hits

Katrine Liestl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Hvor er glden? 27.01.2017, kl. 13:15

Jeg har en god stund nsket  slutte helt blogge, slette bloggen rett og slett. Men jeg klarer ikke for den betyr faktisk ganske mye. Det er her jeg fr ut de fleste tankene jeg har. Dessverre har jeg ikke orket blogge i det siste, mye fordi jeg har vrt opptatt p dagen og helt utslitt nr kvelden kommer. Jeg skulle veldig gjerne nske jeg gjorde det enda bedre med bloggen, at jeg tok flere bilder av meg selv og ting rundt. Nr det gjelder bilder av meg selv har jeg ikke selvtilliten til det. Jeg har ikke selvtillit til  blogge. Jeg orker sjeldent stelle meg og jeg fler ikke det er vits at jeg steller meg nr resultatet ikke blir som jeg hadde nsket. Noen dager er jeg rett og slett lat, og vil heller ligge hele dagen i sengen enn st opp og dusje stelle meg. Det er veldig slitsomt g rundt med en flelse av ikke vre fin nok for verden utenfor dren. Det er helt forferdelig bare fle seg som en stor hval som ikke orker reise seg opp av sengen en dag. Sprsmlet er, hvorfor fler jeg det snn? Kan jeg gjre noe med det?
 



Jeg fr g stelle meg litt hpe jeg fler meg bedre etter det. Jeg hper dere fr en fortsatt fin dag og god helg!

God gutten har bursdag! 27.01.2017, kl. 12:36

For 3 r siden den 27 januar klokken 01.06 kom verdens fineste gutt til verden. Liten, men s perfekt. Du har smeltet mange hjerter p dine 3 r, og du kommer til fortsette smelte mange hjerter fremover. Du er en ordentlig god gutt som gjr dagene mine mye bedre. Du har en omsorg for alle sammen rundt deg. Du er mamma og pappa sin store stolthet og du betyr alt for oss. Du mistet lillebroren din altfor tidlig og vi vet at du savner han. Du vet ogs at han er med deg uansett hvor enn du er. Du er verdens beste storebror og n skal du bli storebror igjen. ♥

GRATULERER S MASSE MED 3 RSDAGEN DIN I DAG, GUTTEN VR ♥




I dag feirer du med vennene dine i barnehagen og i morgen skal vi feire deg her hjemme sammen med familien.
Mamma og pappa nsker deg kun det beste for vi elsker deg.

Elias vknet aldri opp etter nattesvnen 16.01.2017, kl. 16:07

Jeg sitter i sofaen med solen i ryggen og himmelen er bl. Jeg sitter tenker p hva vi mtte gjennomg i 2016. Det var et grusomt r, rett og slett. Jeg fler ogs vi har kommet veldig langt og lrt oss nye mter leve p. Vi har fortalt historien vr p radioen, Nrk P3, vi har fortalt historien vr i Se og Hr og n er historien vr p nett p dagbladet sin side. Det har vrt tft fortelle hele verden hvordan vi egentlig har det og hvordan det er bre med seg en s tung sorg. Men det har hjulpet meg i sorgprosessen og jeg er veldig takknemlig for at jeg har ftt muligheten til fortelle det. Jeg har alltid vrt pen av meg og jeg vil si at jeg fortsatt er pen. Det miste Elias er det verste som har skjedd meg og det kommer nok til vre en av de aller verste tingene her i livet.
 



