Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

se da mamma - mammaaa 29.09.2017, kl. 12:50

God ettermiddag!

Det er ingen tvil om at eldstemannen i huset begynner å bli stor. Han nærmer seg fire år og prøver å sette oss på plass ved å ta etter ord og grensesetting. "Skal ha, må ha, skal ikke, jeg bestemmer, jeg teller til 3" det er bare noen av ordene som kommer ut av den lille store gutten min. Jeg blir kalt både slem og dum. Tålmodigheten har han nok arvet etter meg ja, jeg eier jo ikke tålmodighet. Ting må skje med en gang, ikke om 2 minutt for da får vi høre det. "jeg teller til 3". Jeg må bare le og smile av den veslevoksne gutten. Er det ikke fantastisk?
 



Det er ikke til å legge skjul på at det til tider er veldig slitsomt og krevende med en som utforsker grensene våre og jeg må holde på tålmodigheten. I en ellers så slitsom og hektisk hverdag med en baby som krever sitt, så blir det fort noen tårer. Den stakkars lille gutten gjør alt han kan for at mamma skal gi han litt oppmerksomhet og det gjør vondt i mammahjertet når jeg ikke alltid strekker til for jeg kan ikke dele meg og jeg har dessverre kun to armer. Når vi må hviske og liste oss rundt i huset fordi den lille prinsessa sover og det er jo ingen enkel sak for en aktiv gutt som vil leke. Det er heller ingen moro oppgave som foreldre å si at vi ikke kan leke nå fordi lillesøster sover og da må vi være stille. Alle små barnsforeldre kjenner seg nok igjen med at en aldri skal våkne en baby som sover? 
 

Ny bolig 29.09.2017, kl. 11:22

Annonse // 

I det siste har vi kikket på litt på forskjellige hus, siden det begynner å bli litt trangt om plassen når vi har blitt fire stykker. Det hadde også vært veldig deilig å fått sitt eget hus hvor det ikke er noen som bor vegg i vegg eller over deg. Jeg har alltid hatt lyst til å designe og bygge mitt eget hus hvor jeg kan bestemme hvordan alt skal se ut. Det er fortsatt drømmen og det kommer nok alltid til å være drømmen. Hvor fantastisk hadde det ikke vært med skråtak og vindu i taket? Når jeg var yngre hadde jeg det og for å si det sånn, det var veldig koselig og beroligende å kikke ut vinduet fra sengen. Helt til solen kom inn og vi ikke hadde montert persienner. 


Bilde lånt fra google.

Jeg kom over disse geniale og fine persiennene fra www.veluxshop.no. De har forskjellige typer persienner til takvindu, de har blant annet en Disney Collection med motiver som Mikke Mus, Minni Mus, Bambi og Fly, Ole Brumm og Prinsesse -  det er noe for en hver smak med spennende design. Jeg vet at Liam André og Tomine hadde syns det hadde vært stas med Fly og Minni Mus på soverommet. Jeg er ganske sikker på at drømmehuset skal få takvindu med flotte persienner. 



Har du takvindu og enda ikke har fått opp persienner eller ønsker å bytte? Ta en titt innom www.veluxshop.no. Kanskje du finner akkurat de du har sett etter? 

 

 

 

 

Ett nytt barn 28.09.2017, kl. 14:20

Det var egentlig ett veldig lett valg å ta, valget om å få en baby. Selvfølgelig skulle Liam André få en bror eller søster som han kunne vokse opp sammen med. Jeg var aldri i tvil om at det var rett, uansett om tankene og bekymringene alltid var tilstede. Jeg var mye redd og bekymret under graviditeten, men hvem er ikke det? Jeg tenker at det er helt normalt å bekymre seg for en vil jo at alt skal gå bra. Elias var noen dager fra å bli 4 måneder, dessverre ble han aldri det. Lillesøster Tomine nærmer seg den alderen hvor Elias døde og det er mange følelser rundt det. Kommer hun til å klare det? Kommer hun til å dø? 


Lille Tomine i mammas mage ♥


De er så like, og det er egentlig både godt og vondt. Jeg ser mye Elias i hun, selv om jeg prøver å la være fordi hun er jo sin egen person med egen personlighet. Men jeg vet at Elias kommer innom oss på besøk sånn av og til. Jeg savner han veldig. 
Det er ikke alltid like enkelt å stå opp på de dagene jeg bare vil ligge i sengen å bare være alene og la tårene komme. Jeg er nødt til å stå opp og være den mammaen ungene mine fortjener. Uansett hvor mye energi det kreves. Barna mine er de som betyr aller mest og som jeg ikke kan tenke meg å leve uten. Dessverre må jeg godta at jeg ikke kan leve med min lille Elias. Men hvordan godtar jeg at sønnen min døde?

