Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Alle foreldre sitt mareritt, ble vår hverdag 24.02.2017, kl. 20:55

Da var vi endelig kommet inn døren, igjen og roen har senket seg. Siden jeg er så åpen om dødsfallet til Elias og mine tanker å følelser rundt det, så får jeg også spørsmål om hva som skjedde. Jeg håper innerst inne at det ikke er noen som sitter å tenker at jeg kun skriver dette fordi jeg ønsker oppmerksomhet og diverse, for det gjør jeg altså ikke. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg har behov for å få ut det som sitter lengst inne, det jeg ikke klarer å prate om. Noen ganger blir det mye av det samme, fordi det er akkurat hvordan jeg har det. Jeg går sjeldent gjennom innleggene mine før jeg publiserer de, fordi det jeg skriver er akkurat det jeg tenker på og akkurat det jeg føler. Denne bloggen er en åpen dagbok og du velger helt selv om du ønsker å lese den eller ikke. Det betyr uendelig mye for meg at så mange tar seg tid til å lese bloggen min ♥ Det er et tema som vi sjeldent hører om fordi det er så sårt og nært. Men det er så viktig å prate om, uansett hvor tøft og tungt det er. Vi er forskjellige, men dette har hjulpet meg så ufattelig masse. Mye takket være dere.



Det var 21 mars 2016.
Det var en helt vanlig morgen, ikke noe spesielt bortsett fra at Adrian og Liam André hadde forsovet seg. De skulle på jobb og i barnehagen, mens jeg og Elias skulle kose oss hjemme. Noe vi gjorde hver dag. Det første jeg gjorde den morgenen var å sjekke bloggen, sjekke om innlegget mitt hadde nådd ut til mange. For kvelden før hadde jeg delt et ganske personlig innlegg som jeg ikke visste helt om jeg ønsket å dele med resten av verden. Mest fordi jeg var redd for om responsen skulle være dårlig. Men jeg fikk ingen negative kommentarer, kun positivt ble sagt. Jeg hadde kommet høyt på topplisten noe jeg selvfølgelig syns var stas. Innlegget kan du lese her: KLIKKHER. I det guttene skulle gå ut av huset, kom jeg på at bilstolen til Elias måtte ut i bilen siden vi skulle ta oss en tur ned til sentrum utover dagen og så lat som jeg var, orket jeg ikke å gå opp alle bakkene. Vi kom aldri så langt.

Bilstolen lå bak sengen til Elias. Jeg gikk forsiktig bort for å ikke våkne han siden han hadde vært våken noen få timer tidligere. Han var så stille, så uvanlig stille. Jeg prøvde å gi han smokken, men han reagerte ikke på det. Han hadde et spesielt utrykk, et veldig tomt utrykk, samtidig som fargen var annerledes. Elias var hvit. Jeg visste med en gang at her var det noe veldig galt, samtidig som jeg ikke forstod noen ting. Jeg var i sjokk og klarte ikke å røre han fordi jeg var livredd. Jeg prøvde igjen å bevege smokken i munnen hans, men ingen respons. Jeg ropte på Adrian og han forstod heller ikke hva jeg sa. Elias er død. Det hele virket så uvirkelig, som en drøm. Han så det han også, dette var virkelig ille. A gikk lagt han på gulvet og startet med hjerte-lungeredning med en gang. Jeg heiv meg på rommet over mobilen og fikk tastet nummer 113, mens jeg prøvde å holde Liam André borte fra dramatikken, noe som virkelig ikke var lett. A sine skrik er noe jeg aldri glemmer. Det er skrik jeg aldri har hørt før og som jeg aldri vil høre igjen.



Ambulansen og brannvesenet kom raskt, selv om det føltes ut som flere timer. Jeg stod for det meste i gangen og klarte ikke å se på hva som skjedde i stuen da det stod folk over han for å prøve å få liv i han igjen. Jeg hørte alt og jeg visste med en gang at det ikke var håp. Han lå på stuebordet vårt med maskiner og ledninger og det var ingenting jeg kunne gjøre. Alt jeg ville var å høre han skrike og at det gikk greit. Luftambulansen kom også, og vi fikk endelig et lite håp om at dette kom til å gå greit. De sa hele tiden at vi ikke måtte gi opp og det skulle ikke de heller. De ga virkelig ikke opp. De gjorde jobben sin og litt til. All ære til dere. Jeg håper dere leser dette for dere alle fortjener en stor takk.
 

