Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

LAPPEN!! 24.03.2017, kl. 22:00

Etter ca 2 måneder med masse kjøring, var det endelig min tur til å få lappen! Det er helt uvirkelig, samtidig så deilig. Dette er noe jeg har sett frem til og jeg har virkelig jobbet for det, så dette føler jeg at jeg fortjener.
I dag fikk jeg hentet Liam André i barnehagen, helt alene og fikk tatt meg en tur opp til ei venninne. Merker allerede at det er en frihet å bare kunne ta bilen og kjøre.

Det har ikke gått helt opp for meg enda, men jeg er stolt over meg selv. Det har vært en tøft og vanskelig år, men det har skjedd mye bra også!

Nå skal jeg nyte den nye tilværelsen og kjøre forsiktig!
Ha en fortsatt fin kveld/natt alle sammen.

Onsdag 22.03.2017, kl. 06:46

God morgen og god onsdag!

I dag startet vi dagen tidlig. Mann og barn er allerede reist og jeg er plassert i sengen igjen. Det ble ikke så mye søvn i natt, dessverre. Jeg husker ikke når jeg sovnet, men jeg våknet igjen i 3 tiden i natt og sovnet ikke før klokken var rundt 5. Det er utrolig slitsomt å våkne sånn på natta uten grunn, så håper det bare er en periode. Jeg bekymrer meg mye over ting, spesielt om Liam André puster. Så jeg må inn flere ganger på natta om jeg våkner slik jeg har gjort de siste nettene.

I dag skal jeg ha kjøretime igjen, så jeg må jo være uthvilt nok til det. Jeg får prøve å sove en time før jeg må stå opp. Her er det meldt nydelig vær i dag, så jeg håper det stemmer!

Jeg ønsker dere en fantastisk fin dag!
Ta vare på hverandre.

Tusen takk! 21.03.2017, kl. 21:27

Da var denne dagen også snart over og jeg kjenner at det skal bli litt godt. Det har vært en lang dag med mange følelser og tanker. Vi har klart å kose oss og gjøre noe hyggelig sammen. Tok litt tid før vi sovnet i natt, og vi våknet ganske tidlig. Jeg brå våknet akkurat klokken 07.48 og det er ganske spesielt med tanke på at det var i den tiden ambulansefolkene kom inn døren her hjemme. Jeg er faktisk litt glad for at jeg våknet i den tiden slik at jeg kunne få med meg de minuttene og tenke tilbake på hva som skjedde for ett år siden. Det er noe som vi aldri glemmer. I dag ble det en rolig morgen hjemme før vi litt etter klokken 09 tok turen ned til sentrum for å kjøpe frokost og roser. Etter det valgte vi å reise til Leos Lekeland, hvor vi var i ca tre timer. Det var utrolig godt å bare le og kose oss. Liam André var helt i hundre og storkoste seg, det samme gjorde foreldrene. Jeg stod for det meste på bakken, men Liam André og pappa var som to apekatter som hadde det kjempe gøy! 



Etter vi hadde vært i lekeland, bestemte vi oss for å ta turen i dyreparken selv om været ikke var på sitt beste. Vi hadde så og si parken helt for oss selv, men alle tre var så slitne at vi holdt oss for det meste på en plass. Løvene og apekattene er vell det som er mest stas. Klokken var vell nærmere halv fire når vi kom inn døren her hjemme. Det endte med at alle gikk å la seg i sengen og slappet av før vi tok turen opp til svigerfar for å spise middag. Nå er vi kommet hjem igjen etter en lang og tung dag, Liam André sover trygt og godt i sengen sin. Jeg tror det var en sliten, men veldig fornøyd gutt som la seg i kveld. 



Nå sitter vi her med stearinlys over hele stuen omtrent og har det bare helt stille. Snart skal vi finne sengen og det skal bli fantastisk godt! 
I morgen er det hverdag igjen, om vi kan si det sånn. Men det kommer til å bli noen spesielle dager fremover. Men Elias er alltid med oss i tankene. 
Til slutt vil jeg bare si: TUSEN TAKK! Det betyr så masse at dere tar dere tid til å skrive til oss. Vi får ikke svart alle sammen, så dette er til dere alle. 
Jeg får ikke takket nok for omsorgen og omtanken vi har fått det siste året og tusen takk for dere som har tent lys og tenner lys for vår kjære lille Elias. 
Vi setter stor pris på det. Tusen takk! ♥