Jeg ser ofte p bilder av han og hrer p musikk som minner meg om han, og det er da klarer jeg f ut flelsene.
Hva om han fortsatt hadde vrt her? Hvordan hadde han sett ut da? Hadde han lrt g? Hva likte han spise? Hadde han begynt i barnehagen?


http://radio.nrk.no/serie/hallo-p3/MYNF34013316/07-11-2016#t=15m40s
http://www.dagbladet.no/tema/elias-vaknet-aldri-opp-etter-nattesovnen---jeg-er-mamma-til-en-engel/66623705



Vi har endelig ftt svar p obduksjonsrapporten. Vi har ikke gtt gjennom den enda, s vi skal p sykehuset og snakke med de. Vi vet ikke helt nr det blir, men jeg hper ikke det blir s lenge til. Jeg er lettet over endelig ha den ferdig, for det har tatt sin tid. Den var nok ganske omfattende, s det er nok grunnen til at det har tatt sin tid. Obduksjonsrapporten sa at det ikke finnes noe forklaring p hvordan akkurat vr lille Elias dde, s da blir bare enda en p statestikken for krybbedd. Jeg er bare glad for at vi har ftt et svar.

Jeg vil ikke ha deg i livet mitt 12.01.2017, kl. 13:50

Jeg liker deg ikke og jeg vil ikke ha deg i livet mitt mer. Jeg klarer meg fint uten deg. Du gir meg lite svn, du gir meg fysiske og psykiske plager. Du sliter meg rett og slett helt ut.


Hvis det er noe jeg virkelig hater her i denne verden, s er det angsten. Den pvirker livet mitt til de grader og den kommer ofte helt plutselig. Jeg jobber med angsten hver eneste dag, jeg jobber med f den mer p avstand, men den er ikke akkurat samarbeidsvillig. Den trives veldig godt i denne kroppen og ser ut som den har tenkt vre her en stund, noe jeg ikke syns er greit. Jeg jobber hver dag med bare godta at den er der og at det blir bedre. Jeg er blitt flinkere til tenke positivt og at ting ordner seg. Jeg har vrt gjennom det verste n, og fortjener ikke g gjennom dette her. Det er som regel vi omsorgsfulle som fr slike problemer og det er veldig urettferdig.


I gr var vi p en jobbmesse for se om det var noen jobber etter hvert og egentlig bare for kikke. Jeg tipper det var rundt 700-1000 stk samlet p en liten plass. Det var trangt, helt umulig bevege seg. Joda, der hadde vi kommet helt bakerst i rommet og vi kom oss ingen vei. Jeg trives ikke s godt i store folkemengder, men jeg tenkte at dette kom til g greit, men det gjorde det jo ikke akkurat. Jeg kjente at jeg ble mer og mer urolig med s mye folk, det var tett luft og vi sto bomstille. Jeg begynte f litt sm panikk over at jeg kjente p kroppen at jeg snart kom til besvime. Synet ble helt forandret, jeg s ingenting p slutten nr jeg kom ut og fikk satt meg. Hadde jeg ikke kommet ut nr jeg kom ut, s hadde jeg gtt rett i bakken. Jeg m si at det var en ekstremt ekkel opplevelse, en opplevelse jeg hper jeg slipper. Gravid og sliter med svimmelhet og st oppe i lengre perioder, passer seg kanskje ikke inn p slike plasser. Etter denne opplevelsen har jeg riktig nok blitt mer redd for g ut av huset, p butikkene og vre en plass med flere folk. Det skremte meg litt samtidig som jeg vet at det ikke akkurat er farlig, men det er jo ingen behagelig opplevelse.



Jeg vil s gjerne vre foruten disse bekymringene og plagene. Det er tungt nr man savner det kjreste man har, babyen sin. ♥


Og til slutt vil jeg dele en positiv ting med dere. Jeg ble tante i gr for frste gang til en nydelig gutt og det betyr at Liam Andr og Elias har ftt en fetter ♥
Det er super stas! N gleder vi oss til treffe han og foreldrene en dag.