 



Vi ble kjørt ned til sykehuset i Kristiansand med ambulansen og det hele var så feil. Hele veien ned satt jeg å ba om at det hadde gått greit og at vi skulle få med Elias hjem, men slik ble det altså ikke. Rett over klokka 09.00 mandagsmorgen den 21.mars.2016 fikk vi beskjed om at Elias var død og at de hadde gjort alt de kunne gjøre for gutten våres, men livet stod ikke til å redde. Vi måtte reise hjem uten Elias. Vi hadde nettopp feiret dåpen hans, nå skulle vi planlegge begravelsen hans. Vi valgte å gjøre alt i begravelsen selv og det angrer vi ikke på. Vi fikk nesten to uker med han før han ble begravd med de nærmeste rundt seg. Det var en helt forferdelig tung dag, samtidig som det var så fint. Dagen ble perfekt ♥ Klokka var nærmere 12.00 den 1 april 2016 da klokkene slo i kirken, mens vi bær vår kjære lille Elias til sitt siste hvilested i en så altfor liten kiste. Vi senket han ned selv og nå var det ikke mer vi kunne gjøre for han. Vi har vært mye på graven hans og det er noe vi fortsatt kommer til å gjøre. Det er den eneste måten jeg kan stelle med sønnen min på, det er den måten jeg kan vise han den kjærligheten jeg har for han. De har da kommet frem til at det ikke er noen forklaring på hvorfor vår Elias skulle dø den dagen, men vi har fått ordet krybbedød.


I dag er det ett år siden vi tok dette bildet sammen, så lykkelige ♥

Dette var mye tøffere å skrive enn jeg hadde trodd, så jeg tror det får bli med dette.
Dere må gjerne dele dette innlegget videre, så kanskje det når ut til andre som er i samme situasjon for man skal ikke sitte alene med en slik sorg. Jeg unner ingen å måtte gå gjennom dette. Enten det er i svangerskapet det skjer eller i senere tid. Vi har et barn for lite og det er så urettferdig og det går virkelig ikke an å forstå hvorfor slikt skjer. Små barn skal leve sammen med familien sin.

Hvem hadde trodd det? 24.02.2017, kl. 14:14

Hei igjen.

Nå har meg og Liam André nesten akkurat kommet inn døren. Jeg hadde min aller siste psykolog time i dag, noe som føles helt fantastisk. Å jo, det var kjempe godt å være der å prate, men nå føler jeg meg mye bedre. Faktisk, mye bedre enn jeg hadde trodd gikk an. Nå som jeg har avsluttet behandlingen med psykolog og sluttet på medisinene, har jeg fått en enormt mestringsfølelse. Jeg har klart det! Det har krevd mye energi og tid for å komme dit jeg er i dag og det har ikke bare vært enkelt. Det var vært mange nedturer med panikkanfall, angstanfall, sinne, frustrasjon, men også noe positivt. Jeg har kjent på glede og stolthet. Hvem hadde trodd at ting skulle gå bra tross alt som har skjedd? ikke jeg.

Noen tenker sikkert hvordan jeg i det hele tatt klarer å smile og være glad etter det som har skjedd, og den tanken har jeg tenkt selv. Savner jeg han ikke nok, skal jeg ligge i sengen hele dagen, må jeg gråte hver dag, må jeg la vær å smile? Det går jo ikke. Livet må gå videre, uansett hvor vondt det er å både si og skrive det. Jeg vil jo ikke at livet skal gå videre uten han. Men jeg har dessverre ikke noe valg. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg beholdt han for alltid om jeg kunne. Men nå var det ikke meningen og det er forbanna urettferdig.





I det siste har kjent mye på både sinne og frustrasjon, jeg blir veldig fort irritert. Noe som kan føre til litt dårlig stemning her hjemme. Det hjelper ikke med alle hormonene i kroppen, trøtthet og at jeg føler aldri jeg får nok søvn. Jeg liker ikke å ha det sånn og skulle ønske jeg tålte mye mer enn jeg gjør, men sånn er det nå. Jeg har heldigvis flere positive og fine dager enn dårlige å negative dager. Det er godt å kunne kjenne på at det er lov til å ha det fint, jeg trenger ikke å begrave meg.