Den brutale virkeligheten 21.03.2017, kl. 08:26

Vår kjære lille Elias. På akkurat denne dagen, 21 mars 2016 var huset vårt fullt med helsepersonell som prøvde å få deg tilbake til livet. Vi så at du allerede hadde reist, men de stod på og gjorde alt det de kunne for at du skulle komme tilbake til oss. Pappaen din var en ordentlig helt den dagen om jeg kan kalle han det i en slik situasjon. Som han stod på før fagfolkene kom. Hadde det ikke vært for han hadde det nok ikke vært håp i det hele tatt. Vi fikk håp og vi ba hele tiden om at dette skulle gå greit. Jeg husker disse forferdelig lange timene. Telefonsamtalene, klemmene, ordene, synet og håpet om at det ikke var sant det vi nettopp hadde gått gjennom. Virkeligheten slo virkelig inn klokken 09.00, da kom den brutale virkeligheten om at Elias ikke lengre var her og at de hadde gjort alt de kunne for at vi skulle få han tilbake. Det er ord jeg aldri glemmer. Vi tenkte klart og fikk ringt til våre nærmeste med den grusomme beskjeden. Hvem trodde på oss? Ingen. Det var som en uvirkelig drøm for alle sammen og vi hadde ikke noe annet valg enn å stå i det.  




Nå skal vi snart ned til Elias og sette ned blomster å lys ♥ Hvis det er noen som ønsker å gjøre det samme, er dere velkommen til å gjøre det. Det setter vi veldig pris på. Vi skal prøve å gjøre denne dagen så fin som mulig. Vi har ingen direkte planer, vi tar det litt som det kommer og hva vi føler for. Nå har vi tent lys her hjemme for å minnes vår fantastiske lille gutt. 
 



Jeg hater denne dagen og jeg hater at det skjedde med oss. 


Mamma, pappa og storebror elsker deg ♥
Du er uendelig høyt elsket og ekstremt dypt savnet! 

Ett år senere 18.03.2017, kl. 09:58

For ett år siden var livene våres veldig annerledes, vi var en familie på fire og vi hadde en liten baby som nærmet seg fire måneder. Han hadde nettopp lært å rulle fra mage til rygg. Vi var så stolte over denne lille krabaten. Elias var som regel alltid på godt humør og vi fikk alltid et smil. Vi hadde han her i kort tid, men på den korte tiden lærte vi å kjenne han og vise han all den kjærligheten han fortjener. Hver dag var en glede med denne gutten, samtidig som det var tungt og tøft med våken netter og en vond liten mage. På denne dagen i fjor, var det fint vær ute akkurat som i dag. Solen skinte og livet var herlig! 
Vi koste oss hjemme mens pappa og storebror var på jobb og i barnehagen. Vi var ute i vognen å trillet og koste oss i solsteken. Det samme skal mamma gjøre i dag. Mamma skal nyte dette været og dagen akkurat som du og meg gjorde. Men mamma er trist i dag, mamma savner deg uendelig masse. Jeg vet du har det bra der du er nå, men vi sitter igjen med en tomhet og ett stort spørsmålstegn på hvorfor du måtte reise? Det kommer vi aldri til å få svar på og savnet kommer til å være like stort uansett for vi vet så uendelig godt at vår kjære lille Elias ikke kommer tilbake. Og nå skal du snart bli storebror, tenk det. ♥
Kommer du tilbake i prinsesse kjole? Jeg velger å tro at en del av deg kommer tilbake til oss. Vi kommer til å se likheten mellom deg og lillesøster, det er jeg veldig sikker på. 



Ett år senere sitter mamma her å skriver et innlegg på bloggen sin om hvordan livet er uten deg, hvordan vi skal komme oss videre og hvordan livet blir med lillesøster i hus. Vi har nettopp spist pannekaker til frokost, storebror ligger på sofaen og ser på tv, mens pappa sitter på verandaen i solen. For i dag er det varmt og helt fantastisk ute. Har du det fint i himmelen? Mamma velger å tro at du har det fint og at du blir godt passet på, å vi passer på deg herfra. 
Mamma har snart bil lappen nå, tenk det. Du har vært en stor støttespiller i livet mitt, selv om du er liten. Jeg vet du er med meg og hjelper meg til å klare det jeg ønsker og oppnå noe i livet. Du viser oss vei. 

