Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

En stor takk til dere 31.08.2017, kl. 22:29

Jeg skulle ønske jeg fikk takket hver og en av dere personlig, men det blir nok litt vanskelig. Helt siden det mest tragiske skjedde oss, det brutale min lille familie måtte gå gjennom og fortsatt går gjennom, så har det vært enkelte som har stilt opp for meg uansett. De fleste bor ett stykke unna og jeg håper vi treffes en dag! Men jeg vil egentlig takke dere alle som har fulgt bloggen min og som fortsetter å følge den selv om jeg skriver sjeldent. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde taklet ting om det ikke hadde vært for dere. Dere gir meg motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med. Tusen takk!

Jeg er langt ifra noen kjendis, jeg er bare meg selv som skriver på denne bloggen fordi det hjelper meg og jeg håper at denne bloggen kan hjelpe andre også. Det er noen ganske dype og personlige innlegg som kommer rett ifra hjerte. Jeg tenker veldig lite over hva jeg skal skrive, det bare kommer.

Akkurat nå for tiden føler jeg at ting er ganske stabilt, på en annen side sliter jeg fortsatt psykisk. Men jeg har fått det mye bedre med meg selv! Og igjen, mye takket være alle dere som følger meg her og på Instagram. Det er tøft når det står på som verst og jeg håper virkelig at det slipper helt en dag. Dette er noe jeg jobber med hver eneste dag, og stakkars de rundt meg til tider. Hehe.

Jeg ville egentlig bare innom for å si tusen takk og håper dere vil fortsette å følge meg her og på Instagram.

Instagram: katrineeolseen

Jeg ønsker dere en fin natt og en fortsatt fin uke <3

Den usynlige sykdommen 22.08.2017, kl. 00:25

Jeg har en sykdom som ingen kan se, og det gjør det hele ganske vanskelig. Jeg liker ikke å snakke om den sykdommen for det er vanskelig å bli trodd eller hørt, og det er heller ikke alltid like lett å forstå hva som foregår. Det er en ekstremt slitsom og tung sykdom som egentlig sliter en helt ut. Uansett hvor utslitt jeg er noen ganger, så må jeg stå opp og ta vare på barna mine. Hadde det ikke vært for de, hadde jeg nok ikke hatt det så bra.

Jeg vet innerst inne at jeg er lykkelig og har det fint, men det er ikke alltid like lett å vise det eller kjenne ordentlig på det. 
Etter vi mistet Elias har jeg vært livredd for å kjenne på glede, jeg vet ikke hvordan glede kjennes ut? Jeg vet bare at jeg er glad og lykkelig over det livet jeg har. Hadde jeg ikke hatt denne bloggen som jeg skriver så mye personlig på, hadde jeg nok heller ikke klart meg så bra. Det er også veldig mye takket være alle personene rundt som gjør at jeg ønsker å leve og ikke gi opp. Det høres litt rart ut når jeg sier det selv, fordi når jeg var mindre hadde jeg tanker om at jeg ønsket å dø og at alt var helt forferdelig. Den dag i dag er jeg livredd for å dø, det er det siste jeg ønsker. Jeg er LIVREDD. Det er noe av det verste med å være meg, det er at jeg tenker på døden hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kommer til å dø hver eneste dag og det høres jo ganske så teit ut, ikke sant? 



Jeg vet at om den tanken ikke hadde vært der, så hadde jeg hatt det mye bedre, spesielt med meg selv. Men den tanken har brent seg fast i hodet mitt og den vil liksom ikke forsvinne. Jeg kan gå en hel dag og føle at jeg ikke får puste, jeg føler alt bare tetter seg og det er en helt forferdelig følelse. Jeg er livredd for å besvime og jeg er livredd for å kaste opp, så jeg går å kjenner på disse følelsene hele tiden, gjør alt jeg kan for å unngå det. Det er så ekstremt slitsomt og jeg er så lei av å ha det sånn. Jeg har i mange år slitt med depresjon og har vell egentlig ikke kjent på angsten før vi mistet Elias. Det er nok det som er grunnen til at jeg er så redd for å dø, så redd for å få en sykdom som ikke kan behandles, livredd for å miste enda flere av mine nærmeste. Jeg vet at en dag skjer det uansett og det er ingenting jeg kan gjøre for å hindre det, det er slik livet er. Jeg vil ikke være den personen som finner en av mine kjære døde. Jeg fant lille Elias død i sengen sin, og det er noe av det mest tragiske og grusomme jeg har opplevd. Jeg trodde det var ille å ha depresjoner og kjærlighetssorg i tenårene, men det kan ikke sammenlignes. 


