Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Hva hvis? 15.03.2017, kl. 15:33

Jeg syns det er ufattelig tungt og vanskelig å skulle være en god mamma for en liten en som ikke er her lengre. Jeg er mamma til to, snart tre. Men hvordan kan jeg være en god mamma for en som ikke er her fysisk med oss? Jeg går på graven, jeg tenner lys og steller med blomstene. Det er sånn jeg kan vise min kjærlighet, men jeg føler ofte at det ikke er nok. Det er så mye annet jeg skulle ha gjort istedenfor. Neste tirsdag er merkedagen til Elias, og jeg aner ikke hvordan den dagen kommer til å bli. Jeg vet allerede at denne måned er ekstremt tøff for det har jeg kjent på siden første dag vi gikk inn i mars måned. Det er så mye spenninger, så mye sorg samtidig som jeg tenker tilbake på denne måneden for ett år siden. Så mye negativt og trist som har skjedd, samtidig har jeg hatt gode og fine dager. For akkurat ett år siden, på denne dagen hadde jeg min kjære gutt hos meg. Vi koste oss, og husker jeg ikke feil var det fint vær og vi koset oss på trilletur. Jeg skulle så gjerne ha fått oppleve det igjen med Elias, men tatt vekk den vonde dagen. 



Ja, jeg er bitter, jeg er forbannet og jeg er uendelig lei meg for at det er akkurat jeg som har mistet barnet mitt, for at jeg er en mamma som måtte begrave mitt kjære barn. Har jeg fortjent det? Ingen fortjener det. Det er så urettferdig at enkelte må oppleve det verste man kan tenke seg. Jeg hater at det er vi som har måttet gå gjennom dette, men jeg unner ingen andre å måtte gå gjennom det samme. Som jeg har skrevet før, så har jeg fått en enorm erfaring. Kanskje en erfaring jeg skulle gjerne vært foruten, men nå er det sånn at jeg har den erfaringen og da må jeg bare gjøre det beste ut av det. Det beste må være å kunne hjelpe andre som har gått gjennom det samme eller som muligens kommer til å oppleve det samme. Det er vel ingenting som er positivt med det å miste et kjært lite barn. Jeg har blitt enda mer bekymret for eldstemann og de rundt meg, å meg selv. Jeg er livredd for ting jeg ikke tenkte over før. Jeg setter mye mer pris på små ting og stresser mye mindre. Tar en dag om gangen. 



Men bekymringen over at jeg skal miste Liam André og hun lille er stor. Jeg må inn flere ganger om natten for å se at han puster og jeg er nervøs for å sende han i barnehagen selv om jeg vet at han trives og har det kjempe fint. Jeg gruer meg ofte til å hente han, for tenk om han har ramlet og slått seg i dag. Det skjærer langt inni hjerteroten når min lille prins slår seg. Jeg ser bare for meg det verste. Jeg får bilder i hodet om at han er død, helt hvit og blå. Jeg forventer alltid det verste. Jeg har fått masse bilder i hodet den siste tiden, som absolutt ikke er mye hyggelig. Det sliter meg helt ut. Det er kanskje normalt, men langt i fra godt. Det går utover så mye, det går spesielt ut over å det å glede seg i hverdagen, glede seg over at jeg kan stå på egne ben og klarer meg selv. Men det er vel noe med at vi er så nærme den dagen. Jeg planlegger at jeg må ringe 113 igjen og hva jeg skal si. Jeg hører Adrian skrike og alt er kaos. Sjansen er liten for at det samme skal skje igjen, men hva hvis? Liam André betyr alt for meg. Jeg er så stolt over den gutten og alt han har måtte vært med på. 


 

Maria

28.04.2017 kl.01:02

Mistet tvillinger i uke 24, å kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Strevde lenge med å få barn, plutselig ble jeg gravid, men lykken endte så brått. Aldri har de opplevd det sa de, at begge hadde dødd. Men det skjedde meg, hvorfor akkurat meg, hva hadde jeg ha gjort, annet enn å elske de fra dagen de ble til.

De ble født 24 desember 2015, to små eneggede gutter. Så små, så nydelige, men stille å ikke en lyd.

Ble gravid igjen, hver mnd var det ultralyd, hver mnd innbilte jeg meg at barnet jeg bar sku dø.

Fikk angst, låg nattevåk, kroppen fungerte dårlig på slutten... I uke 37 ble jeg satt igang, 28.03.2017 fikk jeg en frisk flott gutt i armene. En fantastisk opplevelse. Nå sitter jeg med en sønn som jeg forguder, men som jeg bekymrer meg for konstant. Puster han, er han varm, tett? Kald osv osv å det kommer jeg nok alltid til å gjøre ❤ Lykke til med det nye livet som ikke er en erstatning men ett plaster, ett lys i mørket.
hits