Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Hvem hadde trodd det? 24.02.2017, kl. 14:14

Hei igjen.

Nå har meg og Liam André nesten akkurat kommet inn døren. Jeg hadde min aller siste psykolog time i dag, noe som føles helt fantastisk. Å jo, det var kjempe godt å være der å prate, men nå føler jeg meg mye bedre. Faktisk, mye bedre enn jeg hadde trodd gikk an. Nå som jeg har avsluttet behandlingen med psykolog og sluttet på medisinene, har jeg fått en enormt mestringsfølelse. Jeg har klart det! Det har krevd mye energi og tid for å komme dit jeg er i dag og det har ikke bare vært enkelt. Det var vært mange nedturer med panikkanfall, angstanfall, sinne, frustrasjon, men også noe positivt. Jeg har kjent på glede og stolthet. Hvem hadde trodd at ting skulle gå bra tross alt som har skjedd? ikke jeg.

Noen tenker sikkert hvordan jeg i det hele tatt klarer å smile og være glad etter det som har skjedd, og den tanken har jeg tenkt selv. Savner jeg han ikke nok, skal jeg ligge i sengen hele dagen, må jeg gråte hver dag, må jeg la vær å smile? Det går jo ikke. Livet må gå videre, uansett hvor vondt det er å både si og skrive det. Jeg vil jo ikke at livet skal gå videre uten han. Men jeg har dessverre ikke noe valg. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg beholdt han for alltid om jeg kunne. Men nå var det ikke meningen og det er forbanna urettferdig.





I det siste har kjent mye på både sinne og frustrasjon, jeg blir veldig fort irritert. Noe som kan føre til litt dårlig stemning her hjemme. Det hjelper ikke med alle hormonene i kroppen, trøtthet og at jeg føler aldri jeg får nok søvn. Jeg liker ikke å ha det sånn og skulle ønske jeg tålte mye mer enn jeg gjør, men sånn er det nå. Jeg har heldigvis flere positive og fine dager enn dårlige å negative dager. Det er godt å kunne kjenne på at det er lov til å ha det fint, jeg trenger ikke å begrave meg.

I dag kjenner jeg ekstra på det å være sliten og følelsen av å være en dårlig mor. Vi har kommet til 3 års alderen og det krever jo litt i seg selv. Alt er ikke en dans på roser og det er vanskelig å ikke få gjort det man så gjerne vil gjøre. Jeg skulle ønske huset var ryddig og luktet ny rent, istedenfor står det oppvask på benken og huset er fylt med bleielukt. Ikke spesielt hyggelig nå rett før helgen. Men alt jeg har fått gjort i dag er å gi Liam André mat, kjærlighet, omsorg og oppmerksomheten min. Jeg har verken fått spist noe særlig, slappet av eller stelt meg. Men hvorfor klager jeg? Jeg burde være glad for tiden jeg har sammen med han og nyte at jeg har muligheten til å ha han hjemme fra barnehagen av og til, å det gjør jeg. Men, det er slitsomt også. Nå leker han så fint på rommet sitt, mens ho mor for blogget litt og pustet ut. Straks skal vi en tur til søstera mi og nevøen min før det blir kose kveld hjemme foran tven.


Alt i alt, så går det bra.

Christina Rindal

24.02.2017 kl.15:53

Uff, trist å lese hva du har gått igjennom. Klikket innom fordi min sønn har ca samma navn, Liam - André her da :) Så sterk du er, virkelig. Ønsker deg all lykke fremover med nytt svangerskap :D
hits