I dag kjenner jeg ekstra på det å være sliten og følelsen av å være en dårlig mor. Vi har kommet til 3 års alderen og det krever jo litt i seg selv. Alt er ikke en dans på roser og det er vanskelig å ikke få gjort det man så gjerne vil gjøre. Jeg skulle ønske huset var ryddig og luktet ny rent, istedenfor står det oppvask på benken og huset er fylt med bleielukt. Ikke spesielt hyggelig nå rett før helgen. Men alt jeg har fått gjort i dag er å gi Liam André mat, kjærlighet, omsorg og oppmerksomheten min. Jeg har verken fått spist noe særlig, slappet av eller stelt meg. Men hvorfor klager jeg? Jeg burde være glad for tiden jeg har sammen med han og nyte at jeg har muligheten til å ha han hjemme fra barnehagen av og til, å det gjør jeg. Men, det er slitsomt også. Nå leker han så fint på rommet sitt, mens ho mor for blogget litt og pustet ut. Straks skal vi en tur til søstera mi og nevøen min før det blir kose kveld hjemme foran tven.


Alt i alt, så går det bra.

Min lille prinsesse 24.02.2017, kl. 08:04

Jeg har ikke blogget så mye om dette svangerskapet som noen av dere kanskje hadde ønsket. Jeg vet rett og slett ikke helt hvorfor jeg skriver så lite om det, men er nok noe med at jeg føler det er så mange som skriver om det. Det kan jo fort bli kjedelig i lengden å skrive om, men jeg kan bli flinkere til å holde dere litt oppdatert for hver uke i svangerskapet. De siste ukene har gått kjempe fort! Plutselig er vi litt over halvveis allerede. Til nå har dette svangerskapet gått som en drøm. Jeg har hatt veldig lite plager. Jeg har kjent en del på svimmelhet, men det er ingenting i forhold til med de to andre. Jeg føler liksom alt er så fint denne gangen. Som dere vet, er jeg dessverre sykemeldt. Jeg har veldig lyst til å prøve meg litt på jobb igjen, nå er det bare et spørsmål om tid jeg tar føttene inn på jobb igjen. Kanskje neste uke? Veldig snart håper jeg i hvert fall.




Jeg er lykkelig på mange måter, jeg har fått to nydelige sønner og nå får jeg ei datter. Jeg har også en fantastisk mann. En familie som alltid stiller opp og gode venner. Jeg kan vel ikke ønske meg så mye mer? Jeg er lykkelig til tross for alt det vi har opplevd. Jeg er så spent på hvordan denne lille prinsessen ser ut, og jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg har ønsket meg ei jente og nå som jeg får det, er det veldig stas.

Jeg føler meg heldig som har fått den muligheten til å bære frem et barn til, for det er ingen selvfølge. Jeg hører om folk som strever med å bli gravid mens jeg blir gravid med en gang, han trenger jo omtrent bare å se på meg. For det er jeg veldig takknemlig. Kanskje jeg har blitt mer takknemlig for ting nå, enn jeg var tidligere? Det tror jeg. Jeg har flere dager hjemme sammen med Liam André enn jeg hadde tidligere. Uansett hvor sliten og trøtt jeg er, prioriterer jeg tiden med han. Jeg er livredd for å miste han og hvert fall det å ikke nyte tiden nok sammen med han, så det er noe jeg gjør.


Nå ser vi masse frem til sommeren ♥ Så håper vi tiden frem til da, blir så greit som det bare kan.

Hvorfor, jeg skjønner ikke hvorfor? 22.02.2017, kl. 17:27

Nå syns jeg det burde være nok. Hvorfor har vi fortjent dette? Jeg vil så gjerne at det hele skal være en drøm som jeg snart våkner opp fra. Etter vi mistet Elias i mars i fjor syns jeg virkelig ting har tatt altfor lang tid. Om det er normalt at ting tar tid er det nok, men jeg syns det er uendelig slitsomt.

Vi hadde aldri klart dette uten begravelsesbyrået her i Vennesla, de har virkelig stått på for å gjøre det så greit som mulig for oss. Døren er alltid åpen hos de, noe som er så godt i en slik situasjon. Rett etter nyttår fikk vi obduksjonsrapporten og vi tenkte at de hadde alt klart til oss da, men den gang ei.

