roe seg litt igjen. Men for en koselig tid det er. Vi manglet Elias denne julen og det kjente vi på, men vi klarte å kose oss så mye vi kunne og vi vet at han var blant oss. ♥


Typisk familiebilde, ivrige foreldre mens ungene gråter og er helt utslitte av maset. haha.


♥ Vår lille fineste engel ♥



Nå er det begynt å blåse ganske kraftig her vi bor, og det er vell bare å forberede seg på enda mer vind. Vi bor ganske høyt oppe, så merker det ganske greit i veggene. Skulle tro det var høst og ikke vinter. Nå vil jeg krype under dyna og se litt på tv før jeg sovner. Håper dere alle får en god natt. ♥

Jeg røper overraskelsen 22.12.2016, kl. 21:24

Nå er dere sikkert kjempe spent på hva overraskelsen er, og det forstår jeg veldig godt. Jeg hater overraskelser og er alt for nyskjerrig. Det er noe jeg har hatt lyst til å dele med dere en god stund, men av ulike årsaker valgte vi å vente med å fortelle denne fantastiske overraskelsen med verden. Men nå er jeg veldig klar til å fortelle det til dere. Jeg hadde veldig lyst til å vente enda litt lengre, men det er ganske så vanskelig. Jeg har en stund vært utrolig oppblåst, små kvalm, dårlig matlyst etc. Jeg har fortsatte å gjøre det vanlige, gå på jobb og ta meg av den lille familien min selv om det til tider har vært veldig tungt, for det krever jo litt.



Liam André og Elias skal bli storebrødre til sommeren ♥
Vi gleder oss kjempe masse til å treffe lillesøster eller lillebror.

I dag er jeg akkurat 12 uker, og derfor valgte jeg også å dele denne nyheten med dere. Sjansen er stor for at den lille skal se verden. Magen har så smått begynt å vokse, og det er helt sprøtt at dette er våres tredje baby. Nå kommer jeg til å dele uke for uke her fremover, om dere ønsker det selvfølgelig.

Vi ønsker dere en god jul ♥

 

Jeg deler en overraskelse 21.12.2016, kl. 22:59

Jeg skulle ha en pause fra sosiale medier, og det skal jeg fortsatt. Bloggen er nesten blitt som en jobb, jeg må prestere og jeg er avhengig av å dele ting med dere. Men jeg ligger i sengen og tenker på alt mulig å da er bloggen det beste stedet å få ut tankene på. Her deler jeg kanskje litt for mye, kanskje litt for mye om sorg og alt det som hører mer og lite om andre ting. Jeg ønsker å ha et mer positivt sinn og heller fokusere på det som er bra. Jeg merker at jeg ikke tåler kritikk så veldig bra, og jeg hater stygge kommentarer. Heldigvis har jeg slippet å ha noen av de, men om jeg forandrer måten jeg skriver på og hva jeg skriver, så kan jeg nok forvente mer. Jeg skrev et innlegg tidligere i dag som jeg slettet ganske fort fordi det jeg skrev ble skrevet på feil måte, det virket som om alle skulle syns synd på oss siden vi hadde mistet Elias og selvfølgelig ønsker vi ikke at noen skal syns synd på oss, vi er trossalt ikke de eneste her i verden. Det kom også feil frem at folk ikke skal få lov til å klage over bagateller og selvfølgelig skal folk få lov til å klage over akkurat det de måtte ønske, men poenget var egentlig at jeg ønsker at flere skal legge bort de små tingene som ødelegger i hverdagen og heller fokusere på det som er bra. Jeg vet veldig godt at det er lettere sagt enn gjort, men det er så mye elendigheter rundt om i verden og vi må hjelpe hverandre til å få det bedre.


Foto: Se og Hør.

Jeg ønsker virkelig ikke at noen skal syns synd på oss. Det er heller ikke derfor jeg skriver så åpent som jeg gjør og så mye. Det er for å lette tankene mine, hjelpe meg selv og andre. Jeg håper ingen tror at jeg skriver for å få sympati og slikt.

Jeg kommer også til å dele en overraskelse her med dere, kanskje i morgen eller de nærmeste dagene, så jeg håper dere fortsetter å følger bloggen. Det er vanskelig å ta en liten pause, men jeg tror det er noe jeg trenger for å bli en enda bedre blogger. Og jeg trenger å bruke tiden med familien min og fokusere på det som betyr aller mest. Dere må gjerne komme med forslag i mellomtiden til hva dere ønsker å lese om fremover, så skal jeg gjøre så godt jeg kan. Jeg gleder meg hvertfall veldig til å dele en overraskelse med dere om ikke så alt for lenge!

