hits

Katrine Liestl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

En stor takk til dere 31.08.2017, kl. 22:29

Jeg skulle nske jeg fikk takket hver og en av dere personlig, men det blir nok litt vanskelig. Helt siden det mest tragiske skjedde oss, det brutale min lille familie mtte g gjennom og fortsatt gr gjennom, s har det vrt enkelte som har stilt opp for meg uansett. De fleste bor ett stykke unna og jeg hper vi treffes en dag! Men jeg vil egentlig takke dere alle som har fulgt bloggen min og som fortsetter flge den selv om jeg skriver sjeldent. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde taklet ting om det ikke hadde vrt for dere. Dere gir meg motivasjon til fortsette med det jeg holder p med. Tusen takk!

Jeg er langt ifra noen kjendis, jeg er bare meg selv som skriver p denne bloggen fordi det hjelper meg og jeg hper at denne bloggen kan hjelpe andre ogs. Det er noen ganske dype og personlige innlegg som kommer rett ifra hjerte. Jeg tenker veldig lite over hva jeg skal skrive, det bare kommer.

Akkurat n for tiden fler jeg at ting er ganske stabilt, p en annen side sliter jeg fortsatt psykisk. Men jeg har ftt det mye bedre med meg selv! Og igjen, mye takket vre alle dere som flger meg her og p Instagram. Det er tft nr det str p som verst og jeg hper virkelig at det slipper helt en dag. Dette er noe jeg jobber med hver eneste dag, og stakkars de rundt meg til tider. Hehe.

Jeg ville egentlig bare innom for si tusen takk og hper dere vil fortsette flge meg her og p Instagram.

Instagram: katrineeolseen

Jeg nsker dere en fin natt og en fortsatt fin uke <3

Den usynlige sykdommen 22.08.2017, kl. 00:25

Jeg har en sykdom som ingen kan se, og det gjr det hele ganske vanskelig. Jeg liker ikke snakke om den sykdommen for det er vanskelig bli trodd eller hrt, og det er heller ikke alltid like lett forst hva som foregr. Det er en ekstremt slitsom og tung sykdom som egentlig sliter en helt ut. Uansett hvor utslitt jeg er noen ganger, s m jeg st opp og ta vare p barna mine. Hadde det ikke vrt for de, hadde jeg nok ikke hatt det s bra.

Jeg vet innerst inne at jeg er lykkelig og har det fint, men det er ikke alltid like lett vise det eller kjenne ordentlig p det. 
Etter vi mistet Elias har jeg vrt livredd for kjenne p glede, jeg vet ikke hvordan glede kjennes ut? Jeg vet bare at jeg er glad og lykkelig over det livet jeg har. Hadde jeg ikke hatt denne bloggen som jeg skriver s mye personlig p, hadde jeg nok heller ikke klart meg s bra. Det er ogs veldig mye takket vre alle personene rundt som gjr at jeg nsker leve og ikke gi opp. Det hres litt rart ut nr jeg sier det selv, fordi nr jeg var mindre hadde jeg tanker om at jeg nsket d og at alt var helt forferdelig. Den dag i dag er jeg livredd for d, det er det siste jeg nsker. Jeg er LIVREDD. Det er noe av det verste med vre meg, det er at jeg tenker p dden hele tiden. Jeg er sikker p at jeg kommer til d hver eneste dag og det hres jo ganske s teit ut, ikke sant? 



Jeg vet at om den tanken ikke hadde vrt der, s hadde jeg hatt det mye bedre, spesielt med meg selv. Men den tanken har brent seg fast i hodet mitt og den vil liksom ikke forsvinne. Jeg kan g en hel dag og fle at jeg ikke fr puste, jeg fler alt bare tetter seg og det er en helt forferdelig flelse. Jeg er livredd for besvime og jeg er livredd for kaste opp, s jeg gr kjenner p disse flelsene hele tiden, gjr alt jeg kan for unng det. Det er s ekstremt slitsomt og jeg er s lei av ha det snn. Jeg har i mange r slitt med depresjon og har vell egentlig ikke kjent p angsten fr vi mistet Elias. Det er nok det som er grunnen til at jeg er s redd for d, s redd for f en sykdom som ikke kan behandles, livredd for miste enda flere av mine nrmeste. Jeg vet at en dag skjer det uansett og det er ingenting jeg kan gjre for hindre det, det er slik livet er. Jeg vil ikke vre den personen som finner en av mine kjre dde. Jeg fant lille Elias dd i sengen sin, og det er noe av det mest tragiske og grusomme jeg har opplevd. Jeg trodde det var ille ha depresjoner og kjrlighetssorg i tenrene, men det kan ikke sammenlignes. 


