hits

Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

" En liten bagatell" 02.02.2018, kl. 23:11

Har du noen gang hørt at vi har klaget over alt vi har vært gjennom eller at vi har syns synd på oss selv? Det tror jeg ikke vi har og det kommer vi aldri til å gjøre heller. Men i kveld gikk det opp for meg, fy søren. Hvordan har vi klart å stå oppe så lenge? Jeg aner faktisk ikke. 

Jeg syns aldri synd på meg selv og jeg syns at alt jeg har vært gjennom er en bagatell. Men betyr virkelig andre sitt liv mer enn mitt? Jeg kjenner at tårene presser på når jeg skriver dette her for alt vi har vært gjennom de siste årene, alt vi har måtte tåle og i tillegg mine psykiske utfordringer. Hvorfor er det sånn at jeg føler en trang til å hjelpe andre? Fordi jeg prøver å være en god venn. Jeg har alltid vært sånn, jeg ønsker at alle har det bra. Jeg glemmer meg selv oppi alt dette. Det høres kanskje ut som jeg ønsker sympati og at dere skal syns synd på meg og det ønsker jeg virkelig ikke. Jeg skriver dette fordi jeg bare må få det ut. Hvorfor tenker jeg i det hele tatt over hvordan folk tar dette innlegget? Jeg skriver først og fremst for min egen del. 

I kveld sprakk en boble som jeg har holdt skjult i ganske lang tid. Jeg forteller sjeldent hvordan jeg har det og jeg tror det er veldig få som kan se på meg hvordan jeg virkelig har det. Jeg savner Elias. Det er flere uker siden jeg klarte å ned på graven hans, og det setter seg som en knute i magen. Jeg har så dårlig samvittighet som sikkert flere har kjent på. Jeg er 23 år - jeg skulle aldri opplevd det vi har opplevd. Etter vi mistet Elias har jeg tenkt på hvordan resten av familien har det, det er ikke så nøye med meg. Det samme skjedde nå med Liam André, hvordan jeg har det er ikke så viktig. Jeg holder det inni meg, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det kommer en reaksjon en gang - og den kom nå. Hva søren er det egentlig vi har vært gjennom? Hvordan skal jeg overleve dette? Hvordan skal jeg kunne godta at ungen min mest sannsynlig må gå på medisiner resten av livet, hvordan skal jeg kunne leve med denne usikkerheter, det er ingen som vet med sikkerhet hvordan denne sykdommen er. 

Jeg går konstant med en klump i magen/halsen og er kvalm stort sett hele tiden fordi jeg er så redd, jeg er redd for det aller meste. Jeg føler meg alltid så teit når jeg skriver sånne innlegg som dette, som egentlig ikke har noen mening. Alt kommer bare ut på en gang. 


Så, hvordan går det med dere? ♥