Jeg tar en pause 21.12.2016, kl. 13:35

Jeg har bestemt meg for at jeg tar en pause fra bloggen, nå i julen. Jeg velger å legge bort sosiale medier og fokusere på familien. Jeg ønsker dere alle en fin jul og at dere får noen fine og koselige dager. Jeg ønsker dere alt godt.

En storebror som mistet lillebror 19.12.2016, kl. 22:18

Lillegullet får ikke sove i kveld fordi han sier at lillebror er på rommet og bråker. Hva skal vi tro da? Vi velger å tro at han har helt rett. Det er ingenting som tilsier at han ikke skal ha rett. Ja, barn har jo en livlig fantasi, men det har skjedd flere ganger at han peker og sier at lillebror er der. Altså, jeg tror det stemmer. Jeg tror han merker nærværet til lillebroren sin mer enn vi gjør. Barn er jo veldig åpne for slike ting og det er ikke utenkelig at han treffer på han.
Jeg er så glad for at vi har latt Liam André ta en så stor del av Elias sitt liv. Fra begynnelse til slutt. Han så magen min vokse, vi snakket mye om lillebror som snart skulle komme til oss. Han kom å besøkte oss på sykehuset, og begynte med gang sin rolle som storebror. Etter Elias døde har han blitt enda mer omsorgsfull. Han var med å fikk se han etter han var død og var med i begravelsen. Han er med å tenner lys på graven. Vi presser han ikke for mye, om han ikke ønsker å være med til graven eller ikke prate om han, så er det helt greit.




Mine fantastiske gutter som jeg elsker så høyt og som betyr så mye for meg.
Jeg skulle ønske at de fikk vokse opp sammen og ha mye glede av hverandre, dessverre ble det ikke sånn.
Dessverre skulle ikke mine fine gutter få den muligheten. Det gjør ordentlig vondt når jeg skriver det, tårene bare strømmer på og jeg syns det er helt forferdelig!


Jeg skulle gjort så mye for å få Elias tilbake, og den gleden han ga oss. Dessverre kan jeg ikke oppfylle den drømmen for oss.
Vi må bare være glade for den tiden vi fikk ha sammen som en familie på fire. Lykkelige, uten mange bekymringer.

For en dag.... 19.12.2016, kl. 22:05

I dag har det vært en helt ok dag om vi ser bort fra enkelte ting. Det hele begynte egentlig greit, jeg reiste på jobb og fikk gjort den grei jobb der før jeg skulle noe i 11 tiden. Jeg kom ikke så veldig langt før jeg begynte å blø neseblod som ikke ville stoppe med det første. Jeg måtte holde jakken min foran nesen og håpe på det beste. Jeg fant meg et toalett hvor jeg kunne finne noe papir og tror du ikke at jeg begynner å blø enda mer og fra begge neseborene. Jeg fikk kommet meg til legevakten og fikk god hjelp der. Tok en god stund før det hele stoppet. Det er noe av det verste. Det gjør jo ikke direkte vondt, men det er ubehagelig og veldig irriterende. Jeg kom meg aldri på den avtalen jeg hadde, så etter jeg fikk stoppet det gikk jeg tilbake på jobb. Etter det kjipe uhellet har jeg vært helt umattet for å si det mildt. Kom hjem og bare slang meg på sofaen å sovnet.



Eneste bildet jeg hadde fra jobb. haha.


Jeg ønsker dere en fin kveld videre. ♥
 

Den dårlige samvittigheten forsvinner aldri 18.12.2016, kl. 23:30

Jeg ligger her i sofaen etter en lang dag på jobb, vi har sett håndballkamp og farmen finalen. Jeg ligger å tenker på at jeg ikke har vært nede hos Elias hver dag denne uken. Ikke fordi jeg har glemt han, men fordi jeg syns det er vanskelig. Men jeg får så vondt inni meg når jeg ikke besøker han hver dag. Jeg tenker hele tiden på at han blir skuffet og lei seg over å ikke ha et brennende lys hos seg. Jeg hater det, jeg virkelig hater det. Jeg vet det er normalt å ikke besøke graven så ofte og at det er opp til hver enkelt, men jeg føler meg som den verste mammaen for Elias når jeg ikke får reist ned å tent lys.

