Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Tema vi ikke prater høyt om 29.11.2016, kl. 14:39

Hvorfor er det sånn, at enkelte ting prater vi ikke høyt om? spesielt ikke på sosiale medier. Det er vanskelig å prate om, vi er redd for hva andre tenker om oss, om de kommer til å dømme noen de ikke kjenner. Jeg merket etter vi mistet Elias, var de aller fleste livredde for å ta opp navnet hans eller snakke om det som hadde skjedd, og ja det forstår jeg. Man vil ikke gjøre ting mer vanskelig enn det allerede er. Vi er så forskjellige. Vi ønsker å prate om han hele tiden, han er fortsatt en del av oss selv om vi ikke kan se han eller kose med han. Han kommer alltid til å være babyen vår. Jeg forstår de som ikke klarer å prate om det som har skjedd og det å ikke klare å reise ned på graven. Det er veldig forståelig for det er ekstremt vanskelig. Vi igjen, syns det er utrolig godt å reise ned å besøke Elias på hvilestedet sitt.


Et annet tema er den psykiske helsen til vi mennesker, for vi er veldig mange som sliter med det. Både angst, depresjon og en masse av andre lidelser og plager.
Vi er mødre som sliter med fødselsdepresjon både i svangerskapet og etter svangerskapet. Det er en veldig tøff påkjenning, jeg hadde det med førstemann og kjenner meg igjen i det flere forteller. Vi har en gruppe på facebook hvor vi kan være åpne med hverandre om hvordan vi har det. Det er vel noen som dømmer uansett, men vi er flere som kjenner oss igjen og vi er ingen dårlige mødre fordi om vi sliter psykisk eller ikke har ønsket å amme, eller ikke har hatt mulighet til å amme. Vi er like flinke mødre som alle andre. Å ha en psykisk lidelse er helt forferdelig og veldig vanskelig for andre å forstå. Du må ha kjent på det selv for å kunne forstå hvordan det er å slite psykisk.



Jeg har slitt med den psykiske helsen i ganske mange år, men har det siste året blitt verre enn noen gang. Kanskje ikke så rart. Men det har bare utviklet seg. Tvangstanker, selvmordstanker, angstanfall, depresjon, sosialangst ++. Jeg syns det er ille å gå å hente posten som ikke er langt enn plass, men jeg er livredd for at noen skal se meg eller snakke til meg. Jeg orker ikke tanken. Jeg syns ikke det er gøy å reise på butikken, spesielt ikke alene. Jeg orker ikke tanken på at noen skal se meg. Jeg vil bare gjemme meg, jeg ser ned i bakken og håper ingen kjenner meg igjen eller begynner å snakke med meg.
Jeg tar sjeldent telefonen, jeg hater å snakke med folk jeg ikke vet hvem er, men i den siste orker jeg ikke tanken på at noen jeg kjenner heller skal ringe meg, jeg kjenner jeg får panikk. Hva om jeg sier noe galt, hva om de kommer til å le av meg for noe, hva om de skal kjefte på meg? Det høres veldig rart ut for andre dette jeg skriver, men jeg er ganske sikker på at det er flere som kjenner seg igjen i mye av dette.

Jeg føler meg stor, jeg føler meg stygg og jeg orker bare ikke tanken på at noen skal se meg sånn. Jeg ønsker å være velstelt, ha overskudd til å dusje og ha rene klær. Jeg vil så gjerne få alt det til, jeg vil lage mat til guttene mine hver dag - jeg klarer ikke. Selvtilliten er helt borte og jeg er redd for alt. Redd for innbrudd, redd for å kræsje, redd for å ikke få puste, redd for at noen skal finne meg død i sengen, livredd for at Liam André og Adrian skal dø. Tårene presser på når jeg skriver dette og det er veldig vanskelig for meg å skrive dette innlegget, men jeg føler det er så viktig og jeg syns det er så godt å få det ut.

Hver dag kjenner jeg panikken, jeg blir kvalt, jeg får ikke puste, det klemmer i brystet. Den verste følelsen jeg har er å ikke få nok luft, det kjenner jeg på flere ganger om dagen. Jeg kjenner på den følelsen av at nå kommer jeg til å dø av for lite oksygen. Det er helt forferdelig! Det gjør så vondt. Jeg blir så utslitt av det.


Livet er som en berg og dalbane, hver dag er ulik. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, eller de neste minuttene. Jeg skulle gjort så mye for å slippe å bruke tiden på disse plagene. Det høres ut som jeg ikke gjør noe med det, men det gjør jeg. Går til psykolog ofte, går på medisiner, trener hver dag på dette hjemme og jeg har kommet lengre enn noen gang, men veien er humplette.

Noen ord til alle dere som sliter: Dette skal vi klare, det finnes en bedre hverdag, det er lys i enden av tunnelen, veien er bare humplette og svingete. Men vi kommer i mål. Jeg heier på dere alle sammen. En stor klem

Gode stunder. 28.11.2016, kl. 19:24

Nå har roen senket seg her i huset, vi har spist en fantastisk middag og jeg er litt stolt over at jeg laget middagen i dag, ikke fra bunnen da, men den smakte nydelig! I dag hadde vi fiskegrateng, poteter, raspet gulerøtter og smeltet smør. Det er noe av det beste jeg vet og guttene likte det også. Liam André har fått badet og nå ligger han å sover. Vi har tent stearinlys og skal kose oss med riskrem.