Vi mangler jo urnen til Elias. Vi visste at vi måtte ha en liten seremoni, så den har vi tenkt mye på. Nesten ett år etter Elias døde har vi enda ikke fått de viktigste organene på plass. De ligger fortsatt trygt plassert på sykehuset i Oslo. Hvorfor? Helt ærlig, syns jeg det er veldig dårlig gjort. Jeg vil bare ha han hjem. Jeg vil at han skal være hel. Jeg orker ikke tanken på at vi må vente enda noen uker/måneder før alt kommer på plass. Jeg syns det er så trist at det har blitt sånn. Dette er ikke noe vi har valgt, så hvorfor ender det opp sånn?


                                                         



Nå må vi velge urne. Vi må planlegge en liten seremoni. Jeg vil ha det så perfekt som mulig, kun det beste er godt nok for denne fantastiske gutten vår. Jeg er veldig sliten av alt dette og jeg vil bare være ferdig. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli ferdig med det, men jeg vil bli ferdig med alt det praktiske for det krever så ekstremt mye. Som om ikke det er nok å miste det kjæreste man har.

Flere som har opplevd at slike ting tar så lang tid?

Vinneren av konkurransen er 22.02.2017, kl. 12:24

Da er konkurransen avsluttet og jeg har trukket enn vinner. Vinneren av navnelapper fra http://www.navnelapper.no/ er:



                                           Gina Helene Moan ♥
             
               Gratulerer så mye! Jeg håper de kommer godt med. Du blir kontaktet på mail.



Tusen takk til alle som deltok i konkurransen, kanskje det kommer flere slike konkurranser?



 

Det beste jeg vet, er..... 20.02.2017, kl. 22:00

                                                                                                                                                                                               // Sponset.


I går var jeg så heldig å få pakke i postkassen fra http://decrusto.no/. Denne har jeg gledet meg til å få hele helgen.
Jeg klarte nesten ikke å komme inn igjen før jeg måtte åpne pakken og bare prøve den på. Jeg måtte vente til lillegutt hadde lagt seg før jeg kunne ha litt hjemmespa i sofakroken. Det er sjeldent jeg har tid til å pleie huden, så når jeg først gjør det tar jeg meg god tid og nyter det.


Endelig kunne jeg prøve masken på! Sånn her ble da resultatet når jeg hadde påført Peel Off Mask.
Jeg har kun brukt masken i T-sonen. Det er her jeg føler jeg har mest behov for den med tanke på porene, urenheter og fet hud.


Hvordan påføres Peel Off Masken?

1. Rens ansiktet før bruk av masken.
2. Påfør et jevnt lag av masken på hake, nese og i pannen.
3. Bruk fingrene til å massere den godt inn i porene, slik at den binder seg til flest mulig urenheter.
4. La den virke til den er helt tørr. (ca. 30min)
5. Dra deretter masken forsiktig av.
6. Skyll av eventuelle rester med lunkent vann.
7. Tørk ansiktet med et rent håndkle.
8. Til slutt, avslutt alltid behandlingen med fuktighetskrem.

Jeg har ikke prøvd fuktighetskremen fra Decrusto enda, men kommer til å bestille den. Den heter Liposome Facial Cream Du finner den her: https://decrusto.no/produkter/facial-cream-120.html


Vi har den Originale Black Peel Off Masken. #theoriginalblackpeeloffmask
The Original Black Peel Off Mask fra http://decrusto.no/ kan kun kjøpes på nett. #decrusto



Etter å kun ha prøvd den en gang, må jeg si at jeg er veldig fornøyd. Jeg har hørt mye bra om den og jeg forstår jo hvorfor.
Den er enkel å påføre og den ga meg en avslappende følelse. Jeg var litt usikker på om det kom til å gjøre vondt å ta den av igjen, men det gjorde det altså ikke. Jeg kunne nok hatt den på litt lengre og smurt et litt tykkere lag, men øvelse gjør mester. Alt i alt syns jeg den var enkel å bruke og jeg kommer garantert til å fortsette å bruke den alt fra 1 til 2 ganger i uken.
Etter jeg tok den av, vasket jeg restene av med lunket vann og smurte med en god fuktighetskrem.




Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg så bra. Har du noen gang vært hos hudpleien og kjent hvor flott og rent ansiktet ditt føles ut? Sånn føles det. Helt nydelig.