Jeg kjenner tårene presse på, det er så vondt. Jeg har lyst til å bare springe ned å tenne lys. Jeg har lyst til å pynte og stelle. Men jeg vet det er vanskelig nå. Jeg føler aldri det blir bra nok, men kan det egentlig bli det? Jeg tror faktisk ikke det. Vi som har mistet føler nok en ekstra trang til å stelle og ordne på graven siden vi ikke har muligheten til å gjøre det med de små. Det er helt forferdelig! Jeg tenker ofte når jeg er hos Elias at det er så urettferdig at der sitter jeg ute å fryser for å tenne lys og varme sønnen vår som vi for ikke mange månedene siden la nede i jorden i smykkeskrinet sitt. Hvilken foreldre gjør sånn? Det er ikke noe vi ønsker, men vi må. Vi er nødt til å besøke graven, det er liksom ofte den eneste plassen å få nærhet fra han.

Jeg får aldri holdt sønnen min igjen, jeg får aldri hørt han le eller sett han smile. Jeg får aldri vært med han på første barnehagedag eller første skoledag. Vet du hvor urettferdig det er? Det gjør så vondt. Jeg tenner lys, men andre bysser og koser med babyene sine. Jeg unner alle den opplevelsen og følelsen av å få et barn. Så mye kos og kjærlighet.

Det kjæreste vi har 16.12.2016, kl. 12:58

I dag er jeg hjemme med lille gullet som ikke er helt i form stakkars, hoster og nyser om hverandre. Dessverre så er det tiden for det nå, og typisk at det er rett i juletiden. Vi merker sjeldent på han at han er syk, da skal han ha 40 i feber. Men jeg valgte å ha en kosedag hjemme med han istedenfor å sende han i barnehagen i dag. Det er bare godt å kunne ha han hjemme og kose litt ekstra. Ligge lenge i sengen og ingen stress. Hadde planer om å ta oss en tur ned til sentrum og kose oss på kafé, men var ikke så veldig fristende i dette triste været, så vi holder oss innendørs frem til pappa kommer hjem.


En som er så glad i lillebroren sin ♥
Foto: Se og Hør

 

Det kjæreste vi har, er jo barna våre. Vi gjør alt for at de skal ha det greit, de kommer foran alt. De fortjener og trenger en trygg og god oppvekst. Når de er syke, skal de få lov til å bestemme litt selv. Regler og rutiner blir litt glemt når de små ikke er i form, og det syns jeg er helt greit. Jeg tror han er lykkelig uansett. Jeg tror han er lykkelig selv om han får lov til å spise litt usunt i ukedagene og ikke bare i helgene, jeg tror han er lykkelig med de foreldrene, rutinene og reglene han har. Jeg tror den lille tassen er fornøyd med livet sitt. Vi gjør hvertfall alt vi kan for at han skal ha det best mulig og få et så greit liv som han bare kan.
 

Kreftbehandling 15.12.2016, kl. 17:29

Jeg har lyst til å dele en historie med dere som har brent seg fast i hjertet mitt. Det er en ufattelig trist sak, men den viser hvor sterk disse personene er.
Hun er mamma til fire nydelige jenter, har en fantastisk mann som gjør alt for henne. Det er mange som er blitt engasjert i saken og ønsker kun det beste for denne fantastiske damen. Det er så tragisk at vi bor i ett av de rikeste landene, også blir ingenting gjort. Virker ikke som menneskeliv er verdt så mye. Det burde ha vært verdt alt. Jeg har ikke ord, samtidig som jeg kunne skrevet så mye mer.


Jeg har fått lov av de til å dele historien med dere. Jeg håper flest mulig ser dette innlegget og ønsker å hjelpe.
Her er litt av mannens historie:
I mnd skiftet Mars-April 2015, ble Miriam veldig syk etter å ha begynt på noen medisiner pga en svært smertefull nerveskade-sykdom som heter CRPS. Vi trodde DA at det var magesår som følge av at hun ikke tålte medisinene og siden det var påske og hun ikke ville på legevakten, sluttet hun på medisinen og tok imot magesårmedisin av et familiemedlem. Det sto også på pakken til medisinen(mot CRPS) at det kunne forårsake bukspyttkjertelbetennelse, men vi forsto først senere at det var det det hadde vært. Smertene i magen avtok over et par uker da hun sluttet på medisinene og hun følte seg bedre, men "magesjauen" som også hadde ledsaget smertene, vedvarte. Fra april til juni var vi inn og ut hos legen med disse mageproblemene og det vi NÅ vet er klassiske kreft-tegn mange ganger, men legens svar var alltid at det sikkert bare var 'irritabel tarm'. Hun ble tiltagende dårlig, var bla svært trøtt og mistet vekt. Mageproblemene førte til at hun måtte være hjemme store deler av tiden.