 

Jeg setter virkelig pris på disse gode dagene som kommer så alt for sjeldent.
Jeg har lyst til å flykte bort fra leiligheten, jeg har lyst til å flykte bort fra virkeligheten - det går ikke. Jeg er nødt til å stå i det og holde ut på best mulig måte. Ikke bare for min egen del, men for alle rundt meg også.

 



Jeg ønsker dere en fin mandagskveld ♥

My little boy 28.11.2016, kl. 13:33


God morgen og god ettermiddag. I natt hadde jeg veldig problemer med å sove, sov godt når jeg først sov, men våknet mange ganger og trodde jeg måtte spy, heldigvis så gjorde jeg ikke det. Men følelsen av at du er så klein at du må spy, er sikkelig ubehagelig. Klarte heldigvis å sove noen timer nå på morgenen, men mye bedre å sove på natten. Men nok om soveproblemene mine, for de er ikke særlig spennende. Nå har jeg fått i meg frokost, og iskaffe så nå kan dagen starte.


Jeg har lenge tenkt på ett innlegg til min kjære sønn, storebror og alles gollklump. Selv om det handler mye om alt annet på denne bloggen enn han, så er det han som betyr aller mest her i denne verden. Han er den som holder oss oppe når det eneste vi ønsker er å legge oss ned og aldri stå opp igjen.
Jeg er ganske sikker på at hadde jeg ikke hatt han, så hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag. Han har gitt meg et nytt syn på livet, og han har gjort livet mitt så ufattelig mye bedre. Ja, det er slitsomt med barn og det krever sin del. Men jeg er så glad for at jeg har barn, og jeg er så glad for at jeg akkurat har Liam André.

Fra første dag har han vært en ordentlig sjarmør. Om 2 måneder fyller han allerede tre år. Som tiden flyr. Skulle ønske tiden kunne stoppe litt, for den lille gutten min vokser alt for fort. Liam André er så omtenksom, en som tar vare på de rundt seg.
Han er verdens beste storebror for lillebror Elias ♥


Han lærer nye ord hver eneste dag, og det er så koselig når han sier "ælske mamma og pappa"
Han er bare helt fantastisk. Det er så mange flere ord jeg kunne skrevet her, men det kunne nok blitt en hel bok. Han er så flink til å snakke, flink til å gjøre seg forstått og sier ifra når det er noe han ikke er enig i.

Hva han gjør med hverdagen min?
Det er mye, han får meg til å måtte stå opp, han får meg til å ha lyst til å stå opp, han får meg til å måtte lage mat, holde huset i orden, hente han i barnehagen, være sosial med familien. Han gir meg glede, alltid et smil om munnen, latter, tårer. Han får meg til å kjenne på alle følelser. Han er en helt spesiell gutt, som jeg er så utrolig glad i og så takknemlig for å ha i livet mitt. Han er min sønn, og han er avhengig av meg.


Mamma, pappa og lillebror elsker deg Liam André ♥ og det gjør resten av familien også.

... tre år siden 27.11.2016, kl. 20:33

Vi traff hverandre på nyåret i 2013, og ble sammen kort tid etter. Det tok heller ikke lange tiden før gravidtesten lyste positivt.
I dag har vi sittet å mimret litt tilbake på hvordan vi fortalte alle sammen nyheten om at vi skulle ha en baby og jeg må si det er noe av det morsomste. Nå er jeg glad for at det finnes messenger og at det blir lagret der. Den 27 november 2013 satt vi å kikket litt på forlovelses ringer og fant ut at vi skulle tulle litt med folk, så vi satt oss som forlovet på facebook, byttet etternavn og hele pakken. Alt var bare for tull. Vi fikk flere kommentarer på at det gikk fort i svingene og at folk ikke klarte å følge med på alt som skjedde, og det forstår jeg veldig godt. Men det som var tull, ble etter hvert seriøst. Vi bestemte oss likså godt for å bestille ringene og bli forlovet. Veldig enkelt og greit. Så for 3 år siden ble vi forlovet og har opplevd mye sammen siden den gang, men vi står her den dag i dag. Kanskje enda sterkere enn noen gang. Om det blir bryllup, ja det vil tiden vise. Hehe.


Nå har vi snart vært sammen i fire år og har to fantastiske barn sammen. ♥
Jeg er utrolig glad i deg, Adrian.

Første søndag i advent 27.11.2016, kl. 20:23

God kveld. Hvordan har deres helg og første søndag i advent vært? Dere har kanskje spist god mat, pyntet med lys ute og julepynt inne?

I dag har vi vært på et lite besøk hos besteforeldrene til Adrian, som da er oldeforeldrene til Liam André og Elias. Fantastiske personer som jeg er så glad i. Vi ble spandert ertesuppe, kjøtt, poteter, grønnsaker og løksaus. Det var godt det. Så pyntet vi med julelys ute hos foreldrene til Adrian, før vi reiste hjem å ryddet og vasket huset.



Nå har vi også fått opp litt julepynt, men julestemningen er ikke helt på plass enda. Vi mangler snøen, så jeg håper virkelig den kommer snart.
Blir ikke jul uten snø. Men syns det ble ganske så fint her hjemme nå. Deilig når det lukter rent og ser rent ut.



