Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Hvor er gløden? 27.01.2017, kl. 13:15

Jeg har en god stund ønsket å slutte helt å blogge, slette bloggen rett og slett. Men jeg klarer ikke for den betyr faktisk ganske mye. Det er her jeg får ut de fleste tankene jeg har. Dessverre har jeg ikke orket å blogge i det siste, mye fordi jeg har vært opptatt på dagen og helt utslitt når kvelden kommer. Jeg skulle veldig gjerne ønske jeg gjorde det enda bedre med bloggen, at jeg tok flere bilder av meg selv og ting rundt. Når det gjelder bilder av meg selv har jeg ikke selvtilliten til det. Jeg har ikke selvtillit til å blogge. Jeg orker sjeldent å stelle meg og jeg føler ikke det er vits at jeg steller meg når resultatet ikke blir som jeg hadde ønsket. Noen dager er jeg rett og slett lat, og vil heller ligge hele dagen i sengen enn å stå opp og dusje å stelle meg. Det er veldig slitsomt å gå rundt med en følelse av å ikke være fin nok for verden utenfor døren. Det er helt forferdelig å bare føle seg som en stor hval som ikke orker å reise seg opp av sengen en dag. Spørsmålet er, hvorfor føler jeg det sånn? Kan jeg gjøre noe med det?
 



Jeg får gå å stelle meg litt å håpe jeg føler meg bedre etter det. Jeg håper dere får en fortsatt fin dag og god helg!

God gutten har bursdag! 27.01.2017, kl. 12:36

For 3 år siden den 27 januar klokken 01.06 kom verdens fineste gutt til verden. Liten, men så perfekt. Du har smeltet mange hjerter på dine 3 år, og du kommer til å fortsette å smelte mange hjerter fremover. Du er en ordentlig god gutt som gjør dagene mine mye bedre. Du har en omsorg for alle sammen rundt deg. Du er mamma og pappa sin store stolthet og du betyr alt for oss. Du mistet lillebroren din altfor tidlig og vi vet at du savner han. Du vet også at han er med deg uansett hvor enn du er. Du er verdens beste storebror og nå skal du bli storebror igjen. ♥

GRATULERER SÅ MASSE MED 3 ÅRSDAGEN DIN I DAG, GUTTEN VÅR ♥




I dag feirer du med vennene dine i barnehagen og i morgen skal vi feire deg her hjemme sammen med familien.
Mamma og pappa ønsker deg kun det beste for vi elsker deg.

Elias våknet aldri opp etter nattesøvnen 16.01.2017, kl. 16:07

Jeg sitter i sofaen med solen i ryggen og himmelen er blå. Jeg sitter å tenker på hva vi måtte gjennomgå i 2016. Det var et grusomt år, rett og slett. Jeg føler også vi har kommet veldig langt og lært oss nye måter å leve på. Vi har fortalt historien vår på radioen, Nrk P3, vi har fortalt historien vår i Se og Hør og nå er historien vår på nett på dagbladet sin side. Det har vært tøft å fortelle hele verden hvordan vi egentlig har det og hvordan det er å bære med seg en så tung sorg. Men det har hjulpet meg i sorgprosessen og jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å fortelle det. Jeg har alltid vært åpen av meg og jeg vil si at jeg fortsatt er åpen. Det å miste Elias er det verste som har skjedd meg og det kommer nok til å være en av de aller verste tingene her i livet.
 