Det er noe i det ordtaket: Du vet ikke hva du har før du har mistet det. Jeg visste ikke hvordan det var å miste ett barn og det er jeg veldig glad for, men plutselig en dag står jeg oppi det selv og ikke skjønner hvordan jeg kan ha fortjent noe sånt, ingen fortjener det - ingen.

Det er vanskelig å skrive dette, men det er min måte å få ut tanker på. Dessverre forsvinner de sjeldent helt, men det er godt å dele det med noen. Jeg har problemer med å snakke om det, så da er det helt supert å kunne skrive det. Det er merkelig å skrive at hadde det ikke vært for den historien jeg har med ett barn for lite, hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag. Jeg har fått mye oppmerksomhet siden jeg har vært åpen om det hele veien, uansett hvor tungt og slitsomt det har vært så har det faktisk hjulpet meg i sorgprosessen. Det at folk kjenner meg igjen, er kjempe koselig. Det at folk tar kontakt og viser medfølelse betyr så masse. I ettertid så forstår jeg at kanskje spesielt venner har hatt litt problemer med å ta kontakt og slikt, ingen vil jo verken trenge seg på eller grave for mye og det forstår jeg. Men dere skal vite at jeg vet at dere har vært der for meg og oss, å det betyr masse! Tusen takk. 



Jeg sitter her med hodeverk, kvalme og en klump i magen, sikkert fordi jeg er så ufattelig trøtt, men har for mye angst til å tørre å sovne. 
Jeg har ofte problemer med å sovne fordi jeg er redd for å ikke våkne igjen, og jeg ligger å tenker på mine to skatter om de har det bra. Jeg kan ofte forberede meg på at jeg finner de døde, og hva jeg må gjøre. Det er kanskje ikke så rart at jeg tenker slike tanker, men jeg ønsker virkelig ikke å ha de der. Det ødelegger meg helt. Jeg kan liksom ikke bare komme over det, det er noe jeg aldri kommer til å komme over. Synet av min lille baby, helt hvit. 



Det var det jeg hadde på hjertet akkurat nå, tusen takk for at akkurat du tok deg tid til å lese. ♥
Tusen takk for alle som følger meg og vårt liv her på bloggen, facebook og instagram. 

 

Min fødselshistorie 19.08.2017, kl. 12:55

24 juni 2017
Vi hadde time på sykehuset klokka 08.00 på morgenen og det var to spente foreldre som satt seg i bilen med en bag fylt med rosa baby tøy. Det var veldig spesielt å tenke på at neste gang jeg kom hjem, så hadde jeg med meg en baby og den store magen var ikke lengre der. En ganske så deilig følelse også. Samtidig var det mange tanker som svirret rundt i hodet mitt. Kom dette til å gå bra? Kom jeg hjem med en baby? 
Jeg er evig takknemlig for at jeg gjorde det. 



Vi fikk tildelt rom på obs posten og deretter var det bare å være tålmodig å vente til det var min tur. Rundt klokka 10, satt de inn ballongkateteret. Da var vi plutselig i gang og det var en skummel tanke. Jeg ble dårlig av ballongen og alle tankene som gikk rundt i hodet mitt så jeg måtte bare legge meg ned igjen og ble liggende der en stund. Jeg fikk mensen lignende smerte med en gang omtrent og det ga seg aldri, men de var fortsatt veldig svake. Når jeg kom meg til hektene igjen, valgte vi å gå litt rundt i gangene for å få fortgang på dette for jeg hadde ingen planer om å ligge lenge med smerter. Den følelsen når det henger noe mellom bena dine og som er festet på låret ditt, ikke så behagelig å bevege seg da. Haha. 
Vi tok oss en tur til kiosken og det ble en laang tur da jeg måtte stoppe opp hele tiden og puste. På veien tilbake ble smertene enda sterkere og jeg var overbevisst om at jeg var godt i gang med fødselen og hodet var sikkert godt på vei ut. 



