Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Alle foreldre sitt mareritt, ble vår hverdag 24.02.2017, kl. 20:55

Da var vi endelig kommet inn døren, igjen og roen har senket seg. Siden jeg er så åpen om dødsfallet til Elias og mine tanker å følelser rundt det, så får jeg også spørsmål om hva som skjedde. Jeg håper innerst inne at det ikke er noen som sitter å tenker at jeg kun skriver dette fordi jeg ønsker oppmerksomhet og diverse, for det gjør jeg altså ikke. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg har behov for å få ut det som sitter lengst inne, det jeg ikke klarer å prate om. Noen ganger blir det mye av det samme, fordi det er akkurat hvordan jeg har det. Jeg går sjeldent gjennom innleggene mine før jeg publiserer de, fordi det jeg skriver er akkurat det jeg tenker på og akkurat det jeg føler. Denne bloggen er en åpen dagbok og du velger helt selv om du ønsker å lese den eller ikke. Det betyr uendelig mye for meg at så mange tar seg tid til å lese bloggen min ♥ Det er et tema som vi sjeldent hører om fordi det er så sårt og nært. Men det er så viktig å prate om, uansett hvor tøft og tungt det er. Vi er forskjellige, men dette har hjulpet meg så ufattelig masse. Mye takket være dere.



Det var 21 mars 2016.
Det var en helt vanlig morgen, ikke noe spesielt bortsett fra at Adrian og Liam André hadde forsovet seg. De skulle på jobb og i barnehagen, mens jeg og Elias skulle kose oss hjemme. Noe vi gjorde hver dag. Det første jeg gjorde den morgenen var å sjekke bloggen, sjekke om innlegget mitt hadde nådd ut til mange. For kvelden før hadde jeg delt et ganske personlig innlegg som jeg ikke visste helt om jeg ønsket å dele med resten av verden. Mest fordi jeg var redd for om responsen skulle være dårlig. Men jeg fikk ingen negative kommentarer, kun positivt ble sagt. Jeg hadde kommet høyt på topplisten noe jeg selvfølgelig syns var stas. Innlegget kan du lese her: KLIKKHER. I det guttene skulle gå ut av huset, kom jeg på at bilstolen til Elias måtte ut i bilen siden vi skulle ta oss en tur ned til sentrum utover dagen og så lat som jeg var, orket jeg ikke å gå opp alle bakkene. Vi kom aldri så langt.

Bilstolen lå bak sengen til Elias. Jeg gikk forsiktig bort for å ikke våkne han siden han hadde vært våken noen få timer tidligere. Han var så stille, så uvanlig stille. Jeg prøvde å gi han smokken, men han reagerte ikke på det. Han hadde et spesielt utrykk, et veldig tomt utrykk, samtidig som fargen var annerledes. Elias var hvit. Jeg visste med en gang at her var det noe veldig galt, samtidig som jeg ikke forstod noen ting. Jeg var i sjokk og klarte ikke å røre han fordi jeg var livredd. Jeg prøvde igjen å bevege smokken i munnen hans, men ingen respons. Jeg ropte på Adrian og han forstod heller ikke hva jeg sa. Elias er død. Det hele virket så uvirkelig, som en drøm. Han så det han også, dette var virkelig ille. A gikk lagt han på gulvet og startet med hjerte-lungeredning med en gang. Jeg heiv meg på rommet over mobilen og fikk tastet nummer 113, mens jeg prøvde å holde Liam André borte fra dramatikken, noe som virkelig ikke var lett. A sine skrik er noe jeg aldri glemmer. Det er skrik jeg aldri har hørt før og som jeg aldri vil høre igjen.