Onsdag og spørsmålsrunde 27.09.2017, kl. 09:46

God morgen!

Da var det en ny dag igjen, og jeg håper denne dagen blir grei. Den har faktisk startet bedre enn jeg hadde trodd etter kun 3 timer med søvn. I går skrev jeg ett innlegg om at jeg måtte ut av komfortsonen og det fikk jeg til i dag. La nettopp ut den kleineste videoen av meg selv på Facebook og Instagram. Haha. Du kan se den HER. Planen er at vi skal en tur på mammagruppa om vi kommer oss ut av huset, ellers blir det bare å ta ting som det kommer. Akkurat nå ligger lille prinsesse i lekegrinden sin mens jeg prøver å nyte litt iskaffe før jeg skal stelle meg. 




I samme slengen kjører jeg i gang en spørsmålsrunde, så det er bare å spør meg om alt dere lurer på. Om det kommer noen spørsmål, så svarer jeg på de i kveld. Ha en fin dag alle sammen! 

 

Det store steget 26.09.2017, kl. 23:28

Altså... Jeg er nødt til å ut av komfortsonen, men hvordan gjør en det? Det er ett enormt stort steg å ta. Denne bloggen har i over ett år handlet mye om sorg og om hvordan jeg har det. Det er noe jeg selvfølgelig har lyst til å fortsette å skrive om siden det å skrive og dele ting med dere har hjulpet meg enormt mye. Men jeg har også begynt å tenke på nye ting jeg kan gjøre. Hva må til for å lykkes? Det første jeg tenker er at jeg må ut av komfortsonen, men hvordan gjør jeg det da? 



De aller fleste har nok vært inne på tanken at det er hadde vært gøy å blitt gjenkjent på gaten, og det har jeg også kjent på. Og ja, det hadde jo vært gøy det altså. Jeg aner ikke om folk kjenner meg igjen når de ser meg ute, og det er nok ikke det jeg har tenkt mest på. Ja, jeg har jo vært i noen aviser og slikt nå, men det har jo handlet om Elias. Føler meg ikke akkurat kjent pga det, men at jeg har berørt mange hjerter og slikt, det kan hende. Jeg ønsker å fortsette å skrive om tankene mine, samtidig som jeg ønsker å finne noe helt nytt å skrive om slik at dere ikke bare kjenner meg igjen for "hun som har ett barn for lite". 

Jeg får tenke litt på det mens jeg sover, god natt. 

 

En liten lyd fra meg 25.09.2017, kl. 14:16

God ettermiddag!  
Jeg prøver å finne tid til å blogge oftere, men det er som regel aldri så enkelt. Jeg er heldig om jeg får åpnet pc'en og begynt å skrive. Men nå har jeg valgt å prioritere ungene først og sånn kommer det til å fortsette å være. Jeg blogger inni mellom når jeg får tid og når jeg har noe å skrive om. 
Jeg spør dere ofte om hva dere ønsker at jeg skal blogge om, men jeg får som regel aldri noe svar. Så jeg fortsetter bare å blogge om alt og ingenting, kanskje mest om tankene mine. Noen finner det spennende, andre ikke. Heldigvis er det opp til hver enkelt av dere å velge om dere ønsker å lese eller ikke. 
Dere må gjerne følge meg på Instagram hvor jeg er mest aktiv: HER

Siden sist har jeg tatt ny tatovering som jeg er kjempe fornøyd med! 



Vi har også gjort om på kjøkkenet i helgen, og må igrunnen si at jeg er veldig fornøyd! Må skryte av mannen min som ordner og styrer å gjør det så greit. 

Vi har en tendens til å aldri bli fornøyd, så vi pleier ofte å flytte rundt på ting og snu hele leiligheten på hodet. Stort sett blir vi veldig fornøyde med resultatet. Jeg lover å vise dere bilder av hvordan det ble. Tror dessverre ikke jeg har noen bilder fra før vi gjorde noe med kjøkkenet, men dere kan jo se hvor fint og koselig det har blitt nå. Jeg har også lovet dere å legge ut bilder fra dåpen til Tomine og det skal jeg få gjort.