Jeg er klar for en ny start og det nye ret 06.01.2017, kl. 18:45

Den siste tiden har jeg gtt veldig inn i meg selv og tenkt p hvordan jeg nsker fremst og ikke minst vre mot meg selv. Jeg har dessverre selv srget for at jeg fler jeg ikke lengre strekker til som ei venninne. Jeg holder veldig igjen, mest fordi jeg er redd. Jeg er redd for hva andre syns om meg og jeg sliter med ha det bra. Jeg tror det ligger mye i at jeg ikke tillater meg selv ha det bra etter det som har skjedd. Jeg vet jeg m legge det bak meg, en gang. Jeg har problemer med vise min takknemlighet til alle sammen rundt meg. Dere vet hvem dere er og jeg er s takknemlig for at dere har nsket hjelpe meg gjennom denne tunge tiden. Dere har hjulpet meg selv om jeg har sperret meg inne og ikke vist srlig interesse for finne p noe. Jeg fler meg veldig ensom og uten venner, jeg har egentlig kun meg selv takke for det. Jeg nsker vre den glade jenta som trivdes med vre sosial og hadde humor, m si jeg savner henne.



Jeg har virkelig ingenting klage over, snn egentlig. Jeg burde vre den lykkeligste jenta som har ftt til s mye den siste tiden, mye mer enn jeg faktisk kunne forvente. Jeg gleder meg masse til selvtilliten min kommer for det mangler jeg ganske mye av. Jeg har verdens beste snner og den beste mannen, snart har vi enda ett barn som jeg kan gi masse kos og kjrlighet. Fortjener jeg det? JA, det syns jeg. Jeg kan nesten ikke vente med treffe den lille, det kribler i magen min nr jeg tenker p det hele. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle vre s heldig f den muligheten til bre frem et barn til, men den har jeg n alts ftt og det skal jeg nyte uansett hvor tungt det sannsynligvis kommer til bli. Jeg skal takke gud for hver dag jeg kan st opp av sengen og ta meg av mine fantastiske barn. Ingenting gjr meg gladere.


Aller sist vil jeg igjen si til alle vennene mine at jeg beklager for at jeg har virket negativ til finne p noe eller holde kontakt. Det er noe jeg virkelig skal bli bedre p om jeg fortsatt har dere som venner da, selvflgelig. Dere skal vite at uansett s har dere hjulpet meg. Jeg ser hva dere fr til og jeg ser hvor godt livet kan vre. Dere er fantastiske alle sammen. ♥

Uke 14 - N hikker babyen 05.01.2017, kl. 12:21

N er jeg kommet til andre trimester og formen er s som s. Jeg blir allerede veldig fort sliten og trtt. Jeg orker ikke like mye som jeg orket fr. Det er jo veldig mye som skjer i svangerskapet og i tillegg har jeg et barn fra fr, s det er jo ikke rart at det blir litt annerledes. Jeg sliter mye psykisk som selvflgelig er en stor pkjenning, kanskje spesielt nr jeg skal bre frem et barn og ta meg av et barn. Jeg er veldig klar for alt som mtte komme, bde det positive og utfordringene. Jeg ser veldig frem til februar for da skal vi p ultralyd og forhpentligvis se om det er en liten lillebror eller lillesster. Det er like spennende selv etter to svangerskap bak meg.


En storebror som gleder seg veldig!




UKE 14
14 + 0 - 15 uker



Babyen veier rundt 50 g og er p strrelse som en sitron, s den lille er ikke s stor enda. Jeg har s smtt begynt kjenne litt sm bevegelser fra den lille i magen og det er allerede veldig koselig.

I begynnelsen av denne uken er fosteret tolv uker gammelt. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men n kan det holdes oppe av hals og nakke. Man kan begynne ane hrvirvlene p hodet. Lungene utvikles videre, og fosteret begynner trekke inn sm mengder fostervann og puste det ut igjen. Dette er svrt viktig for at lungene skal utvikle seg riktig. Fosteret begynner ogs produsere spytt. Det svelger fostervann, og sugeevnen er bedre. I kinnene vokser sugemusklene. Nr de blir strre, fr ansiktet et mer babyaktig utseende med lubne kinn.