Ambulansen og brannvesenet kom raskt, selv om det føltes ut som flere timer. Jeg stod for det meste i gangen og klarte ikke å se på hva som skjedde i stuen da det stod folk over han for å prøve å få liv i han igjen. Jeg hørte alt og jeg visste med en gang at det ikke var håp. Han lå på stuebordet vårt med maskiner og ledninger og det var ingenting jeg kunne gjøre. Alt jeg ville var å høre han skrike og at det gikk greit. Luftambulansen kom også, og vi fikk endelig et lite håp om at dette kom til å gå greit. De sa hele tiden at vi ikke måtte gi opp og det skulle ikke de heller. De ga virkelig ikke opp. De gjorde jobben sin og litt til. All ære til dere. Jeg håper dere leser dette for dere alle fortjener en stor takk.
 

 



Vi ble kjørt ned til sykehuset i Kristiansand med ambulansen og det hele var så feil. Hele veien ned satt jeg å ba om at det hadde gått greit og at vi skulle få med Elias hjem, men slik ble det altså ikke. Rett over klokka 09.00 mandagsmorgen den 21.mars.2016 fikk vi beskjed om at Elias var død og at de hadde gjort alt de kunne gjøre for gutten våres, men livet stod ikke til å redde. Vi måtte reise hjem uten Elias. Vi hadde nettopp feiret dåpen hans, nå skulle vi planlegge begravelsen hans. Vi valgte å gjøre alt i begravelsen selv og det angrer vi ikke på. Vi fikk nesten to uker med han før han ble begravd med de nærmeste rundt seg. Det var en helt forferdelig tung dag, samtidig som det var så fint. Dagen ble perfekt ♥ Klokka var nærmere 12.00 den 1 april 2016 da klokkene slo i kirken, mens vi bær vår kjære lille Elias til sitt siste hvilested i en så altfor liten kiste. Vi senket han ned selv og nå var det ikke mer vi kunne gjøre for han. Vi har vært mye på graven hans og det er noe vi fortsatt kommer til å gjøre. Det er den eneste måten jeg kan stelle med sønnen min på, det er den måten jeg kan vise han den kjærligheten jeg har for han. De har da kommet frem til at det ikke er noen forklaring på hvorfor vår Elias skulle dø den dagen, men vi har fått ordet krybbedød.


I dag er det ett år siden vi tok dette bildet sammen, så lykkelige ♥

Dette var mye tøffere å skrive enn jeg hadde trodd, så jeg tror det får bli med dette.
Dere må gjerne dele dette innlegget videre, så kanskje det når ut til andre som er i samme situasjon for man skal ikke sitte alene med en slik sorg. Jeg unner ingen å måtte gå gjennom dette. Enten det er i svangerskapet det skjer eller i senere tid. Vi har et barn for lite og det er så urettferdig og det går virkelig ikke an å forstå hvorfor slikt skjer. Små barn skal leve sammen med familien sin.

Hilde Madelen

24.02.2017 kl.21:03

<3

Christina Rindal

24.02.2017 kl.21:57

Uff så fælt å lese, har en på 3 1/2 måned selv (Liam - Andrè det også :D), og kan ikke tenke meg til hvor fælt det må ha vært for dere. Kondolerer så masse, du er sterk som skriver dette. Hjelper nok mange, det tviler jeg ikke et sekund på. Om du så bare hjelper noen får, eller mange, du hjelper noen! Flott av deg <3

Vilde Ørbekk Mathisen

24.02.2017 kl.22:03

Du er så flink til å sette ord på følelsene dine. Veldig fint og sterkt innlegg. Sender dere masse gode tanker <3

C

24.02.2017 kl.22:12

Så forferdelig å lese... mammahjerte mitt blør 💔💔 kondolerer så masse! Du er beintøff!! Og utrolig flott og brutalt ærlig skrevet..! ☺

Hilsen en annen mamma med litt psykiske plager..

Martha

25.02.2017 kl.20:32

💔💔💔💔 Begynner å grine 😭😭😭 det er så trist! Jeg er takknemlig for at du delte dette med oss! Takk ❤️ Du er tøff!

Ingrid Cecilia

26.02.2017 kl.11:09

uff så forferdelig 😭💙💚

Silje Staxrud

27.02.2017 kl.00:38

Så fælt..

28.06.2017 kl.22:04

Fælt, gråter med dere, ord blir fattige
hits