Det er noe i det ordtaket: Du vet ikke hva du har fr du har mistet det. Jeg visste ikke hvordan det var miste ett barn og det er jeg veldig glad for, men plutselig en dag str jeg oppi det selv og ikke skjnner hvordan jeg kan ha fortjent noe snt, ingen fortjener det - ingen.

Det er vanskelig skrive dette, men det er min mte f ut tanker p. Dessverre forsvinner de sjeldent helt, men det er godt dele det med noen. Jeg har problemer med snakke om det, s da er det helt supert kunne skrive det. Det er merkelig skrive at hadde det ikke vrt for den historien jeg har med ett barn for lite, hadde jeg nok ikke vrt den jeg er i dag. Jeg har ftt mye oppmerksomhet siden jeg har vrt pen om det hele veien, uansett hvor tungt og slitsomt det har vrt s har det faktisk hjulpet meg i sorgprosessen. Det at folk kjenner meg igjen, er kjempe koselig. Det at folk tar kontakt og viser medflelse betyr s masse. I ettertid s forstr jeg at kanskje spesielt venner har hatt litt problemer med ta kontakt og slikt, ingen vil jo verken trenge seg p eller grave for mye og det forstr jeg. Men dere skal vite at jeg vet at dere har vrt der for meg og oss, det betyr masse! Tusen takk. 



Jeg sitter her med hodeverk, kvalme og en klump i magen, sikkert fordi jeg er s ufattelig trtt, men har for mye angst til trre sovne. 
Jeg har ofte problemer med sovne fordi jeg er redd for ikke vkne igjen, og jeg ligger tenker p mine to skatter om de har det bra. Jeg kan ofte forberede meg p at jeg finner de dde, og hva jeg m gjre. Det er kanskje ikke s rart at jeg tenker slike tanker, men jeg nsker virkelig ikke ha de der. Det delegger meg helt. Jeg kan liksom ikke bare komme over det, det er noe jeg aldri kommer til komme over. Synet av min lille baby, helt hvit. 



Det var det jeg hadde p hjertet akkurat n, tusen takk for at akkurat du tok deg tid til lese. ♥
Tusen takk for alle som flger meg og vrt liv her p bloggen, facebook og instagram. 

 

Min fdselshistorie 19.08.2017, kl. 12:55

24 juni 2017
Vi hadde time p sykehuset klokka 08.00 p morgenen og det var to spente foreldre som satt seg i bilen med en bag fylt med rosa baby ty. Det var veldig spesielt tenke p at neste gang jeg kom hjem, s hadde jeg med meg en baby og den store magen var ikke lengre der. En ganske s deilig flelse ogs. Samtidig var det mange tanker som svirret rundt i hodet mitt. Kom dette til g bra? Kom jeg hjem med en baby? 
Jeg er evig takknemlig for at jeg gjorde det. 



Vi fikk tildelt rom p obs posten og deretter var det bare vre tlmodig vente til det var min tur. Rundt klokka 10, satt de inn ballongkateteret. Da var vi plutselig i gang og det var en skummel tanke. Jeg ble drlig av ballongen og alle tankene som gikk rundt i hodet mitt s jeg mtte bare legge meg ned igjen og ble liggende der en stund. Jeg fikk mensen lignende smerte med en gang omtrent og det ga seg aldri, men de var fortsatt veldig svake. Nr jeg kom meg til hektene igjen, valgte vi g litt rundt i gangene for f fortgang p dette for jeg hadde ingen planer om ligge lenge med smerter. Den flelsen nr det henger noe mellom bena dine og som er festet p lret ditt, ikke s behagelig bevege seg da. Haha. 
Vi tok oss en tur til kiosken og det ble en laang tur da jeg mtte stoppe opp hele tiden og puste. P veien tilbake ble smertene enda sterkere og jeg var overbevisst om at jeg var godt i gang med fdselen og hodet var sikkert godt p vei ut. 