 


Flere som har pyntet til jul i dag?

Herregud, så stolt jeg er! 27.11.2016, kl. 12:09

God morgen, eller god ettermiddag er det vel snart.

Jeg vil bare si tusen tusen takk for alle fine ord vi fikk på bursdagen til Elias i går. Tusen takk til alle som tok seg tid til å lese innlegget jeg skrev og kommenterte. Det er så koselig når det er folk jeg ikke kjenner som legger igjen en kommentar. Jeg blir så rørt over at det er så mange som bryr seg om oss og vår historie. Det er også en av grunnene til at vi ønsker å være såpass åpne om det, fordi vi vet det er vanskelig for mange å snakke om, og det er et litt tabu tema.
Vi syns det er godt å prate om, og vi forstår de som ikke klarer å prate om det. Vi alle er forskjellige, og det skal vi få lov til å være. Det betyr ikke at de som ikke snakker om det, ikke savner barna sine for det gjør vi alle. Vi har et barn for lite uansett om det blir mye pratet om eller om det blir mindre pratet om i offentligheten. Jeg ønsker å sende en varm klem til alle andre som har mistet barn, og som må feire julen uten de små kjære. Jeg kjenner at det kommer til å bli tøft, men jeg er også veldig glad for at vi fikk ha en jul sammen med Elias, selv om han var bitte liten da, så har vi feiret den sammen med han. Dessverre skal vi ikke feire jul sammen med han i år, men vi skal hvertfall gjøre det så koselig som bare det på hvilestedet hans.




Jeg vil si tusen takk til familien vår som stilte opp og gjorde dagen koselig og fin. Vi hygget oss en hel masse, og inni mellom kom det en tåre i øyekroken av å tenke på at den lille sjarmøren ikke var der og åpnet pakker og spiste kake. Men at han var med oss, det er jeg helt sikker på. Han fikk med seg alt. ♥
Tusen takk til de som satte ned lys og ting på hvilestedet hans, det ble så fint og koselig!



Jeg er også veldig stolt over oss, om det er lov å si. Vi har stått på og vi står på for at Elias og Liam André skal ha det best mulig, uansett.
Vi ønsker at alle rundt oss skal ha det best mulig. Vi skjønner ikke selv hvordan vi har klart alt dette i løpet av året, men jaggu har vi stått i det. Vi gjorde alt når Elias døde, planla begravelsen og gjennomførte det. Uansett hvor jævlig det var, beklager ordspråket. Men vi klarte det, vi stod oppi det, vi flyktet ikke.
HERREGUD, SÅ STOLT JEG ER AV OSS BEGGE TO!


♥♥

HIMMELSKATTEN VÅR 26.11.2016, kl. 10:25

Den 26.11.2015 klokka 01.08 kom verdens fineste lillebror til verden. Helt perfekt. I dag er det din dag, din burdag, din første bursdag, i dag feirer vi deg og minnes deg. Den gode babyen som du var og fortsatt er. Kunne skrevet så mye mer, men jeg klarer det rett og slett ikke i dag, det blir for tøft og vanskelig.
Nå skal vi ned å tenne masse lys på hvilestedet til Elias. ♥


GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN, GUTTEN VÅR! ♥
Vi elsker deg, fineste lillebror.

Her var du ikke mange timene. Tøffeste lille Elias.





Sender mange varme klemmer opp til himmelen i dag. Vi håper du leker og koser deg sammen med andre englebarn. Vi vet du er med oss hver eneste dag.
Klemmer fra mamma, pappa og storebror. Vi elsker deg og savner deg.

EN STOR TAKK 25.11.2016, kl. 13:49

Jeg beklager for mye trist blogging, men det er først og fremst det bloggen handler om. Det var ikke det den skulle handle om, men det er dessverre slik det ble. Denne dagen var mye tøffere enn jeg hadde trodd og vi har ikke kommet oss til 26 november enda. Hvordan skal dagen i morgen bli?
Vi skal feire en bursdag, uten bursdagsbarnet. Hvorfor? Hvordan? De neste fire månedene kommer til å bli tøffere enn noen andre måneder. Det er den tiden vi fikk lov til å ha Elias her for ett år siden. Endelig har jeg klart å finne frem alle bildene av svangerskapet, tiden etter han var født og tiden etter han døde. Helt forferdelig å se tilbake på. Det er godt vi har bilder vi kan se på, for da ser vi hvor lykkelige vi var selv om ting ikke var helt som det skulle. Vi så lyset i enden av tunellen.

Tårene har kommet siden jeg stod opp i dag, og tror de kommer til å fortsette å komme resten av dette året.
Nå ser jeg frem til vi skal ned på graven hans å pynte i dag og litt i morgen.


En liten kiste, så altfor liten.