I dag har jeg også fått søk på noen jobber, så nå er det bare å vente i spenning. Jeg har også masse tanker i hodet for tiden, jeg har så lyst til å gjøre noe. Starte egen butikk, nettbutikk? Alt dukker opp i hodet mitt. Det er lov til å ha drømmer, så får vi se om noen av disse tankene og drømmene blir virkelighet en dag. 


Nå er det snart avgårde å hente eldstemann i barnehagen og ta ukas storhandel. 
Jeg håper dere får en fin dag videre! 

Kroppspress og dårlig selvbilde 21.09.2017, kl. 11:56

Hvorfor skal alt være så fint og flott? Vi alle vet jo at det egentlig ikke er sånn det er. Jeg syns det er trist hvordan samfunnet har blitt, spesielt den siste tiden hvor alle skal vise seg nakne på nettet tydeligvis. Hvilke signaler gir det? Jeg syns selvfølgelig at folk skal få bestemme over seg selv og sin egen kropp, men jeg syns også at de skal tenke over hvem som leser det. Da tenker jeg nok mest på barn og unge. Jeg kan huske når jeg vokste opp at det var litt press på hvordan en gikk kledd og sånn, men jeg ser jo at det har blitt mer kroppspress og at det er viktig å passe inn i samfunnet. Hva gjør en ikke for å få flere lesere, følgere og ikke minst for oppmerksomheten? 

Det jeg syns er feil, er når folk kommenterer at det ikke er greit å vise seg naken fordi enn er mamma. Alle kan da vise nakenhet, men det er jo litt måten det blir gjort på. Jada, kroppen er flott den, men jeg personlig ville aldri vist meg naken på sosiale medier. Først og fremst fordi jeg ikke har selvtillit nok til det, men jeg tenker også på de som sliter generelt og unge jenter. Vi jenter føler nok kanskje mer på presset enn gutter, eller er det fordi vi tar ting lett til oss? 
En blir så lett påvirket av andre. Vi har alle noen en ser opp til, men hvorfor ikke se opp til deg selv og være akkurat den du er? Du er bra nok. Du trenger ikke å bruke masse penger på å fikse utseende ditt. Ja, jeg kan forstå de som gjør det. Men hjelper det? 


Det er blitt viktig å pynte på sannheten, og jeg klarer ikke å forstå helt hvorfor. Gjør du? Livet er ikke lett, men samtidig skal vi være glad for hver dag vi får på jorden. Jeg har tenkt veldig mye den siste tiden og har veldig mye på hjertet, jeg har bare ikke hatt tid til å få skrevet det ned. Jeg er så dritt lei av at alt skal være så fint og jeg er ganske sikker på at det er noen som er lei av at jeg "klager" om alt. Jeg ønsker ikke å bare sette fokus på alt som er negativt og som ikke går min vei, men jeg syns det er så viktig å få frem at alt går ikke på skinner og at alle har utfordringer i hverdagen. Men hvorfor setter vi ikke mer pris på alt det gode vi har i livet? For om en setter seg ned og går inn i seg selv så kan en finne masse positivt med å leve også. Jeg mener det handler mye om innstillingen en har. 


Jada, jeg sliter også psykisk og har gjort det i noen år nå. Men det betyr ikke at jeg setter meg til inne og slutter all kontakt med omverden. Nå sier jeg ikke at det er feil å gjøre det, for noen så er sikkert det riktig. Men ikke for meg. Jeg har dager hvor jeg ikke ønsker å stå opp og jeg har hatt dager hvor jeg ikke har ønsket å leve lengre. Tror vi fleste går gjennom slike faser i livet. Jeg kjenner ofte at jeg blir litt irritert over de som bruker angsten sin mot alt.
Nå snakker jeg for meg selv - det som har hjulpet meg aller mest har vært å ha en jobb å gå til. Da har jeg følt at noen trenger meg og at jeg gjør en forskjell i hverdagen til enkelte. For meg har det også hjulpet å skrive denne bloggen, både fordi det hjelper å få det ut og fordi jeg vet at mye av det jeg har skrevet har hjulpet andre også. 