 


De vil minst trenge 1 million kroner, det gjelder ved behandling, de vet ikke hva kirurgi evt vil koste.
De har ikke disse pengene og trenger hjelp fra alle der ute. Bli med å hjelp denne flotte familien.
Dere kan lese mer her: KLIKKHER
Del gjerne videre slik at flere kan hjelpe.

Ufrivillig barnløs 14.12.2016, kl. 21:28

Istedenfor å bare skrive om mitt liv og hvordan vi har det, så setter jeg meg veldig inn i hvordan andre har det. Jeg blir fort engasjert, og tar lett til tårene over å høre mange forskjellige historier. Vi alle har våre ting som vi sliter med, vi alle har våre problemer og ting som ikke går helt etter planen. Når vi mistet Elias følte jeg meg så ensom, jeg følte det kun var vi som hadde opplevd sorg og det grusomme med å miste et lite barn. Vi er alt for mange som opplever det, enten det er i mammas mage eller i senere tid. Ikke alle får fullført et svangerskap, noen kommer kanskje ikke til den magiske uke 12.
Det er vanskelige temaer å prate om, det er ikke noe man prater om i offentligheten. Kanskje mest fordi det gjør så vondt og at ikke alle forstår hvordan det er?
Jeg aner ikke hvordan det er å miste et barn i magen, men jeg kan bare forestille meg hvordan det må være. Jeg har selv tatt abort en gang for noen år siden, og det var noe av det verste jeg har gjort. Jeg tok livet fra et lite menneske. Det var riktig der og da, å det vil jeg si at det fortsatt her. Jeg har fått to nydelige gutter etterpå. Jeg er ikke stolt over det jeg gjorde, tvert i mot. Og det er heller ikke noe jeg snakker om.


Denne jenta må være en av de sterkeste jeg vet om, hun skriver åpent om sitt liv som ufrivillig barnløshet. Jeg har fulgt henne en god stund på instagram og vi har hatt noen samtaler hvor vi deler ting med hverandre. Jeg tok til tårene når jeg spurte om jeg kunne dele litt av det hun går gjennom. Det ville hun veldig gjerne at jeg skulle, og det er jeg så glad for. Det er et tema vi hører litt om, men kanskje ikke nok? Det er ikke så lett å forstå hvordan det er om vi ikke har vært der selv. Hun har blitt intervjuet av vg+ og syns det er så modig gjort av henne å stå frem om hvordan det er og hvordan de prøver videre. Den usikkerheten rundt det hele.


Jeanette sine ord:
"Det er denne reisen, denne prosessen, livet vårt dreier seg om når man står i det. Drømmen vår og livet vårt sammen. Man trenger mer enn noen gang, mennesker som gir positiv energi og som faktisk prøver å forstå opp og nedturene. Mennesker som orker å være tilstede selv om man kanskje virker fjern og fraværn. Mennesker som gleder seg sammen med oss og som forstår det når vi har en dårlig dag. Heldigvis har vi slike mennesker i livet vårt. Verdens beste familie og venner. Jeg vet at dette kommer til å kjennes ut som mer enn jeg egentlig greier å takle. Men, jeg er klar som et egg likevell. Jeg er klar til å kjempe meg hele veien til mål. Jeg lever med et stort håp og tro på at smerten jeg kjenner på en dag skal forandre seg til glede. At dagen kommer hvor alt er verdt det. Det er den dagen som får meg til å holde ut, for jeg vet at den dagen ligger der fremme. Jeg vil ta med meg hver eneste nedtur, hver eneste erfaring og all smerten, og aldri vil jeg glemme veien vi måtte gå for å lykkes med drømmen vår."