JEG VIL MED STORE BOKSTAVER TAKKE HVER OG EN AV DERE FOR ALL STØTTEN OG OMTANKEN VI HAR FÅTT DET SISTE ÅRET. JEG VIL TAKKE BRANNVESNET SOM KOM Å TOK VARE PÅ OSS DEN MORGENEN, AMBULANSEFOLKENE OG DE I LUFTAMBULANSEN FOR DEN FANTASTISKE INNSATSEN DE GJORDE FOR AT VI SKULLE FÅ TILBAKE ELIAS. EN STOR TAKK TIL DE SOM TOK OSS I MOT PÅ AKUTTMOTTAKET NÅR VI KOM DIT. OG EN ENORMT STOR TAKK TIL BEGRAVELSESBYRÅET HER I VENNESLA FOR ALL DEN TIDEN VI FIKK TILBRINGE MED ELIAS FØR BEGRAVELSEN, ALLE GODE OG STØTTENDE ORD. EN STOR TAKK TIL BARNEHAGEN TIL LIAM ANDRÉ FOR ALT DERE HAR GJORT FOR HAN OG OSS BÅDE FØR OG ETTERPÅ. OG TUSEN TAKK TIL FAMILIEN VÅR, VENNENE VÅRE OG DERE SOM HAR TATT DERE TID TIL Å LESE OG HØRE OM HISTORIEN VÅR. ♥

Dagen før beste lillebror kom til verden 25.11.2016, kl. 12:08

Jeg setter på musikk som får meg til å tenke på hvor urettferdig denne verden vi lever i er. I dag spiller jeg If I Die Young - The Band Perry fordi den minner meg om den dagen vi tok ett aller siste farvel med engelen vår som reiste så altfor tidlig.


På denne tiden for nøyaktig et år siden, var alt normalt. Det eneste som begynte å merkes var at jeg ikke var i form, jeg hadde lammelse i ansiktet, en bekkenløsning som krevde at jeg måtte leve sammen med krykkene. Helt forferdelig, men det er ingenting i forhold til det som har skjedd i ettertid. Jeg begynte etter hvert å kjenne litt nedpress og kynnere i magen, noe som jeg ikke hadde hatt tidligere, og siden jeg hadde vært gravid en gang før visste jeg at dette kunne være tegn på at noe nærmet seg. Men det var jo en måned til termin og tenkte ikke at det var noe fødsel på gang enda. Jeg hadde fått time til igangsettelse den 10 desember, noe som for min del virket som en evighet til. Adrian og Liam André kom hjem og jeg hadde hatt kontakt med Adrian i løpet av dagen og vi bestemte oss for at jeg burde ringe til føden for sikkerhetsskyld, så vi fikk ordnet barnevakt til storebror og kjørte avgårde til sykehuset i 6 tiden på kvelden uten å vite om vi kom hjem med et barn eller ikke. Jeg gikk med en rosa joggebukse som jeg var fast bestemt på å føde i. Haha.



Vi måtte sitte å vente litt før de hadde tid til å sjekke meg. Jeg la meg ned på benken med CTG måler på meg. Den viste at lillebror hadde det fint i magen og at jeg hadde litt rier/kynnere. Men de var ikke så veldig kraftige enda. Lillebror var jo ganske aktiv i magen, så jeg ble liggende en stund. Heldigvis tenker jeg den dag i dag. Vi fikk beskjed om å reise hjem igjen siden det kunne fint ta litt tid før alt kom til å starte. Jordmoren mente fint at jeg kunne gå til termin. Jeg spurte om hun kunne sjekke om jeg var moden før jeg reiste hjem og det gjorde hun, men alt virket som det skal og ingen fødsel rundt hjørnet. Da var klokken rundt halv 9 på kvelden. Jeg ble liggende litt til på den forferdelige benken, så tok det vel 15-20 min etter hun hadde sjekket meg og skulle hente papirene mine, så gikk vannet. Helt av seg selv. Det var snakk om en elv. Glemmer det aldri. Den rosa buksen var på og fødselen startet i den. Haha. Jeg ble trillet raskt inn på en fødestue siden dette kom til å gå fort og det gjorde det. Med begge guttene mine har det gått raskt, så heldigvis var vi godt og trygt plassert på sykehuset og ikke i bilen på vei hjem.

Resten av historien kommer litt senere i kveld. Jeg kommer til å skrive et innlegg til engelen vår som fyller 1 år natt til lørdag, 26.11 ♥

En ekte venninne 24.11.2016, kl. 19:52

Hva er egentlig en ekte venn? For meg så er det en person som stiller opp for deg, uansett hvor vanskelig ting er. Det er en person som ikke trekker seg bort bare fordi noe er ubehagelig eller vanskelig. Det er en person som stiller opp og støtter deg uansett. En ekte venn trenger ikke nødvendigvis å bo i nærheten, en ekte venn kan bo på andre siden av verden eller noen timer unna. Det kommer helt an på hva du ser på som en ekte venn. Jeg har funnet en ekte venninne som jeg setter så utrolig stor pris på. Mens enkelte mennesker forsvant brått, stod denne personen igjen og støttet meg gjennom tunge dager. Denne fantastiske jenta bor dessverre ikke i nærheten av meg, men er kun ett tastetrykk unna. Det er ei jente som bryr seg om de rundt seg. Det er en person som kun vil alle vell.
Vi har kontakt omtrent hver eneste dag, vi har alltid truffet hverandre, ikke enda. Men jeg ser frem til den dagen vi skal treffes.
Du er en helt fantastisk person som jeg bryr meg veldig mye om og jeg setter så stor pris på deg. Du skal vite at jeg alltid kommer til å være her for deg og du kan alltid snakke med meg, uansett når det måtte være.