Jeg ser ofte på bilder av han og hører på musikk som minner meg om han, og det er da klarer jeg å få ut følelsene.
Hva om han fortsatt hadde vært her? Hvordan hadde han sett ut da? Hadde han lært å gå? Hva likte han å spise? Hadde han begynt i barnehagen?


http://radio.nrk.no/serie/hallo-p3/MYNF34013316/07-11-2016#t=15m40s
http://www.dagbladet.no/tema/elias-vaknet-aldri-opp-etter-nattesovnen---jeg-er-mamma-til-en-engel/66623705



Vi har endelig fått svar på obduksjonsrapporten. Vi har ikke gått gjennom den enda, så vi skal på sykehuset og snakke med de. Vi vet ikke helt når det blir, men jeg håper ikke det blir så lenge til. Jeg er lettet over å endelig ha den ferdig, for det har tatt sin tid. Den var nok ganske omfattende, så det er nok grunnen til at det har tatt sin tid. Obduksjonsrapporten sa at det ikke finnes noe forklaring på hvordan akkurat vår lille Elias døde, så da blir bare enda en på statestikken for krybbedød. Jeg er bare glad for at vi har fått et svar.

Jeg vil ikke ha deg i livet mitt 12.01.2017, kl. 13:50

Jeg liker deg ikke og jeg vil ikke ha deg i livet mitt mer. Jeg klarer meg fint uten deg. Du gir meg lite søvn, du gir meg fysiske og psykiske plager. Du sliter meg rett og slett helt ut.


Hvis det er noe jeg virkelig hater her i denne verden, så er det angsten. Den påvirker livet mitt til de grader og den kommer ofte helt plutselig. Jeg jobber med angsten hver eneste dag, jeg jobber med å få den mer på avstand, men den er ikke akkurat samarbeidsvillig. Den trives veldig godt i denne kroppen og ser ut som den har tenkt å være her en stund, noe jeg ikke syns er greit. Jeg jobber hver dag med å bare godta at den er der og at det blir bedre. Jeg er blitt flinkere til å tenke positivt og at ting ordner seg. Jeg har vært gjennom det verste nå, og fortjener ikke å gå gjennom dette her. Det er som regel vi omsorgsfulle som får slike problemer og det er veldig urettferdig.


I går var vi på en jobbmesse for å se om det var noen jobber etter hvert og egentlig bare for å kikke. Jeg tipper det var rundt 700-1000 stk samlet på en liten plass. Det var trangt, helt umulig å bevege seg. Joda, der hadde vi kommet helt bakerst i rommet og vi kom oss ingen vei. Jeg trives ikke så godt i store folkemengder, men jeg tenkte at dette kom til å gå greit, men det gjorde det jo ikke akkurat. Jeg kjente at jeg ble mer og mer urolig med så mye folk, det var tett luft og vi sto bomstille. Jeg begynte å få litt små panikk over at jeg kjente på kroppen at jeg snart kom til å besvime. Synet ble helt forandret, jeg så ingenting på slutten når jeg kom ut og fikk satt meg. Hadde jeg ikke kommet ut når jeg kom ut, så hadde jeg gått rett i bakken. Jeg må si at det var en ekstremt ekkel opplevelse, en opplevelse jeg håper jeg slipper. Gravid og sliter med svimmelhet og stå oppe i lengre perioder, passer seg kanskje ikke inn på slike plasser. Etter denne opplevelsen har jeg riktig nok blitt mer redd for å gå ut av huset, på butikkene og være en plass med flere folk. Det skremte meg litt samtidig som jeg vet at det ikke akkurat er farlig, men det er jo ingen behagelig opplevelse.



Jeg vil så gjerne være foruten disse bekymringene og plagene. Det er tungt når man savner det kjæreste man har, babyen sin. ♥


Og til slutt vil jeg dele en positiv ting med dere. Jeg ble tante i går for første gang til en nydelig gutt og det betyr at Liam André og Elias har fått en fetter ♥
Det er super stas! Nå gleder vi oss til å treffe han og foreldrene en dag.