Når vi kom tilbake fra turen spurte jeg om de ikke kunne sjekke meg om hvor langt jeg hadde kommet og om ballongen hadde løsnet. Det var ingen god følelse når hun måtte bak denne ballongen for å kjenne åpningen, men heldigvis hadde ballongen ramlet ut, men den hadde satt seg litt fast så hun fikk dratt den ut og da var vi på ordentlig i gang! Klokken var rundt 17.00 og jeg hadde hele 4 cm! JEG VAR I AKTIV FØDSEL! 


Jeg fikk endelig komme bort på føden og snart skulle vi møte den lille jenta vår som vi hadde ventet på. Med Liam André og Elias fikk jeg det samme rommet, denne gangen fikk jeg ett helt annet og det var egentlig veldig godt. Noe helt nytt. Jeg fikk to fantastiske jordmødrene og barnepleiere. Jeg fikk satt epiduralen ganske tidlig for det var noe jeg selv ønsket og noe jeg følte jeg hadde behov for. Smertene ble sterkere og sterke. Jeg hadde for det meste kun smerter i ryggen/hoften, men det var noe av det mest grusomme jeg har kjent. Jeg var hele tiden med og klarte å puste meg godt gjennom hver ri.


Behind the scene. Her skal ingenting pyntes på: Lubben, smerter til tusen, sminkeløs, uten bh, bleie, sliten og veldig klar for å møte prinsessa. 

Jeg ventet hele tiden på at vannet skulle gå, men det tok sin tid. Jeg mistet følelsen i det ene benet, men jeg klarte heldigvis å stå, men måtte ha god hjelp fra de rundt. Jeg prøvde det meste for å få hun til å komme lengre ned, men denne vannblæren lå bare å presset nedover og gjorde ikke annet en kjempe vondt! Det gikk sakte, men sikkert fremover og rundt klokken 23.00 hadde jeg full åpning, men jeg kunne enda ikke trykke fordi vannblæren lå så langt nede og hodet hennes var for høyt oppe. Men etter å ha snakket med legen og ventet en stund tok de vannet rundt klokka 00.45. Da skjedde det virkelig ting! Jeg kjente at hele jenta bare sklei nedover i bekkenet, det var veldig spesielt og en helt fantastisk opplevelse. Hva kroppen min er i stand til, ikke bare har den grodd en liten baby, men nå skulle den settes på prøve for å få ut dette lille mennesket. Endelig kunne jeg trykke og endelig skulle jeg få møte den fine lille jenta mi. 
Det tok vell 15 min før hun endelig var her. Det var helt fantastisk!

25 juni 2017 klokken 01.00 var endelig lillesøster Tomine til verden ♥
3140 g og 50 cm 





Nå kom tankene om hun levde og hadde det bra. Jeg fikk ett angst anfall og holdt på å besvime fra alt, men klarte heldigvis å la vær. Mye takket være jordmødrene og barnepleieren som fikk snakket meg ut av det hele.
Selvfølgelig skulle jeg ikke dø her og nå og hun hadde det helt topp! 

Jeg har kun fine minner fra fødselen og er veldig stolt over meg selv. Det ble en helt fantastisk og unik opplevelse. Hver fødsel er spesiell og det er vell kanskje derfor man også velger å gjøre det flere ganger? Jeg kan ikke beskrive den følelsen smertene har, og heller ikke i det man får den helt ferske lille personen opp på brystet for aller første gang. Så fremmed, samtidig har vi kjent hverandre i noen måneder. 

Tusen takk til føde og barsel på Sørlandet sykehuset, Kristiansand. ♥

Det ble mange timer på poliklinikken og mange fine samtaler med de på føden. Jeg hadde nok ikke klart dette svangerskapet så bra om det ikke hadde vært for gode mennesker som tok godt vare på oss når bekymringene tok overhånd. 

 

hits