Masken er dermatologisk testet og allergi testet.
Den er vegansk. Verken ingredienser eller produkt er testet på dyr, noe jeg syns er veldig bra.

Fraktfritt ved kjøp over kr 400,-

 

En tur på føden 20.02.2017, kl. 15:49


God ettermiddag fantastiske lesere ♥
Hvordan har helgen deres vært?

Denne helgen har gått veldig fort, akkurat som alle andre helger. Denne helgen fant vi ikke på mye, kun en tur til besteforeldrene og oldeforeldrene til Liam André. Adrian fikk fikset bilen. Jeg fikk også tid til å farget håret mitt fra mørkt til lyst, ikke at det ble så vellykket som jeg hadde håpet på, men nå er jeg lys med gulskjær. Veldig fint. Det er godt det finnes frisører, så ser frem til jeg skal dit og få det sånn som jeg ønsker det. Siden jeg ikke ble såå fornøyd dropper jeg å legge ut bilde av det. Jeg kan heller legge ut ett bilde når jeg er med fornøyd med håret.

Men over til overskriften, vi var en tur på føden i går og jeg har vell aldri vært på føden så tidlig i svangerskapet før. De siste dagene har jeg begynt å klø veldig og få utslett som ligner på myggstikk. Har selvfølgelig lest på Google og der kommer det opp fuglelopper, noe som høres ekstremt ekkelt ut. Siden vi ikke har katten i sengen, må det jo ligge i sofaen og resten av huset? Uansett, veldig ekkelt og jeg vil helst ha det vekk. Adrian syns også at jeg hadde forandret litt farge, blitt mer blek i huden. Vi ringte derfor ned på lørdagskvelden og spurte om det var mulighet for å ta noen blodprøver for å sjekke leververdiene og det var selvfølgelig ikke noe problem. Vi fikk time hos overlegen på morgenen dager etter. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte spise frokost og helst faste etter klokka 00:00, noe jeg da selvfølgelig gjorde.



Søndagen kom og vi tok turen ned til føden. Det var veldig spesielt for meg å gå inn de døren til fødeavdelingen igjen for jeg har ikke vært der siden jeg fødte Elias. Jeg har gode minner også fra den tiden, men samtidig var han ikke helst frisk når jeg fikk han opp på brystet mitt for aller første gang. Helt fra den dagen ble det en lang reise og reisen endte med det mest tragiske utfallet. Selv om de to tingene ikke har noen sammenheng. 

Jeg ble sendt til et venterom hvor jeg skulle sitte å vente på at noen fra labratoriumet skulle komme å ta blodprøver av meg. Jeg hadde ikke spist så rett etter hun var ferdig med å stikke meg ble jeg tilbudt mat, noe jeg sa jatakk til. Kort tid etter kom overlegen å pratet med oss. Hun kunne ikke si noe om hvorfor jeg hadde utslett og klødde, men at vi bare måtte vente på prøvesvarene. Hun mente vi skulle ta en ultralyd for å se hvordan den lille jenta vår hadde det i magen og joda, hun hadde det kjempe fint. Turnet og viste seg tydelig frem. Etter ultralyden fikk vi heldigvis lov til å reise hjem og heller ringe ned for å få blodprøve svarene. Som regel når jeg kommer inn der, må jeg bli der over natten eller noen dager så jeg var veldig overlykkelig når jeg slapp det. Alt i alt, en veldig fin opplevelse som jeg var veldig spent på siden det hele er litt spesielt. Jeg ringte ned senere på dagen og blodprøve svarene var fine. Nå må jeg vente noen dager før jeg skal ringe ned igjen å høre om den andre blodprøven som må sendes til Oslo. Krysser fingrene for at den også er fin, noe jeg tror.

Prinsessa har det fint og jeg har det fint, så kan ikke be om noe mer ♥ Dette lover veldig godt for resten av svangerskapet.

