hits

Katrine Liestl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Mamma med psykiske utfordringer 20.03.2016, kl. 20:39

Jeg har lenge hatt lyst til skrive ett innlegg om det bli mamma med psykiske utfordringer og jeg har bestemt meg for trosse komfortsonen og skrive det innlegget. Noe av det som har stoppet meg er nok at det er mange som leser det og det er veldig personlig s det krever mye av meg som person skrive ett s pent innlegg, men etter flere sprsml om jeg kan skrive litt om min historie s har jeg valgt at jeg skal dele det med dere. Noen negative kommentarer regner jeg nok med at jeg fr, men dette er alts min historie og det kommer rett fra hjertet. 

Jeg fant ut at jeg var gravid ganske tidlig i svangerskapet og jeg visste at jeg dette skulle jeg klare uansett hva som skjedde, det var aldri et alternativ ta abort. Jeg fikk ganske sjokk da testen viste to streker, men samtidig ble jeg jo ogs glad. Det tok litt tid fr jeg klarte vende meg til tanken p at jeg skulle bli mamma. Jeg hadde jo en tff hverdag fra fr, strevde litt med angst og depresjon. Men dette skulle jeg klare. 
Ukene gikk og magen begynte sakte men sikkert bli mer synlig. Alle syns det var kjempe koselig at vi skulle ha en liten en og de gledet seg masse. Det gjorde vi ogs. Jeg har sett mange som er veldig glad og stolt over magen sin, tar seg p magen og snakker med den lille. Jeg strevde veldig med f noe som helst "kontakt" med babyen vr, det var veldig vanskelig for meg. Jeg gikk jevlig til samtale pga den psykiske helsen min, noe jeg syns hjalp og det funket greit for en liten periode, men ting skulle bli verre. 



Jeg gikk opp over 30 kg p kort tid pga svangerskapsforgiftningen. Julaften 2013.

I juletidene ble ting veldig mye tyngre enn de hadde vrt tidligere. Jeg flte meg rett og slett ikke glad i babyen min, jeg var ikke stolt over magen min og heller skulle jeg ikke ta p den heller. Jo, det var moro med spark, men syns ikke det var s spesielt som jeg har hrt at det skal vre. Det kom oftere og oftere opp tanker om at jeg kom til bli den verste mammaen siden jeg ikke hadde ftt "kontakt" med den lille snnen vr inni magen. Han kom helt sikkert ikke til like meg og vre glad i meg. Dette var tanker som ofte gikk gjennom hodet mitt hver eneste dag. Hva var galt med meg? Hvorfor er jeg ikke glad og lykkelig? Jeg burde jo vre den lykkeligste av alle, men snn flte jeg det ikke. Det gjr veldig vondt skrive dette og tenke tilbake p disse vonde og fle tankene jeg hadde. Jeg ble innlagt p sykehuset andre juledag i 2014 med tegn p svangerskapsforgiftning og det viste seg at det var det jeg hadde og det ble dessverre bare verre. Jeg var lenge p sykehuset i strekk og mye frem tilbake fr LA ble fdt. Tiden gikk s altfor sent og jeg ble bare mer og mer deprimert av ligge p sykehuset og ikke vite noe som helst. Jeg flte meg ihvertfall som verdens verste mamma som kun tenkte p meg selv oppi alt dette. 


Jeg var mer syk enn legene trodde, s jeg er veldig glad for at de satt meg igang nr de gjorde, men at de ventet s lenge forstr jeg fremdeles ikke den dag i dag, jeg er bare glad vi begge overlevde. Tiden etter fdselen var tff, vi fikk ikke til ammingen, jeg orket ikke stelle min egen snn. Jeg var s sliten, jeg var helt utslitt. Det eneste jeg ville var vre alene og bare sove. Det tok veldig lang tid komme seg etter bde svangerskapsforgiftningen og fdselen s jeg er glad A var s flink og s flink til sttte og hjelpe meg gjennom alt. Jeg prvde virkelig alt jeg kunne for at jeg skulle f det fint med den lille familien min. Det g rundt med tanker om ta sitt eget liv og at det hadde vrt bedre for de alle siden du bare er i veien og ikke fr til noe som helst, den tanken er ikke mye god. Jeg begynte etterhvert p medisiner og da begynte jeg f flere gode dager. En av de verste tankene jeg hadde var at jeg ikke var glad i snnen vr, jeg var glad i han, men jeg bare flte ikke p det og jeg hadde ikke morsflelse, men jeg var veldig overbeskyttende for han. Det var min snn og jeg elsket han innerst inne. Det vet jeg den dag i dag. 