"Så kom den verste dagen i mitt liv, etter å ha fått lov å være gravid i tre uker. "Vær glad for at det fortsatt bare var en blodklump" Æ skjønner at folk som ikke har opplevd dette, kan ha problemer med å finne på noe lurt å si. Og at det meste menes godt. Men, vit en ting.. For meg var det aldri "bare en blodklump".. Det var starten på et liv. Det var starten på den fremtida æ ønsker meg mer enn noe annet. Selv om æ var livredd for at dette faktisk skulle skje, så hadde æ allerede begynt å planlegge. Både farger på barnerom og hvilken vogn vi skulle ha. Æ hadde begynt å glede meg til jul med stor mage, til at det endelig skulle være min tur å feire morsdag og til neste 17 mai. Selv om æ var kort på vei, så var æ faktisk gravid med vår lille stjerne. Mange håp og drømmer fulgte med den positive testen. Like mange håp og drømmer ble revet fra oss. Vi skal ikke gi opp, og vi skal ikke grave oss ned i det som har skjedd. Men, de som vet hvor stor lengselen vår etter et barn er, forstår at dette er noe vi trenger tid på å fordøye. Vi trenger å jobbe oss opp og frem igjen. Vi må bygge opp motet og håpet på nytt. Spesielt æ. Æ trenger tid på meg før æ kan tørre å tro at dette ikke nødvendigvis trenger å skje igjen. Æ fryktet at denne dagen skulle komme. Å den kom. Hardt og brutalt. Æ har aldri opplevd så intense og grufulle smerter. Det har vært så voldsomt at æ ikke har greid å være trist. Æ har ikke klart å ta innover meg hva som faktisk har skjedd. Det er æ i ferd med å ta innover meg nå. Det er tøft og det er vondt. Det føles urettferdig og meningsløst. Æ må få lov å gråte og å være sint. Æ må få lov til å føle at æ ikke tørr å prøve på nytt. Akkurat nå. En dag vil æ klare å se fremover igjen. En dag vil æ igjen være klar for å kjempe for drømmen min. Men, akkurat nå må æ få lov til å sørge over det som skulle bli, men som ikke ble."

Jeg ønsker dere masse lykke til og la 2017 bli deres år ♥

Hva er meningen med denne bloggen? 14.12.2016, kl. 13:54

Hvorfor begynte jeg å blogge? Det er ganske interessant å spør seg selv om. De aller fleste jenter har nok hatt en blogg, og et ønske om å komme langt med blogging. De fleste, inkludert meg ga fort opp bloggen når jeg var yngre. Vi hadde ofte blogg sammen med venninner og la ut masse bilder av oss selv etc. Ganske morsomt å tenke tilbake på den dag i dag da. Nå har blogg blitt enda mer populært og vi er mange som skriver blogg. Vi alle har en historie om hvorfor vi ønsker å blogge. Noen syns bare det er godt å ha en plass å skrive ned ting, som en dagbok. Mammabloggere, gravidbloggere. Andre liker å vise andre sminkevideoer og mote. Andre skriver om politikk osv. Kan jo skrive i det uendelige om alle bloggene.

Jeg har blogget en stund under ulike bloggnavn. Endelig har jeg landet på denne bloggen, og er veldig fornøyd med den. Det skal ganske mye til for at jeg kommer til å slette denne. Planen var ikke at bloggen skulle bli "så stor", men det har den blitt og det er veldig gøy. Jeg begynte å blogge igjen for snart ett år siden, jeg skrev et veldig personlig innlegg om hvordan tiden etter fødselen med førstemann var, og hvor deprimert jeg var. Men jeg delte også hvor fint livet mitt var blitt etter jeg hadde fått behandling og ikke minst en liten gutt til, Elias. Alt var perfekt og da mener jeg perfekt. Det var ingenting som skulle tilsi at noe helt forferdelig kom til å skje med den lille familien vår. Du kan lese innlegget: HER ♥


Storebror viser stolt hvor lillebroren hans er ♥
Foto: Se og Hør.


Dagen etter jeg delte det mest personlige innlegget jeg trodde jeg kom til å skrive, fant vi lillebror død i sengen sin kun noen få timer etter jeg hadde postet det på bloggen. HVORFOR?! Bloggen fikk derfor en helt annen mening, siden den dagen. Siden 21.03.2016 har jeg blogget åpent om Elias og oss som står igjen etter han. Den lille familien hans. Jeg blogger åpent om sinne, sorg, depresjon, glede etc. Jeg bruker bloggen som en slags dagbok, samtidig som jeg vet at jeg hjelper andre med å dele det jeg gjør. Jeg prøver å blogge litt variert og ikke bare om det som er trist i denne prosessen, men det kommer også gode dager og det syns jeg er verdt å sette pris på, for det er ikke alt for mange av de. Jeg er så glad for at jeg tørr og klarer å sette ord på denne grusomme tragedien som rammet oss. Jeg har kommet langt med det og det er blitt en del av min sorgprosess.