Fostervannet fornyes hver tredje dag. Hjertet pumper daglig 28 liter blod. Det hres kanskje mye ut, men som nyfdt vil barnets hjerte pumpe hele 350 liter i dgnet! Armene har nesten ndd sine endelige proporsjoner, men beina er fremdeles relativt korte. Bevegelsene blir stadig mykere og mer kontrollerte. Noen kjenner disse fjrlette bevegelsene, men de fleste vil ikke kjenne dem p noen uker enn.

Uke for uke? 05.01.2017, kl. 00:42

Jeg har dryd det litt med  skrive oppdateringer uke for uke i svangerskapet, men er det noe dere kunne tenke dere at jeg skriver? Om det er noen som nsker at jeg skal skrive uke for uke, s gjr jeg gjerne det. Jeg vil jo skrive om noe som jeg vet folk interesserer seg for og som ikke blir for kjedelig eller at det blir mye av det samme. Dette ret skal jeg prve blogge p en annen mte, s jeg hper det blir vellykket. Jeg kommer selvflgelig ikke til  stoppe med penheten og rligheten for det er en del av meg, men jeg vil endre min mte formidle ting p og skrive mer om de positive dagene og opplevelsene.




Jeg bytter uke i svangerskapet i morgen, som n er i dag. S jeg kan gjerne legge ut et innlegg om hvilken uke jeg er i og det, om noen nsker det. Bare skriv i kommentarfeltet. Jeg hadde egentlig ikke s mye skrive i dag, klokken er mye og jeg er egentlig veldig klar for sove. S jeg fr heller komme tilbake i morgen med bedre innlegg.

Jeg hper dere alle har hatt en fin dag og at dere fr en god natt. Sov godt.

Jeg er redd. Jeg er livredd. 02.01.2017, kl. 20:49

Jeg er livredd. Jeg er livredd for det aller meste. Jeg er redd for vre alene, jeg liker det virkelig ikke. Jeg er redd for dusje nr jeg er alene hjemme. Jeg er redd for sove. Jeg er redd for spise og drikke. Jeg er redd for g utenfor huset. Jeg er redd for ikke vkne opp neste dag. Jeg er redd for d. Jeg er redd for ikke vre god nok. Jeg kunne bare fortsatte skrive, men da kunne det nok blitt en hel bok om hva jeg er redd for ikke.

Jeg legger meg i fosterstilling, jeg kaldsvetter, jeg er tungpusten og jeg skjelver. Jeg blir kvalt, jeg kommer til slutte puste. Jeg kommer til f en grusom dd om jeg dr p denne mten. Ingen kan vel d av ha disse symptomene? Det er nok det som kalles panikkangst. Jeg har angst for symptomer som kan vre tegn p noe ddelig. Noe som kan ta livet av meg, sakte og sikkert. Jeg kjenner magen klumper seg, jeg er kvalm og svimmel. Jeg m spy. Men jeg er jo livredd for spy. Der er vi over p listen over ting jeg er redd for. Det knytter seg i magen mens jeg hyler og prver si til meg selv at dette gr bra. Men det blir bare verre, jeg fr det ikke til stoppe. Jeg er ndt til st i det, jeg er ndt til kjenne p noe av det verste. Jeg hater angst, jeg hater f anfall. Nr skal det slutte? Nr skal jeg f slippe ha det snn? Jeg blir s sliten og utmattet.



Jeg vet at det er s mange som sliter med akkurat dette, og det er vondt tenke p at flere gr gjennom det samme som meg og helt sikkert mye verre enn det jeg har. Jeg har begynt bli veldig bevisst p hva jeg skal gjre, og jeg hper at det kommer til funke. Jeg gr til samtale og jeg gr p medisiner. Men det jeg skal satse ekstra mye p n, det er kosthold og fysisk aktivitet. Problemet er bare at angsten og redselen stopper meg s alt for mye. Angsten skal ikke vinne, det er jeg som skal vinne. Jeg kan ikke d av angst, nr skal jeg forst det?


♥ Tusen takk for at dere tok dere tid til lese dette ♥
Beklager at det ble litt rot og slikt, men det var akkurat dette som mtte ut n.