Jeg vet det er flere som har vrt i den samme situasjonen som meg og det er nok mange som kjenner seg litt igjen uten at jeg trenger skrive alt for mye rundt dette. For meg tok det nesten 1 helt r fr jeg fikk morsflelse og nr den endelig kom s visste jeg hva det betydde. LA var alt for meg og det beste som hadde skjedd meg. Alle disse tankene har vrt vonde bre p for det er ikke snn man nsker tenke og hadde det gtt an bare glemme de s hadde jeg gjerne gjort det, men de kommer og det er ikke s mye gjre med det annet enn bare godta de. Legen og psykologen har jeg alltid vrt veldig pen til, det har hjulpet masse snakke med noen om disse tankene og flelsene. Det verste er g bre p det helt alene, det gjr ting ofte mye verre. 



Dette er litt av min historie, det er sikkert mye mer jeg kunne ha skrevet, men jeg velger droppe det i denne omgang. Det er nok flere som kjenner seg igjen og jeg hper dere ser at dere ikke er alene om ha det snn, det er flere. Hper det kan vre til hjelp for andre lese dette som jeg har opplevd. Nr jeg strevde som mest, visste jeg ikke om noen som hadde det p samme mte, de fleste hadde det s fint og flott, hvertfall det de sa. Hrte aldri om slike historier, s jeg flte meg veldig alene og ikke akkurat som rets mamma. Men en ting jeg kan si, jeg er blitt mye bedre og n har jeg enda en snn. Jeg hadde det ikke p samme mten denne gangen, s det blir bedre. Jeg har nok aldri flt meg lykkeligere. Jeg gr fremdeles p medisiner, men det er noe som hjelper meg gjennom hverdagen med angst og masse tanker, men en dag klarer jeg meg uten de og den dagen ser jeg frem til. Men akkurat n er det det som funker for at jeg skal ha det s greit jeg kan til tross for angsten.

Idag er jeg s stolt over den lille gutten min, over begge guttene mine og det jeg har klart f til. Jeg gjr alt for at de skal ha det greit og jeg er ikke den beste mammaen, men jeg er den beste mammaen for ungene mine. Det vite at de trenger meg, det gjr s godt og det betyr s mye. 


Legg gjerne igjen en kommentar. ♥

Terese

20.03.2016 kl.21:02

For en historie! Du er en utrolig sterk person 💖 det vet jeg, for jeg kjenner deg ganske godt! Jeg vet du har slitt mye fr, og har det bedre n. Du er en fantastisk mamma for dine gutter og de kunne ikke ftt en bedre familie 😊 veldig bra skrevet, vennen min! Stor klem til deg 💖

anne g

20.03.2016 kl.21:19

S sterk og godt se at du er pen mot d ❤ jg setter stor pris p at du er rlig og pent mot dette. Dine barn er heldig som har deg som mamma ❤ klem

20.03.2016 kl.21:45

Du er god! st p!

20.03.2016 kl.23:20

S tft av deg dele historien ❤️

Angst er helt forferdelig.. Godt hre at du fr snakker med noen som vet hvordan de kan hjelpe.

N har ikke jeg ftt noen barn, men kjenner meg igjen i de vonde tankene og angsten. Det er noe dritt leve med, men man blir sterkere. ❤️

Anne helene

21.03.2016 kl.06:27

Sterkt lese ! Det med morsflelse, sliter jeg litt m selv. I begynnelsen var d veldig slitsomt psykisk.. Jeg flte barnet mitt bare var noe som var der. jeg slet med "forst hvem hun var".. For meg var hun noe som bare hylte skrek. Som tok min oppmerksomheten fra meg.. Det var pappan som tok seg av henne mest i starten. Og siden d ble keisersnitt, var d jo han som fikk vre med henne de frste timene. Jeg hadde vrt glad hele svangerskapet gledet meg. Men d ble ikke snn jeg hadde sett for meg med flelsene.. Da pappan begynte i jobb etter to uker flte jeg meg forferdelig. Der mtte jeg sitte med barnet mitt som jeg ikke flte noe for... Jeg var sliten. Psykisk. Etter noen uker begynte ting bli bedre. N er jeg glad ser mer positivt p hverdagen. Morsflelsen er ikke helt p plass. Men jeg er glad i henne koser meg mye mer. Ville aldri byttet henne ut ❤

Grete

21.03.2016 kl.13:31

Fantastiske du💝

Hjerter3

21.03.2016 kl.21:25

<3<3<3 Man klarer det man vill <3<3<3

Sterkt og lese. Og s er du kjempe tff som trr og prate om det ingen andre trr si :)

Omtanke

21.03.2016 kl.23:09

Har det skjedd noe med Elias? Med tanke p blomsten og hjerte p facebook, og at du tenner et lys for han p snapchat? 😕

sskjaeveland

22.03.2016 kl.11:52

<3 <3

Linda

24.03.2016 kl.21:29

Godt at du var pen om det og fikk hjelp. Fint lese om :) Lykke til i livet!