Hvorfor dømmer vi så fort? 20.09.2017, kl. 18:08

Hei! Jeg kom over en video på Facebook her om dagen angående "mammapolitiet". Det er blitt så mye fokus på det å være best i alt og ikke minst så skal en se bra ut både i svangerskapet og etter. Jeg syns det er så trist. Jeg følte ett enormt press på det å se bra ut når jeg gikk gravid. Jeg satt ofte på venterommet på sykehuset og følte meg som den fæle mammaen fordi jeg hadde på meg joggebukse, null sminke, ettervekst og håret i tutt. Jeg kom nå ikke dit fordi jeg skulle sitte modell, jeg kom jo dit for å sjekke at alt stod bra til med barnet mitt. Allikevel følte jeg meg så liten når andre hadde "pyntet" seg. Der satt jeg som en ekkel hval og hadde både lagt på meg 8 og 12 kilo. Jeg tror også det handler mye om hvordan en ser på seg selv, jeg tror de aller fleste ikke dømmer deg bare de ser deg. Jeg tror det handler mye om hvordan selvtillit du har og hvordan du har det med deg selv. Og, vi kan jo ikke legge skjul på at vi alle ønsker å se bra ut når en har stor mage og alt er slitsomt. 
Med Liam André fikk jeg fødseldepresjon, du kan lese innlegget mitt om det HER.



Hvorfor må vi amme barna våre? Jo, fordi vi vet at det er det absolutt beste for barna våre. Det er så masse bra i melken og en får jo en spesiell tilknytning. Men hvorfor føler man seg presset til å måtte amme? Det blir jo like gode unger av morsmelkerstatning. Vi som ikke får til å amme, det kan jo være mange årsaker til at det ikke går og en føler seg så mislykket som mamma. Jeg er veldig stolt over at jeg klarte å fullamme i 2-3 uker og delamme til hun var 6 uker. Nå får hun kun erstatning og hun er stort sett kjempe fornøyd! Selvfølgelig savner jeg den kosen, men fy søren å tungt det er! All respekt til de som strever med å amme, men som aldri gir opp.

Babyen må selvfølgelig ha fint tøy, hver eneste dag. Vi alle ønsker å dulle opp barna våre med nytt fint tøy, men det er ikke alle som kan det. Jeg er vell ikke en dårlig mor av den grunn? Jeg har ofte kjøpt brukt eller fått brukt tøy og det er som regel like fint. Det er da vasket. Og, ja jeg skulle jo ønske at jeg hadde bedre råd slik at jeg kunne gi de nytt tøy hele tiden. Skulle jeg virkelig ønske det? Nei, og jeg kjøper nytt til barna av og til. Men jeg syns det er helt supert å kunne ta i mot tøy som andre har brukt og ikke minst gi tøy til andre når det ikke passer til mine lengre. 



Huset, det er jo selvfølgelig rent og ryddig stort sett mesteparten av tiden. Virkelig? Jeg tror de aller fleste som har barn, spesielt små barn har klær og leker overalt. Jeg kan bare snakke for meg selv, her har det flyttet inn sikkert hundre hybelkaniner på en uke, maten fra i går står på benken, oppvaskmaskinen står tom, mens det er fullt på benken. Skittentøyet har hopet seg opp. Det skulle jeg tatt i går, men så langt kom jeg aldri. Jeg får ta meg av huset når ungene er i seng. Om de har bestemt seg for å sove noen timer da. Betyr det at jeg er en dårlig mor fordi jeg ikke prioriterer å holde huset skinnende rent hele tiden? Jeg har valgt å prioritere tiden sammen med barna mine. Tiden går så alt for fort, nyfødt tiden får en aldri tilbake og en dag flytter de ut. 



Poenget mitt er at det er ingenting som er rett eller galt så lenge du tenker på barnets beste. Du kjenner barnet ditt best og du gjør en god nok jobb. Hør og stol på magefølelsen din. Jeg syns det er blitt så ekstremt hvordan man dømmer andre, enten man er mamma, pappa eller bare deg selv. 


 

En minnerik dag! 10.09.2017, kl. 20:24

DA hadde jeg endelig fått satt meg ned i sofaen etter mange timer på bena. Som dere sikkert har fått med dere, så ble vår lille prinsesse Tomine døpt i dag og det er egentlig ganske godt å være ferdig med det også. Hun viser seg allerede som en liten bestemt frøken som vet hva hun vil. Dåpskjolen, den ville hun hvert fall ikke ha på seg! Men det gikk nå bra til slutt etter masse gråting. Da er pappa god å ha!

Etter kirken reiste vi til bedehuset hvor selve festen skulle være. Vi hadde koldtbord med masse god mat og til dessert hadde vi litt forskjellige kaker. Det ble en kjempe vellykket dag og tror alle sammen koste seg masse. Tomine sov for det meste gjennom alt. Vi fikk tatt masse bilder før hun syns det var nok. Jeg kommer til å legge ut bilder fra dagen etterhvert når jeg får gått gjennom de.

En minnerik dag!