Foto: Se Og Hør.


Tusen takk til dere alle som tar dere tid til å lese min dagbok, jeg tror ikke at ting hadde vært så "lett" uten dere. Dere gir meg en helt utrolig respons, mer enn jeg noen gang hadde sett for meg. Jeg har kommet i kontakt med flere, og det er så koselig! Jeg håper dere fortsetter å leser bloggen min, og kommer med forslag til hva dere ønsker å lese om, så skal jeg gjøre så godt jeg kan med å oppfylle det ønsket.
Jeg ønsker dere en strålende onsdag. Ta vare på hverandre.

Lykkedagen min? 13.12.2016, kl. 20:40

God kveld. For en dag dette har vært! Den har vært helt perfekt, og det er det lenge siden jeg har følt på kroppen. Vi alle kunne sove litt lengre i dag, siden vi begge skulle til Evje en tur, før turen gikk til barnehagen hvor vi skulle være med å feire Lucia. Grunnen til at jeg skulle til Evje, det var fordi jeg hadde planlagt å ta teorien, noe jeg også gjorde. OG JEG KLARTE DEN! Vil ikke si at jeg bestod med glans, men jeg bestod og det er det viktigste. Jeg er så stolt og så fornøyd over meg selv. Det har enda ikke gått helt opp for meg enda at jeg faktisk er ferdig med den og har kun kjøringen igjen. Men det er vanvittig deilig.
Jeg satt meg et mål og jeg klarte å fullføre det.






HERREGUD, SÅ GØY DET ER!

Vi skulle egentlig på egon å spise, men valgte å kjøpe med noe mat hjem og lage det hjemme. Så nå skal jeg kose meg med biffmiddag! Vel fortjent.
Ha en fin kveld videre alle sammen.

Jeg er heldig, i det uheldige 12.12.2016, kl. 23:32

Jeg føler meg veldig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg. Familien min, familien til Adrian, kollegaer, venner og ikke minst fremmede som bruker tid på å lese og kommentere. Jeg føler meg virkelig heldig og jeg er så evig takknemlig for det. Vi har blitt spurt om å stille opp i Se og Hør, vi har blitt spurt om å stille opp på radioen på P3, og vi har takket ja uten å nøle. Det er ikke alle som får den muligheten, men det har vi fått. Mye fordi jeg har holdt bloggen oppdatert og delt det mest personlige med hele verden. Jeg er åpen og ærlig om hvordan ting er. Noen mener kanskje at jeg er litt som en åpen bok, og det har de nok rett i. Men det er sånn jeg er og det er sånn jeg kan hjelpe andre og meg selv. Det er min måte å komme meg frem i livet på, det å kunne hjelpe andre.

Og jeg er så heldig som har denne flotte familien, min lille familie. Mine gutter. Mine fantastiske gutter som jeg er så stolt over og som jeg elsker så høyt. De har stått ved min side uansett. Jeg er heldig, i det uheldige.



Foto: Se og Hør.


Nå må jeg øve på teorien før jeg tar kvelden etter en kjempe koselig dag og kveld. Kommer tilbake med mer i morgen.
God natt og sov godt. Takk for at du tok deg tid til å lese ♥ Håper du tar turen innom igjen.

Tredje søndag 11.12.2016, kl. 21:58

Hei og hå. Da var det allerede tredje søndag i advent.
I dag har vi slappet av, hentet ny sofa og vært en tur i sørlandsparken å kikket litt. Ganske deilig når de fleste butikkene har søndagsåpent i desember, og litt lengre åpent i ukedagene. Flere som syns det er greit når butikkene er ekstra åpent i desember?

I morgen har jeg fri og dagen skal sannsynligvis tilbringes sammen med ei venninne, hvor vi skal på shopping og spise god mat. Ser frem til en ordentlig venninnetur igjen.