Jeg snakker om Stine Brodersen



Vi begynte vel å følge hverandre på instagram og deretter begynte vi bare å snakke sammen, mer og mer. Vi var gravide samtidig og vi begge hadde ett tøft svangerskap. Vi delte erfaringer, tanker og følelser. Det var så godt å ha deg å snakke med. Etter vi mistet Elias, var du der enda mer. Dere sendte gaver og blomster å mange tanker og ord. Du forsvant ikke, selv om du ikke alltid visste hva du skulle skrive. Du var redd for å mase, og si noe feil. Men det skal du vite, det gjorde du ikke. At du fortsatt er her betyr mye! Tusen takk. Jeg er glad i deg, snupp!

Her kan du følge bloggen hennes:
http://stinebrodersen.blogg.no/

Finally 24.11.2016, kl. 11:30

Hvordan har dere det alle sammen? 

Denne perioden har jeg vært veldig dårlig til å blogge og i det hele tatt oppdatere noe på sosiale medier. 
Så hva har skjedd siden sist? Jeg jobbet i helgen, og vi reiste til mamma i Arendal på mandagskvelden siden Adrian skulle på kurs her borte denne uken. 
Det har faktisk vært helt fantastisk å komme seg bort litt og sett andre ting. Jeg og Liam André har koset oss sammen, mens de andre har vært på jobb og kurs. Selv om det har vært litt slitsomt å bo flere sammen i noen dager, har det vært helt fantastisk. Vi har stor koset oss en hel del. En liten mini ferie. 

I går var jeg hos hudpleien og fikk orden på ansiktet mitt. Haha. Jeg sliter heldigvis lite med urenheter og slikt, men hva gjør vel ikke en god pleie? Det gjør utrolig godt. Føles som et helt nytt menneske. Det er jo flere år siden jeg unnet meg noe slikt, så jeg syns jeg fortjente det. Jeg pleier som regel å få dårlig samvittighet om jeg bruker penger på meg selv, men denne gangen fikk jeg heldigvis ikke det og klarte å nyte hver sekund av det. 




Nå er det bare å vente på at Adrian skal bli ferdig på kurs, så setter vi kursen hjemover. Kjenner det blir både godt og litt kjipt siden vi har koset oss så masse. Men blir nok ikke lenge til vi inntar leiligheten til mamma igjen. 

Jeg ønsker dere en strålende dag. Nyt hvert minutt ♥

Da alt ble forandret. 15.11.2016, kl. 13:37

Hei alle fantastiske lesere. Beklager for lite oppdatering her de siste dagene, jeg har rett og slett ikke orket å skrive noe som helst. Jeg er både deprimert og sliter med denne forbanna angsten som jeg håper jeg snart blir kvitt. Jeg jobber på hver eneste dag for å komme et steg nærmere for å få det bedre, men det er jaggu ikke lett. Men jeg gir virkelig ikke opp. Det er lenge siden jeg har skrevet et så personlig innlegg som jeg skal skrive nå, men jeg klarer dessverre ikke å holde det inne lengre. Det er noe jeg går å kjenner på hver eneste dag og jeg er så lei av det. Egentlig så forstår jeg ikke hvorfor jeg bryr meg? Men jeg er vel bare sånn som person da.

Jeg har alltid vært den jenta som bryr meg om alle rundt seg, og da mener jeg alle. Jeg syns folk fortjener en sjanse, en sjanse til å vise hva de er gode for. Vi er bare mennesker, og vi mennesker gjør feil, stadig vekk. Når jeg var yngre hadde jeg mange gode venner, fant alltid på noe, klarte aldri å sitte stille. Med andre ord, jeg var veldig sosial.
Nå har jeg vokst opp, og har flyttet ut sammen med kjæresten, vi har barn og hver vår jobb. Det sier seg selv at det blir lite tid til fritid og morosaker.
Når jeg gikk gravid med Liam André tok fortsatt venner kontakt med meg og ville finne på noe, men når han var født så tok folk automatisk avstand. Eller ikke de første ukene, for da var det vel spennende med en baby. Jeg forstår godt at det handler mye om at folk ikke ønsker å mase når man nettopp har fått en baby. Men er ikke vi venner da, er vi ikke til for å ta i mot mas fra hverandre? Jeg fikk fødselsdepresjon og orket ingenting omtrent. Så det lå vell mye i det. Heldigvis hadde jeg Adrian som er en helt fantastisk person å støtte seg på. Han kan jeg alltid regne med og han har blitt min støttespiller.

Jeg syns dette er helt forferdelig trist å si, men rett etter Elias døde fikk vi mange meldinger om hvordan det gikk og alt sånn. Men nå hører vi sjeldent noe fra noen. Har hørt flere ganger at folk ikke tørr å ta kontakt, men hallo? igjen, er vi ikke venner da? Hva om det er akkurat det vi trenger nå? Vi hadde ikke det store behovet for å ha folk rundt oss rett etter han døde, men det er nå vi trenger folk. Det er nå vi trenger vennene våre. Jeg klarer faktisk ikke å forstå hvorfor alle bare rygger unna? Har vi gjort dere noe galt? Jeg orker ikke lengre å bruke den energien på å ta kontakt eller å holde vennskap, jeg har rett og slett nok i livet mitt og det kommer ingenting godt ut av det å bruke energi på noe man ikke får tilbake.
Jeg har fortsatt noen gode venner som jeg vet kun er en telefon unna og det betyr så mye. Det er de som er verdt å beholde og bruke energi på.
Jeg vet det er flere som kommer til å føle seg truffet nå, og kanskje kommer med stygge tilbakemeldinger, men jeg sitter igjen med en følelse at jeg endelig har klart å si akkurat hva jeg mener rundt dette fordi jeg er så lei av det. Det er vondt og det er trist. Finnes ingenting positivt i det rett og slett.