Jeg føler meg ikke bra nok. 20.02.2017, kl. 01:56

Det er så vondt å ligge våken og føle på alle de fæle tankene som kommer rasende inn i hodet. Tårene renner og alt jeg vil er å få litt søvn. Det kjennes på hele kroppen. Jeg føler ikke jeg strekker til lengre som mamma og kjæreste. Jeg føler jeg ikke er den gode mammaen som jeg skulle ha vært, jeg har ikke middag på bordet hver dag. jeg baker ikke sammen med sønnen min og jeg kjøper sjeldent nytt tøy til han eller meg selv. Er det alt som skal til for å føle at man gir noe? Det er sånn jeg føler verden har blitt. Jeg føler vi må være som alle andre, jeg føler jeg må være en ordentlig husmor som gjør husarbeid hver eneste dag og ikke har en eneste smule på gulvet. Men er det virkelig sånn jeg vil ha det og er det sånn jeg vil leve? Jeg vil være fornøyd med meg selv og livet mitt. Mye handler om at jeg ikke har troa på meg selv og jeg har ikke den selvtilliten til å tro at jeg får til ting som jeg gjerne vil. Jeg vil ha klar middag på bordet hver dag, jeg vil både gå på jobb og orke husarbeid hver dag. Jeg vil at vi skal ha det rent og ryddig rundt oss. Jeg vil ha økonomi nok til å kunne unne oss ting av og til, jeg vil slippe det stresset for det ødelegger.


Jeg hater at jeg har disse tankene, for jeg vet ikke hva et perfekt liv er. Jeg vet bare at jeg ønsker å nyte det så mye jeg kan for jeg vet hvor kort det kan være. Men samtidig ønsker jeg å føle meg vell som "Katrine" og mamma. Jeg vet at Liam André ikke kunne hatt en bedre mamma enn meg for det viser han tydelig hver dag ♥ I løpet av de timene jeg har ligget våken har jeg kommet frem til at jeg må lage en liste over ting jeg skal gjøre i løpet av en dag og fordele det på flere dager og klarer jeg å gjøre alt på en dag, er det jo ett kjempe pluss. Jeg skal også skrive ned hva jeg ønsker å forandre på og hvordan jeg ønsker å være.
Jeg ønsker selvfølgelig å være meg selv, men det går jo an å forbedre seg litt?

Jeg føler meg ikke bra nok...Men hva er egentlig bra nok?

Konkurranse 14.02.2017, kl. 21:46

                                                                                                                                                                                                                     // Sponset.


Hva er det du må ha? Jeg må ha navnelapper fra http://www.navnelapper.no/. Hadde det ikke vært for navnelapper hadde nok det meste av klærne til Liam André forsvunnet i barnehagen. Det som også er så greit med de er at de henger på alt. Vi bruker det på alt av tøy og sko. Sokker, ull, utetøy, sutter etc.
Vi har kun brukt disse lappene og jeg har rett å slett valgt å ikke bytte til noen andre fordi jeg er så fornøyd. Du får mange merker til en billig penge og det syns jeg er kjempe bra. Du kan også velge mellom mange ulike motiver, tekster og farger.

Det tar ikke lang tid fra du bestiller til du har de i postkassen. Jeg kan virkelig anbefale disse navnelappene til andre.



I samarbeid med Askeladden Navnelapper har jeg fått lov til å dele ut ett sett med navnelapper til en av mine lesere og det syns jeg er veldig moro.


For å delta i konkurransen må du:
- Skriv navnet ditt i kommentarfeltet her på bloggen.

Vinneren trekkes tirsdag 21 februar! Vinneren annonseres her på bloggen 22 februar, så følg med.

Hvordan er det å være gravid igjen? 10.02.2017, kl. 09:41

God morgen flotte lesere ♥

Jeg har fått noen spørsmål angående det å være gravid etter vi mistet Elias. Jeg syns egentlig svaret er lett, utrolig nok. Denne gangen har vært den letteste. Jeg hadde en følelse på at det ble jente siden jeg følte meg så fin i formen, og jeg hadde jo rett. Endelig kan jeg nyte magen og bevegelsene fra den lille jenta vår. Rent psykisk så føler jeg meg egentlig ganske grei. Jeg har begynt å slutte på medisinen og jeg syns det går overraskende bra! Jeg nyter hver dag med magen og med planleggingen av utstyr vi må ha. Heldigvis trenger vi ikke så mye denne gangen. Det er alltid så koselig å kikke på baby ting og jeg skulle gjerne ha kjøpt alt.




