Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Den usynlige sykdommen 22.08.2017, kl. 00:25

Jeg har en sykdom som ingen kan se, og det gjør det hele ganske vanskelig. Jeg liker ikke å snakke om den sykdommen for det er vanskelig å bli trodd eller hørt, og det er heller ikke alltid like lett å forstå hva som foregår. Det er en ekstremt slitsom og tung sykdom som egentlig sliter en helt ut. Uansett hvor utslitt jeg er noen ganger, så må jeg stå opp og ta vare på barna mine. Hadde det ikke vært for de, hadde jeg nok ikke hatt det så bra.

Jeg vet innerst inne at jeg er lykkelig og har det fint, men det er ikke alltid like lett å vise det eller kjenne ordentlig på det. 
Etter vi mistet Elias har jeg vært livredd for å kjenne på glede, jeg vet ikke hvordan glede kjennes ut? Jeg vet bare at jeg er glad og lykkelig over det livet jeg har. Hadde jeg ikke hatt denne bloggen som jeg skriver så mye personlig på, hadde jeg nok heller ikke klart meg så bra. Det er også veldig mye takket være alle personene rundt som gjør at jeg ønsker å leve og ikke gi opp. Det høres litt rart ut når jeg sier det selv, fordi når jeg var mindre hadde jeg tanker om at jeg ønsket å dø og at alt var helt forferdelig. Den dag i dag er jeg livredd for å dø, det er det siste jeg ønsker. Jeg er LIVREDD. Det er noe av det verste med å være meg, det er at jeg tenker på døden hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kommer til å dø hver eneste dag og det høres jo ganske så teit ut, ikke sant? 



Jeg vet at om den tanken ikke hadde vært der, så hadde jeg hatt det mye bedre, spesielt med meg selv. Men den tanken har brent seg fast i hodet mitt og den vil liksom ikke forsvinne. Jeg kan gå en hel dag og føle at jeg ikke får puste, jeg føler alt bare tetter seg og det er en helt forferdelig følelse. Jeg er livredd for å besvime og jeg er livredd for å kaste opp, så jeg går å kjenner på disse følelsene hele tiden, gjør alt jeg kan for å unngå det. Det er så ekstremt slitsomt og jeg er så lei av å ha det sånn. Jeg har i mange år slitt med depresjon og har vell egentlig ikke kjent på angsten før vi mistet Elias. Det er nok det som er grunnen til at jeg er så redd for å dø, så redd for å få en sykdom som ikke kan behandles, livredd for å miste enda flere av mine nærmeste. Jeg vet at en dag skjer det uansett og det er ingenting jeg kan gjøre for å hindre det, det er slik livet er. Jeg vil ikke være den personen som finner en av mine kjære døde. Jeg fant lille Elias død i sengen sin, og det er noe av det mest tragiske og grusomme jeg har opplevd. Jeg trodde det var ille å ha depresjoner og kjærlighetssorg i tenårene, men det kan ikke sammenlignes. 


Det er noe i det ordtaket: Du vet ikke hva du har før du har mistet det. Jeg visste ikke hvordan det var å miste ett barn og det er jeg veldig glad for, men plutselig en dag står jeg oppi det selv og ikke skjønner hvordan jeg kan ha fortjent noe sånt, ingen fortjener det - ingen.

Det er vanskelig å skrive dette, men det er min måte å få ut tanker på. Dessverre forsvinner de sjeldent helt, men det er godt å dele det med noen. Jeg har problemer med å snakke om det, så da er det helt supert å kunne skrive det. Det er merkelig å skrive at hadde det ikke vært for den historien jeg har med ett barn for lite, hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag. Jeg har fått mye oppmerksomhet siden jeg har vært åpen om det hele veien, uansett hvor tungt og slitsomt det har vært så har det faktisk hjulpet meg i sorgprosessen. Det at folk kjenner meg igjen, er kjempe koselig. Det at folk tar kontakt og viser medfølelse betyr så masse. I ettertid så forstår jeg at kanskje spesielt venner har hatt litt problemer med å ta kontakt og slikt, ingen vil jo verken trenge seg på eller grave for mye og det forstår jeg. Men dere skal vite at jeg vet at dere har vært der for meg og oss, å det betyr masse! Tusen takk. 



Jeg sitter her med hodeverk, kvalme og en klump i magen, sikkert fordi jeg er så ufattelig trøtt, men har for mye angst til å tørre å sovne. 
Jeg har ofte problemer med å sovne fordi jeg er redd for å ikke våkne igjen, og jeg ligger å tenker på mine to skatter om de har det bra. Jeg kan ofte forberede meg på at jeg finner de døde, og hva jeg må gjøre. Det er kanskje ikke så rart at jeg tenker slike tanker, men jeg ønsker virkelig ikke å ha de der. Det ødelegger meg helt. Jeg kan liksom ikke bare komme over det, det er noe jeg aldri kommer til å komme over. Synet av min lille baby, helt hvit. 



Det var det jeg hadde på hjertet akkurat nå, tusen takk for at akkurat du tok deg tid til å lese. ♥
Tusen takk for alle som følger meg og vårt liv her på bloggen, facebook og instagram. 

 

Stian Tørstad

22.08.2017 kl.06:05

Dette var trist lesning :/ Allikevel tror jeg nok at det kanskje er godt for deg å få det skrevet ned, slik at du får sortert tankene litt.
hits