Vi får ofte høre at det er ikke tid, og har allerede planer. Helt greit det, men blir jo litt spesielt når det blir hver gang vi spør om å finne på noe?
Da gidder man ikke å spør lengre, rett og slett.

 

Ha en fin dag alle sammen ♥

Enda en dag er over 10.11.2016, kl. 22:29

Da var denne dagen også over og det er straks helg, allerede i morgen. Kjenner at det skal bli godt. Denne uken har det vært sykdom i huset og jeg er vanvittig sliten, men får ikke sove på natten. Men jeg kunne sikkert ha sovet hele døgnet om jeg kunne. Det hadde vært deilig det.

I dag har vi koset oss hjemme, vært en tur til psykologen og hos oldeforeldrene. En veldig koselig dag.

Nå håper jeg at natten blir god med mye søvn. Jeg ønsker dere en fin kveld videre og en god natt.

Morgenstund med lillegull 10.11.2016, kl. 11:12

God morgen, eller snart god ettermiddag.

Jeg begynte på ett innlegg i det jeg stod opp i dag, men lillegull er hjemme med mammaen sin i dag, så da ble innlegget nedprioritert. Vi har koset oss med vennebyen på tv'en, varme rundstykker og varm kakao. Kjempe koselig! Slike stunder betyr så mye. Formen til Liam André er fortsatt ikke helt på topp, så da fikk han lov til å være hjemme sammen med meg i dag. Jeg hadde planer om å reise en tur på jobb, men barna kommer selvfølgelig først.


Nå sitter vi å koser oss med bilbanen, og kjeks før vi skal avgårde. Jeg har time hos psykologen i dag, og da har Liam André en så snill og god oldemor at hun skal både kjøre oss ned og se etter Liam André mens jeg er der. Hva skulle vi gjort uten familien og venner? Det hadde blitt vanskelig.


Vi ønsker dere en strålende dag ♥

 

Selvbilde og kroppspress 09.11.2016, kl. 22:42

Kroppen min skjelver, ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg er irritert. Jeg er irritert over alt jeg ikke får til - jeg er irritert over hvordan jeg ser ut. Hvorfor kan ikke kroppspresset bare forsvinne? Jeg sliter så med selvtilliten og det å tilpasse seg sosialt. Jeg liker det ikke, jeg liker virkelig ikke å vise meg ute, spesielt ikke på en dårlig dag hvor håret ikke vil gjøre som jeg sier, og sminken orket jeg ikke å ta på. Dessverre så er det alt for mye fokus på det å se bra ut, ha en bra kropp og ha det dyreste å fineste tøyet. Mote er veldig viktig. Jeg ønsker også å se bra ut, ha råd til å kjøpe de klærne jeg vil, kjøpe dyr sminke som kanskje ser bedre ut på meg. Men hadde jeg hatt råd til det jeg ville, så tror jeg fortsatt ikke at jeg hadde vært fornøyd med hvordan jeg så ut.

Etter jeg fikk Liam André var jeg veldig flink til å holde meg i form og være aktiv, det samme var jeg i svangerskapet med Elias og i tiden etter fødsel. Men nå har jeg ikke energien eller motivasjonen til å verken trene eller tenke over hva jeg spiser. Jeg spiser det jeg ønsker og velger heller å sove enn å ta meg en gåtur. Jeg ønsker virkelig å komme i bedre form, gå ned noen kilo slik at jeg føler meg bedre, for min egen del. Jeg har fortsatt tegn på at jeg har vært gravid både en og to ganger. Det er noe jeg ønsker å få bort, men ikke fordi jeg føler jeg må. Men fordi jeg ønsker å gjøre det for min egen del, for jeg vet hvor godt det gjør for meg. Både den psykiske delen og den fysiske delen.


 


Om håret mitt hadde vært annerledes, om jeg virkelig hadde hatt tålmodigheten til å lære meg mye mer innen sminke og mote, hadde jeg følt meg bedre da?
Jeg kjenner det knytter seg i magen, jeg kjenner at jeg må spy, Jeg vil forsvinne fra denne kroppen - jeg liker den ikke. Det er tungt å ha slike tanker så ofte som hver uke og hver dag. Det ser så lett ut når andre gjør det. Det virker som det ikke er noe problem. Skulle ønske jeg var der. En dag, kanskje?

Jeg tror det er flere der ute som har det på samme måten og jeg syns det er trist. Det skal ikke være sånn, det burde ikke være sånn.
Det eneste jeg vil nå, er å finne sengen og se på tv. Få tankene bort fra dette temaet.
Jeg ønsker dere en god natt ♥

Nå har ventetiden vært lang nok..... 09.11.2016, kl. 19:05

Hvorfor tar det så lang tid? Hvorfor kan vi ikke bare få et svar, hvilket som helst svar.