Jeg føler meg så oppegående om dagen. Jeg elsker rett og slett min gravide mage. Jeg merker på kroppen at jeg er gravid, men langt i fra så mye som med de to andre. Jeg har omtrent ikke fått mage heller, så kan ikke akkurat vise magen veldig frem. Jeg er nok mer tjukk ut enn gravid. Haha. Men hva gjør vell det? Jeg ser jo frem til jeg får en ordentlig kul på magen



Så hvordan er det å være gravid igjen etter å ha mistet ett barn?
Jeg syns det er helt fantastisk! Jeg har ingenting å klage på. Denne lille jenta har allerede gitt meg så mye selv om hun fortsatt ligger godt og trygt i magen min. Jeg føler så mye kjærlighet for hun. Jeg nyter nok dette svangerskapet mye mer fordi jeg vet at livet er skjørt og kan være veldig kort, men også fordi jeg føler meg frisk. Jeg setter mye mer pris på hver dag som går og et lite spark fra prinsessa kan få meg til å juble og gråte av glede. Sånn hadde jeg nok kanskje ikke vært om vi ikke hadde ett barn i himmelen. Jeg hadde nok ikke vært gravid nå om vi ikke hadde mistet Elias. Denne lille babyen blir som et hjerteplaster. ♥ Hun kommer aldri til å kunne ta Elias sin plass, men vi kan gi hun masse kjærlighet og hun kommer nok til å være lik på Elias, så at vi kommer til å se han i henne, det tror jeg virkelig. Ingen kan noen gang ta Elias sin plass og det er ikke noe vi ønsker heller. Alle våres tre barn betyr like mye for oss og vi er like glad i de alle sammen. Men med alt det positive kommer det også noe negativt. Jeg har mer bekymringer og er nok mer på "vakt". Jeg vet liksom hva som kan skje og jeg er forberedt på at ting kan skje, men jeg kan ikke planlegge det og jeg har valgt å ikke fokusere så mye på det. Om det skjer noe, så får jeg ta det om det kommer og ikke før. Livet er for kort til å bekymre seg for alt som ikke en gang har skjedd. Det er så lett å si, men det er så viktig å fortelle seg selv det uansett hvor fort det går ut igjen.


Jeg håper dere får en fantastisk fin fredag!

 

Lillebror eller lillesøster? 09.02.2017, kl. 22:09

I går var vi på ordinær ultralyd for å se om alt stod greit til med den lille i magen og det gjorde det heldigvis. Vi fikk i tillegg vite om det ble en liten lillebror eller en liten lillesøster. Mens jeg ligger her å skriver innlegget kjenner jeg bevegelser fra magen og det er så koselig ♥ Jeg fikk vite at morkaken ligger foran denne gangen, så jeg kjenner det ikke like godt som jeg ville gjort om den lå bak. Jeg kjenner bevegelsene innen ifra, og jeg kjenner små dytt om jeg legger hånden på magen, men det blir nok litt dempet pga morkaken sin plassering. I dag kjente også samboeren de små dyttene fra den lille. Det er like stas denne gangen som med de to andre. Dere er vell kjempe spente på hva vi venter? Magefølelsen min hadde rett. VI VENTER EN LITEN...........




LILLESØSTER


Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med at vi får ei lita jente. Jeg hadde selvfølgelig blitt kjempe glad om det ble en gutt også. Så lenge alt er fint og ungen er frisk, så betyr det mest. Nå har vi to gutter, så det er veldig stas at det kommer en liten lillesøster til sommeren.



- Kommer en konkurranse her på bloggen om kort tid, så følg med.

Graviditet er ingen sykdom, eller? 08.02.2017, kl. 09:50

De fleste sier at det å være gravid er ingen sykdom. Men er det sånn?

Vi kan ikke akkurat kalle det en sykdom, men det er så uendelig mye som skjer med kroppen. Så mye nytt, vi bærer frem ett menneske, et menneske blir til i magen din. Er ikke det litt rart? Samtidig som det er en fantastisk følelse over at du får til noe så fantastisk. Dette er mitt tredje barn, og jeg syns det fortsatt er fascinerende hvordan det hele fungerer.

