Katrine Liestøl Olsen

Nå er det lenge siden jeg har gitt lyd i fra meg her inne på bloggen og det beklager jeg. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å skrive noe som helst. 
Det har skjedd mye den siste tiden, endel jobbing og behandling hos psykolog. Så jeg er rett og slett utslitt å det har ført til at jeg nå er sykemeldt. Kjenner at kroppen har godt av det for det er så minimalt jeg orker for tiden, det å stå opp av sengen er helt forferdelig. Men jeg kjenner at jeg savner jobb selv om jeg var på jobb på mandagen, det er jo ett bra tegn? Jeg trives så utrolig godt i jobben min. 

På onsdag var jeg på sykehuset og traff på barnelegen. Hadde ett lite håp om at vi endelig hadde fått svar på hva som skjedde med Elias, men de svarene hadde fortsatt ikke kommet. At det skal ta så forferdelig lang tid! Jeg forstår det at det er mange som ønsker svar, men at det skal gå over 6 måneder for å få vite hva som skjedde med babyen vår er helt sykt igrunnen. Burde ikke ta så lang tid. Menmen, ikke noe å gjøre med det, annet enn å vente tålmodig på prøvesvarene. Lettere sagt enn gjort det da. 



 

Jeg klarer ikke å fokusere på det som kanskje er det letteste av alt. Det å holde huset i orden. Alt det daglige er utrolig tungt å gjennomføre. Bruker mye energi bare på å handle mat og alt det andre som trengs. Sorgen tar overhånd. Jeg fokuserer alt for mye på hvordan andre har det, har de det så fint som de viser? Dessverre så er det ikke alltid sånn. Jeg er blitt så opptatt av at alt må være så perfekt, rent og ikke en eneste støvflekk noen plasser. Det er utrolig slitsomt å føle man må holde følge med alle andre. Er det virkelig sånn jeg ønsker å ha det? Igrunnen ikke. Selvfølgelig ønsker jeg å lage god og sunn middag hver dag, holde det rent og ikke ha noe tøy i skittentøyskurven. Men er det virkelig sånn det fungerer i lengden? Alle har litt plukk her og der.  

  



Alt er så slitsomt. Men jeg velger å fokusere på det som er best for oss og det som funker for oss - det er det viktigste. 
Jeg har en frisk gutt her hjemme som er lykkelig akkurat sånn som han har det og det betyr alt for meg. 
Ikke alle har gått gjennom den sorgen vi går gjennom nå. Dessverre er det fortsatt altfor mange som opplever det. Jeg håper jeg slipper å måtte oppleve det en gang til. Jeg har aldri kjent på en så tung og nesten utholdelig smerte, det er heller ingenting jeg kan gjøre for at den skal gi slipp. Jeg må leve med det, resten av mitt liv. Jeg må leve resten av livet mitt med ett barn for lite. En lite barn som ga så mye kjærlighet og glede. Det gjør han fortsatt, men sorgen tar en stor del av plassen. "Jeg tar et godt tak i teppet hans og holder det godt inntil meg mens jeg kjenner lukten av min nydelige baby" 



♥ Sammen er vi sterke ♥

Hvorfor må det å lage middag være så vanskelig? Ikke nødvendigvis det å lage middagen, men det å finne ut hva vi har lyst på en uke i forveien. Bare det å finne ut hva vi skal ha til middag i dag er vanskelig. Akkurat når det kommer til matlaging, er jeg nok ikke så veldig husmor. Men syns jeg skal få litt husmorpoeng for å prøve i allefall. Haha. Har dere middagsforslag? Skriv det ned i kommentarfeltet. 





Også må jeg bare finne frem min indre motivasjon til å lage middagen. Joda, dette skal jeg få til. 

 

Tiden går så fort, hvor ble sommeren av? Nå er det høst, mørkt og kaldt. Noe av det beste med høsten er når man sitter inne under pleddet, tent stearinlys og koser seg med en god serie. DET er kos det.

Det går fortsatt mye i jobb og dager som er tøffe å komme gjennom. Heldigvis er jeg så heldig å ha fått en kjempe flink psykolog som jeg ofte er å prater med. Nå starter behandlingen mot angsten. Dette skal jeg klare! Angsten skal ikke vinne, heller ikke depresjonen.