Jeg er klar for en ny start og det nye året 06.01.2017, kl. 18:45

Den siste tiden har jeg gått veldig inn i meg selv og tenkt på hvordan jeg ønsker å fremstå og ikke minst være mot meg selv. Jeg har dessverre selv sørget for at jeg føler jeg ikke lengre strekker til som ei venninne. Jeg holder veldig igjen, mest fordi jeg er redd. Jeg er redd for hva andre syns om meg og jeg sliter med å ha det bra. Jeg tror det ligger mye i at jeg ikke tillater meg selv å ha det bra etter det som har skjedd. Jeg vet jeg må legge det bak meg, en gang. Jeg har problemer med å vise min takknemlighet til alle sammen rundt meg. Dere vet hvem dere er og jeg er så takknemlig for at dere har ønsket å hjelpe meg gjennom denne tunge tiden. Dere har hjulpet meg selv om jeg har sperret meg inne og ikke vist særlig interesse for å finne på noe. Jeg føler meg veldig ensom og uten venner, å jeg har egentlig kun meg selv å takke for det. Jeg ønsker å være den glade jenta som trivdes med å være sosial og hadde humor, må si jeg savner henne.



Jeg har virkelig ingenting å klage over, sånn egentlig. Jeg burde være den lykkeligste jenta som har fått til så mye den siste tiden, mye mer enn jeg faktisk kunne forvente. Jeg gleder meg masse til selvtilliten min kommer for det mangler jeg ganske mye av. Jeg har verdens beste sønner og den beste mannen, å snart har vi enda ett barn som jeg kan gi masse kos og kjærlighet. Fortjener jeg det? JA, det syns jeg. Jeg kan nesten ikke vente med å treffe den lille, det kribler i magen min når jeg tenker på det hele. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være så heldig å få den muligheten til å bære frem et barn til, men den har jeg nå altså fått og det skal jeg nyte uansett hvor tungt det sannsynligvis kommer til å bli. Jeg skal takke gud for hver dag jeg kan stå opp av sengen og ta meg av mine fantastiske barn. Ingenting gjør meg gladere.


Aller sist vil jeg igjen si til alle vennene mine at jeg beklager for at jeg har virket negativ til å finne på noe eller holde kontakt. Det er noe jeg virkelig skal bli bedre på om jeg fortsatt har dere som venner da, selvfølgelig. Dere skal vite at uansett så har dere hjulpet meg. Jeg ser hva dere får til og jeg ser hvor godt livet kan være. Dere er fantastiske alle sammen. ♥

Uke 14 - Nå hikker babyen 05.01.2017, kl. 12:21

Nå er jeg kommet til andre trimester og formen er så som så. Jeg blir allerede veldig fort sliten og trøtt. Jeg orker ikke like mye som jeg orket før. Det er jo veldig mye som skjer i svangerskapet og i tillegg har jeg et barn fra før, så det er jo ikke rart at det blir litt annerledes. Jeg sliter mye psykisk som selvfølgelig er en stor påkjenning, kanskje spesielt når jeg skal bære frem et barn og ta meg av et barn. Jeg er veldig klar for alt som måtte komme, både det positive og utfordringene. Jeg ser veldig frem til februar for da skal vi på ultralyd og forhåpentligvis se om det er en liten lillebror eller lillesøster. Det er like spennende selv etter to svangerskap bak meg.


En storebror som gleder seg veldig!




UKE 14
14 + 0 - 15 uker



Babyen veier rundt 50 g og er på størrelse som en sitron, så den lille er ikke så stor enda. Jeg har så smått begynt å kjenne litt små bevegelser fra den lille i magen og det er allerede veldig koselig.

I begynnelsen av denne uken er fosteret tolv uker gammelt. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men nå kan det holdes oppe av hals og nakke. Man kan begynne å ane hårvirvlene på hodet. Lungene utvikles videre, og fosteret begynner å trekke inn små mengder fostervann og puste det ut igjen. Dette er svært viktig for at lungene skal utvikle seg riktig. Fosteret begynner også å produsere spytt. Det svelger fostervann, og sugeevnen er bedre. I kinnene vokser sugemusklene. Når de blir større, får ansiktet et mer babyaktig utseende med lubne kinn.

