hits

Katrine Liestl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Den usynlige sykdommen 22.08.2017, kl. 00:25

Jeg har en sykdom som ingen kan se, og det gjr det hele ganske vanskelig. Jeg liker ikke snakke om den sykdommen for det er vanskelig bli trodd eller hrt, og det er heller ikke alltid like lett forst hva som foregr. Det er en ekstremt slitsom og tung sykdom som egentlig sliter en helt ut. Uansett hvor utslitt jeg er noen ganger, s m jeg st opp og ta vare p barna mine. Hadde det ikke vrt for de, hadde jeg nok ikke hatt det s bra.

Jeg vet innerst inne at jeg er lykkelig og har det fint, men det er ikke alltid like lett vise det eller kjenne ordentlig p det. 
Etter vi mistet Elias har jeg vrt livredd for kjenne p glede, jeg vet ikke hvordan glede kjennes ut? Jeg vet bare at jeg er glad og lykkelig over det livet jeg har. Hadde jeg ikke hatt denne bloggen som jeg skriver s mye personlig p, hadde jeg nok heller ikke klart meg s bra. Det er ogs veldig mye takket vre alle personene rundt som gjr at jeg nsker leve og ikke gi opp. Det hres litt rart ut nr jeg sier det selv, fordi nr jeg var mindre hadde jeg tanker om at jeg nsket d og at alt var helt forferdelig. Den dag i dag er jeg livredd for d, det er det siste jeg nsker. Jeg er LIVREDD. Det er noe av det verste med vre meg, det er at jeg tenker p dden hele tiden. Jeg er sikker p at jeg kommer til d hver eneste dag og det hres jo ganske s teit ut, ikke sant? 



Jeg vet at om den tanken ikke hadde vrt der, s hadde jeg hatt det mye bedre, spesielt med meg selv. Men den tanken har brent seg fast i hodet mitt og den vil liksom ikke forsvinne. Jeg kan g en hel dag og fle at jeg ikke fr puste, jeg fler alt bare tetter seg og det er en helt forferdelig flelse. Jeg er livredd for besvime og jeg er livredd for kaste opp, s jeg gr kjenner p disse flelsene hele tiden, gjr alt jeg kan for unng det. Det er s ekstremt slitsomt og jeg er s lei av ha det snn. Jeg har i mange r slitt med depresjon og har vell egentlig ikke kjent p angsten fr vi mistet Elias. Det er nok det som er grunnen til at jeg er s redd for d, s redd for f en sykdom som ikke kan behandles, livredd for miste enda flere av mine nrmeste. Jeg vet at en dag skjer det uansett og det er ingenting jeg kan gjre for hindre det, det er slik livet er. Jeg vil ikke vre den personen som finner en av mine kjre dde. Jeg fant lille Elias dd i sengen sin, og det er noe av det mest tragiske og grusomme jeg har opplevd. Jeg trodde det var ille ha depresjoner og kjrlighetssorg i tenrene, men det kan ikke sammenlignes. 


Det er noe i det ordtaket: Du vet ikke hva du har fr du har mistet det. Jeg visste ikke hvordan det var miste ett barn og det er jeg veldig glad for, men plutselig en dag str jeg oppi det selv og ikke skjnner hvordan jeg kan ha fortjent noe snt, ingen fortjener det - ingen.

Det er vanskelig skrive dette, men det er min mte f ut tanker p. Dessverre forsvinner de sjeldent helt, men det er godt dele det med noen. Jeg har problemer med snakke om det, s da er det helt supert kunne skrive det. Det er merkelig skrive at hadde det ikke vrt for den historien jeg har med ett barn for lite, hadde jeg nok ikke vrt den jeg er i dag. Jeg har ftt mye oppmerksomhet siden jeg har vrt pen om det hele veien, uansett hvor tungt og slitsomt det har vrt s har det faktisk hjulpet meg i sorgprosessen. Det at folk kjenner meg igjen, er kjempe koselig. Det at folk tar kontakt og viser medflelse betyr s masse. I ettertid s forstr jeg at kanskje spesielt venner har hatt litt problemer med ta kontakt og slikt, ingen vil jo verken trenge seg p eller grave for mye og det forstr jeg. Men dere skal vite at jeg vet at dere har vrt der for meg og oss, det betyr masse! Tusen takk. 



Jeg sitter her med hodeverk, kvalme og en klump i magen, sikkert fordi jeg er s ufattelig trtt, men har for mye angst til trre sovne. 
Jeg har ofte problemer med sovne fordi jeg er redd for ikke vkne igjen, og jeg ligger tenker p mine to skatter om de har det bra. Jeg kan ofte forberede meg p at jeg finner de dde, og hva jeg m gjre. Det er kanskje ikke s rart at jeg tenker slike tanker, men jeg nsker virkelig ikke ha de der. Det delegger meg helt. Jeg kan liksom ikke bare komme over det, det er noe jeg aldri kommer til komme over. Synet av min lille baby, helt hvit. 



Det var det jeg hadde p hjertet akkurat n, tusen takk for at akkurat du tok deg tid til lese. ♥
Tusen takk for alle som flger meg og vrt liv her p bloggen, facebook og instagram. 

 

Stian Trstad

22.08.2017 kl.06:05

Dette var trist lesning :/ Allikevel tror jeg nok at det kanskje er godt for deg f det skrevet ned, slik at du fr sortert tankene litt.