Ble det ikke fint? Vi har en stund kun hatt to lenestoler, så det har ikke vært spesielt greit å hatt besøk, og det har heller ikke vært spesielt koselig å være hjemme, det ser liksom så halvt ut. Så i dag fikk vi som sagt endelig kjøpt oss den perfekte sofaen. Den er ikke ny, men brukt. Men det er jo så greit å kjøpe brukt, sparer litt penger og gjør ikke så mye om det kommer litt flekker og slikt. Vi er i super fornøyde! Her skal vi tilbringe mange koselige timer.

Nå koser vi oss med håndballkamp og straks farmen før det skal bli fantastisk å finne puta.
Jeg ønsker dere en fin kveld videre, og god natt ♥

Mobil blogging 11.12.2016, kl. 08:18

God morgen! I går var det to uker igjen til julaften. Tiden går så fort, jeg forstår ikke hvor den blir av. Igår kveld var jeg på julekonsert som korpset her i Vennesla stelte istand. Utrolig koselig og julestemningen kom sakte men sikkert. Nå trenger vi bare snø.

I dag vet jeg ikke hva planen er, jeg skulle ha vært på sørlandssenteret å kjøpt meg nye sko og en ny veske, så mulig det blir å gjøre det. Vi får se hva dagen bringer.

Jeg ønsker dere alle en fin søndag.

Jeg er mamma til en engel 09.12.2016, kl. 17:07

Igjen har det vært litt stille fra bloggen de siste dagene, jeg har jobbet litt og vært så sliten at jeg ikke har orket tanken på å logge meg på pcen.
Hvordan har dere det? Jeg håper dere alle har det fint. Det er så koselig å logge seg på å se at flere har vært innom bloggen selv om jeg ikke har oppdatert den. Det betyr ganske mye. Bloggen er min måte og få ut tanker, samtidig som jeg deler det med resten av verden. Det er egentlig ikke noe jeg tenker over, at så mange kan lese det, fordi alt jeg skriver kommer fra hjertet og det er jo mitt liv det handler om. Jeg skriver sjeldent om ting som skjer rundt om i verden, jeg holder på meg det personlige for det er der jeg føler meg best og det er det jeg trenger. For all del, jeg kunne ha skrevet det slik at ingen andre kunne lese det, men må jo innrømme at det er godt å kunne få dele det med andre, og få høre at mange kjenner seg igjen.



Men over til det jeg tenkte innlegget skulle handle om, nemlig det at reportasjen endelig har kommet på trykk i SE OG HØR. Du finner det i de forskjellige butikkene, og det heter Se og Hør Extra. Jeg håper mange kommer til å kjøpe det, eller hvertfall stopper opp i butikken å leser det. Ikke fordi vi ønsker så mye oppmerksomhet rundt det, men fordi vi valgte å dele litt av historien vår slik at flere kan se hvordan det er å miste et barn, og vi er flere i samme situasjon.
Til dere som kjøper blandet eller leser stykket, kom gjerne med kommentarer på hva dere synes. Veldig koselig å høre fra dere ♥ Nå har vi både vært på radioen og Se Og Hør, å det er spesielt å høre seg selv og se bilder. Fortsatt uvirkelig at vi ble kontaktet og at de ønsket at vi skulle dele historien vår. Vi er veldig takknemlige. En stor takk til alle dere som valgte å høre på oss ♥



 

Ferie og julebakst 03.12.2016, kl. 23:26

Heisann ♥

Nå har det vært stille fra meg noen dager fordi jeg rett og slett hadde et stort behov for å koble av fra alt. Vi har også vært på en liten mini ferie hos svigers, og det var ganske godt å være en annen plass enn hjemme. Vi er inni en tung periode med masse minner og følelser, å da må vi gjøre det som passer best for oss. Vi liker å "rømme" bort fra det som gjør aller mest vondt, og for min del sliter jeg ganske mye med å være hjemme. Jeg klarer det og jeg overlever, men jeg syns det er utrolig tøft og vanskelig til tider, å da syns jeg det er godt med en liten pause. Heldigvis har jeg såpass greie og forståelsesfulle svigerforeldre, så det går greit.


Til tross for denne forferdelige perioden, har det vært noen koselige dager borte fra det "vanlige". På torsdag var jeg hos besteforeldrene til Adrian og laget kakemenn og sirupsnipper. Jeg prøvde meg også på å lage hjemmelaget fiskegrateng som jeg kommer til å legge ut oppskrift av i et senere innlegg. Den ble knallgod, akkurat som julebaksten!





Har dere begynt på julebaksten enda?

hits