Fostervannet fornyes hver tredje dag. Hjertet pumper daglig 28 liter blod. Det høres kanskje mye ut, men som nyfødt vil barnets hjerte pumpe hele 350 liter i døgnet! Armene har nesten nådd sine endelige proporsjoner, men beina er fremdeles relativt korte. Bevegelsene blir stadig mykere og mer kontrollerte. Noen kjenner disse fjørlette bevegelsene, men de fleste vil ikke kjenne dem på noen uker ennå.

Uke for uke? 05.01.2017, kl. 00:42

Jeg har drøyd det litt med å skrive oppdateringer uke for uke i svangerskapet, men er det noe dere kunne tenke dere at jeg skriver? Om det er noen som ønsker at jeg skal skrive uke for uke, så gjør jeg gjerne det. Jeg vil jo skrive om noe som jeg vet folk interesserer seg for og som ikke blir for kjedelig eller at det blir mye av det samme. Dette året skal jeg prøve å blogge på en annen måte, så jeg håper det blir vellykket. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å stoppe med åpenheten og ærligheten for det er en del av meg, men jeg vil endre min måte å formidle ting på og skrive mer om de positive dagene og opplevelsene.




Jeg bytter uke i svangerskapet i morgen, som nå er i dag. Så jeg kan gjerne legge ut et innlegg om hvilken uke jeg er i og det, om noen ønsker det. Bare skriv i kommentarfeltet. Jeg hadde egentlig ikke så mye å skrive i dag, klokken er mye og jeg er egentlig veldig klar for å sove. Så jeg får heller komme tilbake i morgen med bedre innlegg.

Jeg håper dere alle har hatt en fin dag og at dere får en god natt. Sov godt.

Jeg er redd. Jeg er livredd. 02.01.2017, kl. 20:49

Jeg er livredd. Jeg er livredd for det aller meste. Jeg er redd for å være alene, jeg liker det virkelig ikke. Jeg er redd for å dusje når jeg er alene hjemme. Jeg er redd for å sove. Jeg er redd for å spise og drikke. Jeg er redd for å gå utenfor huset. Jeg er redd for å ikke våkne opp neste dag. Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for å ikke være god nok. Jeg kunne bare fortsatte å skrive, men da kunne det nok blitt en hel bok om hva jeg er redd for å ikke.

Jeg legger meg i fosterstilling, jeg kaldsvetter, jeg er tungpusten og jeg skjelver. Jeg blir kvalt, jeg kommer til å slutte å puste. Jeg kommer til å få en grusom død om jeg dør på denne måten. Ingen kan vel dø av å ha disse symptomene? Det er nok det som kalles panikkangst. Jeg har angst for symptomer som kan være tegn på noe dødelig. Noe som kan ta livet av meg, sakte og sikkert. Jeg kjenner magen klumper seg, jeg er kvalm og svimmel. Jeg må spy. Men jeg er jo livredd for å spy. Der er vi over på listen over ting jeg er redd for. Det knytter seg i magen mens jeg hyler og prøver å si til meg selv at dette går bra. Men det blir bare verre, jeg får det ikke til å stoppe. Jeg er nødt til å stå i det, jeg er nødt til å kjenne på noe av det verste. Jeg hater angst, jeg hater å få anfall. Når skal det slutte? Når skal jeg få slippe å ha det sånn? Jeg blir så sliten og utmattet.



Jeg vet at det er så mange som sliter med akkurat dette, og det er vondt å tenke på at flere går gjennom det samme som meg og helt sikkert mye verre enn det jeg har. Jeg har begynt å bli veldig bevisst på hva jeg skal gjøre, og jeg håper at det kommer til å funke. Jeg går til samtale og jeg går på medisiner. Men det jeg skal satse ekstra mye på nå, det er kosthold og fysisk aktivitet. Problemet er bare at angsten og redselen stopper meg så alt for mye. Angsten skal ikke vinne, det er jeg som skal vinne. Jeg kan ikke dø av angst, når skal jeg forstå det?


♥ Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese dette ♥
Beklager at det ble litt rot og slikt, men det var akkurat dette som måtte ut nå.

hits