Nr vi kom tilbake fra turen spurte jeg om de ikke kunne sjekke meg om hvor langt jeg hadde kommet og om ballongen hadde lsnet. Det var ingen god flelse nr hun mtte bak denne ballongen for kjenne pningen, men heldigvis hadde ballongen ramlet ut, men den hadde satt seg litt fast s hun fikk dratt den ut og da var vi p ordentlig i gang! Klokken var rundt 17.00 og jeg hadde hele 4 cm! JEG VAR I AKTIV FDSEL! 


Jeg fikk endelig komme bort p fden og snart skulle vi mte den lille jenta vr som vi hadde ventet p. Med Liam Andr og Elias fikk jeg det samme rommet, denne gangen fikk jeg ett helt annet og det var egentlig veldig godt. Noe helt nytt. Jeg fikk to fantastiske jordmdrene og barnepleiere. Jeg fikk satt epiduralen ganske tidlig for det var noe jeg selv nsket og noe jeg flte jeg hadde behov for. Smertene ble sterkere og sterke. Jeg hadde for det meste kun smerter i ryggen/hoften, men det var noe av det mest grusomme jeg har kjent. Jeg var hele tiden med og klarte puste meg godt gjennom hver ri.


Behind the scene. Her skal ingenting pyntes p: Lubben, smerter til tusen, sminkels, uten bh, bleie, sliten og veldig klar for mte prinsessa. 

Jeg ventet hele tiden p at vannet skulle g, men det tok sin tid. Jeg mistet flelsen i det ene benet, men jeg klarte heldigvis st, men mtte ha god hjelp fra de rundt. Jeg prvde det meste for f hun til komme lengre ned, men denne vannblren l bare presset nedover og gjorde ikke annet en kjempe vondt! Det gikk sakte, men sikkert fremover og rundt klokken 23.00 hadde jeg full pning, men jeg kunne enda ikke trykke fordi vannblren l s langt nede og hodet hennes var for hyt oppe. Men etter ha snakket med legen og ventet en stund tok de vannet rundt klokka 00.45. Da skjedde det virkelig ting! Jeg kjente at hele jenta bare sklei nedover i bekkenet, det var veldig spesielt og en helt fantastisk opplevelse. Hva kroppen min er i stand til, ikke bare har den grodd en liten baby, men n skulle den settes p prve for f ut dette lille mennesket. Endelig kunne jeg trykke og endelig skulle jeg f mte den fine lille jenta mi. 
Det tok vell 15 min fr hun endelig var her. Det var helt fantastisk!

25 juni 2017 klokken 01.00 var endelig lillesster Tomine til verden ♥
3140 g og 50 cm 





N kom tankene om hun levde og hadde det bra. Jeg fikk ett angst anfall og holdt p besvime fra alt, men klarte heldigvis la vr. Mye takket vre jordmdrene og barnepleieren som fikk snakket meg ut av det hele.
Selvflgelig skulle jeg ikke d her og n og hun hadde det helt topp! 

Jeg har kun fine minner fra fdselen og er veldig stolt over meg selv. Det ble en helt fantastisk og unik opplevelse. Hver fdsel er spesiell og det er vell kanskje derfor man ogs velger gjre det flere ganger? Jeg kan ikke beskrive den flelsen smertene har, og heller ikke i det man fr den helt ferske lille personen opp p brystet for aller frste gang. S fremmed, samtidig har vi kjent hverandre i noen mneder. 

Tusen takk til fde og barsel p Srlandet sykehuset, Kristiansand. ♥

Det ble mange timer p poliklinikken og mange fine samtaler med de p fden. Jeg hadde nok ikke klart dette svangerskapet s bra om det ikke hadde vrt for gode mennesker som tok godt vare p oss nr bekymringene tok overhnd.