Ett år senere sitter vi her, uten vår kjære lillebror Elias som skulle vært litt over ett år. Det er tøft og ufattelig trist. Det var ikke slik livet vårt skulle bli, men det var sånn det ble. Husk at vi savner deg masse og vi elsker deg så høyt. ♥ 

Hva hvis? 15.03.2017, kl. 15:33

Jeg syns det er ufattelig tungt og vanskelig å skulle være en god mamma for en liten en som ikke er her lengre. Jeg er mamma til to, snart tre. Men hvordan kan jeg være en god mamma for en som ikke er her fysisk med oss? Jeg går på graven, jeg tenner lys og steller med blomstene. Det er sånn jeg kan vise min kjærlighet, men jeg føler ofte at det ikke er nok. Det er så mye annet jeg skulle ha gjort istedenfor. Neste tirsdag er merkedagen til Elias, og jeg aner ikke hvordan den dagen kommer til å bli. Jeg vet allerede at denne måned er ekstremt tøff for det har jeg kjent på siden første dag vi gikk inn i mars måned. Det er så mye spenninger, så mye sorg samtidig som jeg tenker tilbake på denne måneden for ett år siden. Så mye negativt og trist som har skjedd, samtidig har jeg hatt gode og fine dager. For akkurat ett år siden, på denne dagen hadde jeg min kjære gutt hos meg. Vi koste oss, og husker jeg ikke feil var det fint vær og vi koset oss på trilletur. Jeg skulle så gjerne ha fått oppleve det igjen med Elias, men tatt vekk den vonde dagen. 



Ja, jeg er bitter, jeg er forbannet og jeg er uendelig lei meg for at det er akkurat jeg som har mistet barnet mitt, for at jeg er en mamma som måtte begrave mitt kjære barn. Har jeg fortjent det? Ingen fortjener det. Det er så urettferdig at enkelte må oppleve det verste man kan tenke seg. Jeg hater at det er vi som har måttet gå gjennom dette, men jeg unner ingen andre å måtte gå gjennom det samme. Som jeg har skrevet før, så har jeg fått en enorm erfaring. Kanskje en erfaring jeg skulle gjerne vært foruten, men nå er det sånn at jeg har den erfaringen og da må jeg bare gjøre det beste ut av det. Det beste må være å kunne hjelpe andre som har gått gjennom det samme eller som muligens kommer til å oppleve det samme. Det er vel ingenting som er positivt med det å miste et kjært lite barn. Jeg har blitt enda mer bekymret for eldstemann og de rundt meg, å meg selv. Jeg er livredd for ting jeg ikke tenkte over før. Jeg setter mye mer pris på små ting og stresser mye mindre. Tar en dag om gangen. 



Men bekymringen over at jeg skal miste Liam André og hun lille er stor. Jeg må inn flere ganger om natten for å se at han puster og jeg er nervøs for å sende han i barnehagen selv om jeg vet at han trives og har det kjempe fint. Jeg gruer meg ofte til å hente han, for tenk om han har ramlet og slått seg i dag. Det skjærer langt inni hjerteroten når min lille prins slår seg. Jeg ser bare for meg det verste. Jeg får bilder i hodet om at han er død, helt hvit og blå. Jeg forventer alltid det verste. Jeg har fått masse bilder i hodet den siste tiden, som absolutt ikke er mye hyggelig. Det sliter meg helt ut. Det er kanskje normalt, men langt i fra godt. Det går utover så mye, det går spesielt ut over å det å glede seg i hverdagen, glede seg over at jeg kan stå på egne ben og klarer meg selv. Men det er vel noe med at vi er så nærme den dagen. Jeg planlegger at jeg må ringe 113 igjen og hva jeg skal si. Jeg hører Adrian skrike og alt er kaos. Sjansen er liten for at det samme skal skje igjen, men hva hvis? Liam André betyr alt for meg. Jeg er så stolt over den gutten og alt han har måtte vært med på. 


 

Den siste tiden 12.03.2017, kl. 20:05

Heisann.

Nå har det vært stille fra meg en stund, rett og slett fordi vi har malt omtrent hele leiligheten. Begge soverommene har fått en hvit farge og det samme har stua og kjøkkenet. Den ene veggen i stua har også blitt grå. Jeg gleder meg til å vise dere resultatet. Nå har vi holdt på en hel uke og er temmelig forsynte av malekoster og maling. Jeg blir helt dårlig av tanken på maling akkurat nå, men vi er kjempe fornøyde med hvordan det har blitt her nå. Knallfint. 
men.... hvordan har dere det? 

Det jeg egentlig skulle skrive var et litt vanskelig og tungt innlegg, men jeg valgte heller å skrive et kort innlegg om hva som har skjedd den siste tiden. Ikke så veldig mye spennende akkurat, men. Vi har det greit til tross for at dette er en tung måned. 




 

hits