Tusen takk til alle som var med å gjøre dagen til jenta vår perfekt, tusen takk for gavene og ikke minst, tusen takk for alle gratulasjoner.

Dåpsforberedelse 09.09.2017, kl. 22:00

Ååå, nå var det helt fantastisk å sette seg i sofaen med grandiosa og Criminal minds etter en veldig lang dag med siste innspurt til dåpen imorgen. 
Jeg gleder meg kjempe masse til dagen i morgen. Det blir koselig å samle familien og ikke minst spise masse god mat. Slike dager er alltid litt slitsomme og det er som regel godt når det er overstått. Jeg gleder meg til å vise dere bilder fra den store dagen i morgen!




Jeg kjenner også at det blir veldig spesielt å skulle gå inn den kirken med kirkeklokkene som spiller og lukten å alt som hører med. Når vi var på dåp samtale her om dagen, kjente jeg at tårene presset på. Sist vi var i den kirken, tok vi ett siste farvel med sønnen vår. Trodde ikke det skulle bli så tøft, men det ble det og jeg er forberedt på at det blir en følelsesladd dag med masse inntrykk. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for at Tomine får en kjempe fin dag, selv om hun kanskje ikke merker så mye til det annet en når hun blir større og kan se på bilder fra den store dagen hennes. I morgen handler det om Tomine ♥ 


Nå gjenstår det bare å lage muffins før jeg kan ta kvelden. Så jeg får hive meg rundt. Jeg ønsker dere alle en fin kveld og natt. 

Deler historien vår med hele Norge 08.09.2017, kl. 15:25

Hei! Hvordan går det med dere? 


...og som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg skal starte innleggene. Men jeg håper det går bra med dere alle sammen.
Det er egentlig ikke så veldig mye nytt i livet mitt, annet enn at kroppen er veldig fysisk sliten. Endelig har jeg fått hvilt ut litt ettersom hun har sovet hele natten de to siste dagene. Noe som har vært super deilig! Jeg har også begynt å få tilbake matlysten, men om jeg har tid til å spise er jo en annen ting, hehe. Jeg må rett og slett bare ta meg tid til det. Når kroppen ikke fungere som den skal, begynne jeg å slite mer psykisk også for jeg vil så gjerne strekke til overalt, men det klarer jeg ikke. 
Til søndag er det dåp for Tomine, og ser frem til en fin dag sammen med familien, samtidig som det skal bli godt å få det overstått også! 




I går ble jeg kontaktet av ei herlig dame i VG. Hun skulle lage en reportasje om krybbedød, og dermed lurte hun på om jeg ønsket å ta en prat. 
Siden jeg allerede er så åpen rundt det temaet, så takket jeg ja. Noe jeg ikke angrer på i det hele tatt, selv om det bare har gått noen timer siden det kom ut på nettet. Det er litt spesielt og rart å si at det er ett tema jeg brenner veldig for, men det er det faktisk. Jeg er så opptatt av å få ett svar på hvorfor slikt skjer. Det er noe som ikke skal skje, det burde ikke skje! Ett lite barn skal ikke dø, det er ingen naturlig forklaring med det annet enn at de bare sovner og aldri våkner igjen. En brutal sannhet. 




Jeg ønsker ikke å dele historien vår for at dere skal bli redde for å miste deres små, og det er vi nok alle uavhengig av andre sine historier. Jeg har alltid vært redd for å miste barna mine, men en tenker jo at det ikke skjer oss. Dessverre skjedde det med oss og dessverre skjer det med flere. Det er blitt færre som dør i krybbedød, men det er fortsatt alt for mange, mener nå jeg. Jeg vil ha ett svar på hvorfor vår Elias døde i sengen sin, stille og fredelig. Krybbedød sier de, men hva betyr egentlig? 
Det er ingen som vet helt årsakene til at små barn dør, men at det kan være ulike ting som spiller inn.

Jeg er så glad for at jeg får lov og at jeg orker å dele historien vår med hele Norge, samtidig som det er veldig tøft å skulle snakke om alt som har skjedd en gang til. For meg så er det veldig godt å få dele det med dere. Det er slitsomt når det står på, men etterpå har jeg liksom fått ut tankene mine. Jeg kommer aldri til å komme meg over det som har skjedd, men jeg har troa på at jeg kommer til å komme meg videre. Jeg liker å si at Elias har hjulpet meg på veien. Vi får han aldri tilbake og han ønsker selvfølgelig at vi skal være lykkelige. Akkurat det samme ønsker vi for han, jeg håper og tror at han har det fint 



Klikk her for å lese reportasjen. 

hits