Men hvorfor er det sånn at det er noen som blir dårligere enn andre under svangerskapet? Jeg er en av de som kanskje ikke tåler så veldig godt å bære frem barn. Ikke fordi at kroppen min ikke får det til, men fordi jeg blir sliter mye når jeg er gravid. Denne gangen har det heldigvis gått bedre enn de to andre. Jeg vet ikke om det kanskje skjuler seg en liten lillesøster? Har kjønnet betydning for hvor dårlig vi blir? Det er jo ett godt spørsmål. Jeg tror selv det er veldig individuelt på hvor dårlig vi blir. Jeg blir kanskje mer dårlig fordi jeg sliter psykisk, jeg vet faktisk ikke og tror aldri jeg får noe klokt svar på det. Allikevel velger jeg å bli gravid og gjøre alt jeg kan for at dette barnet skal komme trygt og godt til verden for det ønsker vi jo alle.



Med førstemann fikk jeg svangerskapsforgiftning og var dårlig hele svangerskapet. Hadde problemer med depresjon og det å forholde seg til det som skjedde i kroppen og i tiden etterpå fikk jeg fødselsdepresjon og ble ikke meg selv før 1 år etterpå og det er ganske tungt. Spesielt når vi ofte hører at ting er så fint og flott. Du føler kanskje ikke helt på det sånn. Med andremann gikk det heldigvis litt bedre, frem til jeg fikk påvist forhøyet leververdier og bekkenløsningen kom snikende på. På slutten klarte jeg så vidt å bevege meg og jeg fikk i tillegg en lammelse på den ene siden i ansiktet. Jeg har ikke fått noe forklaring på hvorfor jeg fikk dette, men det påvirket meg veldig mye! Jeg hadde veldig problemer med å vise meg ute og i tiden etterpå. Det var ikke sånn at lammelsen plutselig forsvant etter han var født. Det tok rundt 2 uker og jeg følte meg ikke akkurat som den fine mammaen som nettopp hadde født. Begge mine svangerskap har påvirket meg og gjør meg enda mer bekymret denne gangen, selv om jeg er litt mer forberedt denne gangen.

Noen er så heldige og får et kjempe fint svangerskap, mens andre har litt mer problemer. Det er ikke lett å forholde seg til alt som blir sagt når vi er gravide. Jeg har jo fått høre at jeg må nyte denne tiden og det er så koselig med spark osv, men det er ikke alltid jeg føler sånn på det. Jeg syns det er koselig, men samtidig utrolig slitsomt. Magen vokser, og det er en som tar over kroppen din. Heldigvis denne gangen syns jeg det meste er fint, så denne gangen nyter jeg det virkelig og jeg setter mye mer pris på dette svangerskapet. Jeg er så lykkelig over å skulle ha ett barn til. Men det er tider hvor det er veldig tøft og det kjenner vi nok alle sammen på. Vi er jo bare mennesker og vi har ulike ting vi sliter med.

Jeg har skrevet ett innlegg på babybloggerne.no, ta gjerne en titt:
http://babybloggerne.no/graviditet-er-ingen-sykdom-eller/


 

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget, selv om det ble mye rot og ikke så bra som jeg hadde håpet.
Jeg håper dere får en super fin dag!


 

Lille store gutten 07.02.2017, kl. 20:49

Tenk at vi har en 3 åring i huset! Hvor blir tiden av? Snart skal han jo begynne på skolen. Han er så herlig! Han lærer nye ting hver dag og synger som bare det å er en ordentlig glad gutt. Jeg får høre hver dag at han elsker meg og det er så godt. Han kaster seg rundt halsen min og sier: Min mamma
Bursdagsfeiringen hans ble feiret sammen med familien og må si at det ble vellykket. Det er så koselig når familien er samlet. Til høsten skal den lille store gutten vår begynne på stor avdeling og det blir veldig rart. Det er jo ikke lenge siden han begynte i barnehagen.



I morgen skal vi på ultralyd for å se hvem som skjuler seg inni magen. Blir det en liten lillesøster eller lillebror? Forhåpentligvis får vi vite det i morgen.
Nå håper vi at den lille er frisk og at resten av svangerskapet skal gå fint. Selv om dette er mitt tredje barn, så merker jeg bekymringene. Jeg har nok enda mer bekymringer nå enn jeg har hatt før. Jeg har valgt å ikke tenke så mye på hva som kan skje, men heller ta det som det kommer. Jeg skal komme gjennom dette. Jeg gleder meg masse til å treffe den lille og ikke minst gi Liam André et søsken til. ♥


Dette innlegget ble litt så som så, men nå er det natta her i hus. Jeg ønsker dere en fin kveld videre og god natt.

hits