Nå skal jeg finne senga og prøve å få litt søvn før en ny dag i morgen. Håper dere har hatt en fin dag og får en fin natt. God natt.

GOD MORGEN KJÆRE LESERE.

Det er så irriterende når ikke kroppen vil samarbeide, det er vondt når kroppen er fysisk sliten etter å kanskje ha pushet seg litt for hardt den siste tiden? Men for første gang tror jeg, så er jeg sliten fysisk og ikke psykisk. Det er jo et bra tegn? Men jeg blir så skuffet over meg selv for å ikke klare å jobbe hver dag, men samtidig så vet jeg at det er lenge siden jeg har jobbet før jeg begynte nå i sommer og det er mange tanker og følelser som sitter i kroppen. Men jeg skal jo også fungere som en god mor og da nytter det ikke å være sliten, i allefall ikke for meg. Såeh, da er det bedre å lytte til kroppen og heller ta seg litt fri å ikke gjøre noen ting.

I går fikk Elias nye blomster. Det er så godt å bytte ut blomstene og stelle hos han. Nå er jeg veldig fornøyd med hvordan han har det hos seg og jeg tror han også er veldig fornøyd. Dagene er tunge uten han, sjeldent jeg viser det eller skriver så mye om det. Jeg er nok veldig redd for at det skal bli for mye for andre å høre om, og at folk til slutt tror jeg bruker det som en unnskyldning. Ikke vet jeg, men det er mye rart rundt forbi. Men det er mange tøffe og vonde dager.

I dag skal jeg ligge rett ut i senga og se på serie.

Jeg er takknemlig, jeg er så takknemlig for at jeg har en jobb å gå til, en helt fantastisk jobb. En jobb som har betydning for andre, en jobb hvor andre mennesker trenger meg og som igrunnen er ganske avhengig av den jobben jeg gjør. Det at jeg gjør en forskjell og en god dag for andre er glede i seg selv. Jeg har virkelig funnet riktig yrke. Jeg er så glad for at jeg har fått denne muligheten.

Jeg gleder meg til å komme på jobb, selv om enkelte dager er tøffere enn andre. Jobben har blitt mitt fristed. Det er en plass hvor jeg klarer å koble av og kun tenke på jobb. Jeg er stolt over meg selv, stolt over at jeg har kommet så langt.

Nå er det å se frem til jeg kan ta fagbrevet og kalle meg helsefagarbeider. Deretter er det bare å kjøre på mot drømmen og målet mitt! BARNEPLEIER.

Hva er din drømmejobb?

Jeg er to barnsmor, men jeg har kun ett barn hos meg. Ett barn jeg kan se vokse opp, lære nye ting, følge til barnehagen og gi han en trygg og god oppvekst. Hvorfor skulle jeg ikke få oppleve mange år sammen med lillebror Elias? Det er så urettferdig. Det er langt i fra rettferdig å måtte leve med ett barn for lite. Det er vanskelig å være samlet hele familien når det egentlig skulle være en barnestol til. Det skulle vært mer stress og kaos i hverdagen, flere ting i leiligheten, ett barnesete til i bilen. Jeg skulle vært hjemmeværende noen måneder til.

Hvorfor må det være sånn? Det skal ikke være sånn. Faen. Jeg forstår det ikke og kommer aldri til å forstå det. Det kan nok alle som har mistet ett eller flere barn skrive under på. Det er helt jævlig, rett og slett.

Jeg savner deg, Elias. Det gjør vi alle.

<3

Da kunne jeg endelig lande i senga! Og det var ufattelig godt etter en lang dag som avsluttet med en tur på legevakten pga en skade jeg klarte å påføre meg selv i ryggen, uflaks. Heldigvis går det over etter en liten stund. Legen mente det var bløtvevskade? Anyway, jeg håper jeg klarer å sove i natt for dagen begynner tidlig i morgen.

Jeg har vært på kafé med ei god venninne å spist god frokost/lunsj. Veldig hyggelig! Deretter fikk jeg besøk av en hyggelig mann fra se og hør. Det gikk vell godt over tre timer med intervjuet, men det var hyggelig. Men også tøft og trist å prate om et så sårt tema som også er veldig viktig. Jeg gleder meg til det kommer på trykk.

Jeg oppfordrer alle til å tenne et lys for alle englebarn og deres etterlatte. Elias min <3

God natt.