Det tar virkelig på både fysisk og psykisk å gå rundt å vente på beskjeden om hva som skjedde med den lille gutten vår. Greit nok at vi kanskje aldri får det svaret som vi ønsker, men da kan vi "gå videre". Det blir nok ikke lettere å takle sorgen selv om vi får ett svar, men vi kan ta et steg videre. Det kan vi ikke nå. Vi må gjennom en liten seremoni og vi må få svar på obduksjonen. Jeg føler at vi allerede har kommet langt på kort tid. Lurer på hvordan det blir når vi får svaret. Kommer det til å være et svar vi ønsker eller har de ikke funnet ut av noe?



Jeg blir så frustrert og sinna når jeg tenker på hvor lang tid det har tatt. Snart 8 MÅNEDER!! Det skal ikke være mulig å måtte ta så lang tid.
Vi fikk beskjed at det kunne ta 3-4 måneder, men ikke så lang tid som nå og jeg regner ikke med at vi får svar før på nyåret og det gjør meg ordentlig forbanna.
Greit at de kanskje har nok å gjøre, men barn burde bli litt prioritert? Tenk på oss foreldre og familien som går å venter og venter. Folk spør hva som skjedde med sønnen vår og vi må svare at vi ikke vet. Som om vi ikke har det tøft nok fra før. Det er bare trist. Jeg håper det blir annerledes og at de faktisk begynner å tenke litt over vi som sitter å skal ha dette svaret. Vi blir fortalt at det er ikke sikkert at vi får et svar, men vi gjør jo det. Enten er det noe annet som ligger bak, eller så er det krybbedød. Ett svar får vi jo uansett. Nei, vi ønsker ikke at det skal være krybbedød for det er ett annet ord for at de ikke vet hva som skjedde enda. Kanskje lengre frem i tid at de finner ut av det, men ikke den dag i dag. Jeg HATER det ordet, jeg virkelig HATER det!




I'll love you forever
I'll like you always, as long as I'm living
my baby you'll be ♥

Hvor er du nå? 08.11.2016, kl. 15:12


Hvor er du nå, lillevenn? Vi savner deg så. Vi prøver å forstille oss hvor du er nå, men det er ikke lett. Vi vet du er på en fin plass å passer på oss derfra.
Men du skulle jo egentlig ha vært med oss nå. Dessverre fikk vi ikke muligheten til å bli bedre kjent med deg, men du vil alltid være med oss.
Sitter du på månen og passer på å ser ned på oss? Det pleier vi å si til storebror og oss selv at du gjør, for det syns vi er en fin ting. Hver gang månen kommer, titter storebror opp og sier at du passer på han, mamma og pappa. Det syns vi er så fint. ♥
 


Det er så mye mer mellom himmel og jord enn vi vet. Vi velger å tro at du fortsatt er med oss her hjemme, og du følger med på oss.
Du har satt virkelige dype spor i mange hjerter. I våre hjerter vil du alltid ha en stor plass, lille prinsen vår.


Lillebror ♥ Storebror - Syns blitzen var litt skarp, hihi. Men ble jo ett skjønt bilde uansett og disse bildene er gullverdt.
 

Hallo P3 08.11.2016, kl. 11:02

God morgen alle lesere ♥

Først vil jeg bare si tusen takk for alle tilbakemeldinger etter vi fortalte litt av vår historie på NRK P3 i går. Helt utrolig. Det betyr så mye for oss at så mange fikk det med seg, og sikkert enda flere enn vi vet om så satt å hørte på det, enten hjemme fra stuen eller bilen. Tusen takk!
Det var ingen enkel sak, men fy søren så stolt jeg er i dag over å ha klart å fortelle det.


Til dere som ikke fikk det med dere eller til dere som ønsker å høre det igjen, så kan dere høre det her: HALLOP3




 

Komfortsone, hva er det? 07.11.2016, kl. 16:07

I dag fikk vi virkelig kjenne på hvordan det er å gå utenfor komfortsonen, det er jo ganske spennende. Sitte med hender som skjelver, spenningen, redselen over å at noe ikke skal gå helt etter planen og om det i det hele tatt blir bra. Alt dette kjente jeg på i dag. Men jeg sitter igjen med en god følelse om at vi klarte oss bra og at vi fikk fortalt det vi ønsket å formidle. Selvfølgelig er det så mye mer og jeg kunne snakket så mye lengre om temaet.

Det var veldig vanskelig, og det var noe jeg var forberedt på. Det er ikke bare å skulle fortelle noe av det verste vi har opplevd i livet til Norges land.
Men jeg ønsker å skryte av meg selv for at jeg takket ja og ikke nølte å at jeg klarte å gjennomføre det og jeg er stolt over Adrian at han var med å fortalte sin del av det. Jeg er ganske sikker på at dette er noe en del kommer til å kjenne seg igjen i og det er mye av det vi ønsker. Vi ønsker at folk skal få vite hvordan det er å leve med et barn for lite, og vi vet at det er så mange flere som har opplevd det samme som oss og sitter der ute med et eller flere barn for lite. ♥



Til sist vil jeg bare si at dere kan høre litt av vår historie på NRK P3 nå klokken 17. Håper du tar deg tiden til å lytte.
 

Vind i håret og snø i fjeset 06.11.2016, kl. 20:19

Jeg merker jeg er tom for ord.

Jeg våknet i fire tiden i natt, og fikk ikke sove igjen. Helt sikkert fordi jeg var livredd for å forsove meg til jobb i dag, for det er jo noe av det verste. Våkne i full panikk og innser at klokken er veldig mye mer enn du hadde trodd og håpet på. Men jeg hadde da veldig god tid, og valgte å stå opp rundt halv seks og gå hjemmefra rundt seks. Da hadde jeg i allefall nok av tid til å komme meg ned bakkene. Først måtte jeg vasse i snø ut av tunet, før jeg kom måtte gå på is og snø resten av veien til jobb. Veldig deilig med vind i håret og snø i fjeset. Jeg var god rustet med både lue, votter, boblejakke og vinterbukse, for å ikke glemme helt greie vintersko som visstnok ikke var så veldig glad i vann. Men jeg kom meg helskinnet til jobb og hadde en veldig fin dag på jobb sammen med herlige mennesker.


Etter jobb var vi så heldige og ble invitert på ribbemiddag og det var helt fantastisk. Lille gullet var i hundre fra vi kom til vi reiste, men tok ikke lange tiden før han sovnet i bilen og nå sover han trygt og godt i sengen sin. I morgen er det en ny dag i bhg og jobb på pappaen, mens mor skal i møte. Så, det blir nok en grei dag i morgen. Nå var det godt å finne sengen og bare slappe av med både pc og internett med en kald julebrus.

Jeg var visst ikke helt tom for ord. haha.
Ha en fortsatt fin kveld videre ♥





 

Blir 2017 vårt år? 03.11.2016, kl. 13:13

For en tid vi har i vente, det er så mye spennende som skjer fremover og jeg gleder meg til å kunne fortelle dere alle sammen.
Vi sa til nyttår at 2016 skulle bli vårt år, og det ble jo det en liten periode, men så snudde det totalt. Til nå har det ikke akkurat vært vårt år, men det begynner sakte men sikkert å se litt lysere ut. Vi skal være takknemlige for at vi har Liam André og det er vi. Virkelig. For en sjarmør!

 

Jeg er ganske sikker på at 2017 blir vårt år, det skal bli det. Og jeg kan nesten ikke vente med at det nye året skal komme, men først skal vi gå gjennom årets siste måneder. Vi er inne i årets tøffeste måned. Fødselsdagen til lillebror Elias. Jeg ser frem til julen med pynting, familien er samlet, snøen og ikke minst julematen. Det blir nok en tøff tid det også, men jeg er takknemlig og glad for at vi fikk oppleve julen i fjor sammen med Elias.


I begynnelsen av 2017 blir jeg tante og storebror Liam André fyller 3 år. Men først må vi bli ferdige med 2016.

Back to work 02.11.2016, kl. 16:59

God ettermiddag.
I går før jeg sovnet, bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve meg på jobb igjen og jeg er faktisk ganske stolt over meg selv.
Jeg reiste på jobb i dag og jobbet fra 07.30 - 15.00. Det var helt fantastisk å være tilbake igjen, samtidig som jeg merker på kroppen at det også er slitsomt.
Jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å reise og fullførte det. Det er sikkert lett for noen og det høres jo helt teit ut når jeg skriver at jeg omtrent måtte manne meg opp til det, men det er sant. haha. Jeg er tilbake på jobb, fortsatt ikke fullt tilbake, men ett steg videre.




Jeg har ikke ord for hvor godt det var å se alle sammen igjen, og ikke minst hjelpe andre.

Hvordan har din dag vært så langt?

Sunn fornuft 01.11.2016, kl. 19:26

Jeg ble kontaktet av http://sunnfornuft.unitedbloggers.no/ i dag hvor de lurte på om jeg ville være med å støtte kampanjen deres. Noe jeg selvfølgelig takket ja til. Jeg syns det er så viktig å få frem dette med kroppspress etc. Ta turen innom nettsiden deres og bli med du også. Dette er ett viktig tema!




 

En spennende pakke i posten 01.11.2016, kl. 18:10

Hvem liker å få pakker i posten eller melding om at det ligger en pakke til deg på butikken? Jeg blir i hvert fall veldig fornøyd og glad.
Når vi kom hjem fra Oslo, fikk jeg beskjed om at det lå en pakke klar for henting på butikken, fra http://www.bgafotobutikk.no/. Glad og lykkelig gikk jeg på butikken å hentet pakken min, som kom kort tid etter jeg bestilte den og det har mye å si. For det å gå å vente på ting, er aldri gøy.

BGA fotobutikk har det meste, alt fra bilder til speil. Det er verdt å ta en tur innom nettsiden deres for å se alle produktene. Det er alt mulig og produkter av god kvalitet. Plakaten jeg bestilte har allerede fått ramme og kommet opp på veggen, nå gjenstår det å printe ut bilder og legge inn i fotoalbummet som jeg bestilte til Elias.

 

cof
Fotoboken finner du her: Klikk 

Plakaten finner du her: Klikk

cof

En ting er sikkert, jeg kommer til å bestille mer herfra! Så mye fint ♥

hits