Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Mamma med psykiske utfordringer 20.03.2016, kl. 20:39

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive ett innlegg om det å bli mamma med psykiske utfordringer og jeg har bestemt meg for å trosse komfortsonen og skrive det innlegget. Noe av det som har stoppet meg er nok at det er mange som leser det og det er veldig personlig så det krever mye av meg som person å skrive ett så åpent innlegg, men etter flere spørsmål om jeg kan skrive litt om min historie så har jeg valgt at jeg skal dele det med dere. Noen negative kommentarer regner jeg nok med at jeg får, men dette er altså min historie og det kommer rett fra hjertet. 

Jeg fant ut at jeg var gravid ganske tidlig i svangerskapet og jeg visste at jeg dette skulle jeg klare uansett hva som skjedde, det var aldri et alternativ å ta abort. Jeg fikk ganske sjokk da testen viste to streker, men samtidig ble jeg jo også glad. Det tok litt tid før jeg klarte å vende meg til tanken på at jeg skulle bli mamma. Jeg hadde jo en tøff hverdag fra før, strevde litt med angst og depresjon. Men dette skulle jeg klare. 
Ukene gikk og magen begynte sakte men sikkert å bli mer synlig. Alle syns det var kjempe koselig at vi skulle ha en liten en og de gledet seg masse. Det gjorde vi også. Jeg har sett mange som er veldig glad og stolt over magen sin, tar seg på magen og snakker med den lille. Jeg strevde veldig med å få noe som helst "kontakt" med babyen vår, det var veldig vanskelig for meg. Jeg gikk jevlig til samtale pga den psykiske helsen min, noe jeg syns hjalp og det funket greit for en liten periode, men ting skulle bli verre. 



Jeg gikk opp over 30 kg på kort tid pga svangerskapsforgiftningen. Julaften 2013.

I juletidene ble ting veldig mye tyngre enn de hadde vært tidligere. Jeg følte meg rett og slett ikke glad i babyen min, jeg var ikke stolt over magen min og heller skulle jeg ikke ta på den heller. Jo, det var moro med spark, men syns ikke det var så spesielt som jeg har hørt at det skal være. Det kom oftere og oftere opp tanker om at jeg kom til å bli den verste mammaen siden jeg ikke hadde fått "kontakt" med den lille sønnen vår inni magen. Han kom helt sikkert ikke til å like meg og være glad i meg. Dette var tanker som ofte gikk gjennom hodet mitt hver eneste dag. Hva var galt med meg? Hvorfor er jeg ikke glad og lykkelig? Jeg burde jo være den lykkeligste av alle, men sånn følte jeg det ikke. Det gjør veldig vondt å skrive dette og tenke tilbake på disse vonde og fæle tankene jeg hadde. Jeg ble innlagt på sykehuset andre juledag i 2014 med tegn på svangerskapsforgiftning og det viste seg at det var det jeg hadde og det ble dessverre bare verre. Jeg var lenge på sykehuset i strekk og mye frem å tilbake før LA ble født. Tiden gikk så altfor sent og jeg ble bare mer og mer deprimert av å ligge på sykehuset og ikke vite noe som helst. Jeg følte meg ihvertfall som verdens verste mamma som kun tenkte på meg selv oppi alt dette. 


Jeg var mer syk enn legene trodde, så jeg er veldig glad for at de satt meg igang når de gjorde, men at de ventet så lenge forstår jeg fremdeles ikke den dag i dag, jeg er bare glad vi begge overlevde. Tiden etter fødselen var tøff, vi fikk ikke til ammingen, jeg orket ikke å stelle min egen sønn. Jeg var så sliten, jeg var helt utslitt. Det eneste jeg ville var å være alene og bare sove. Det tok veldig lang tid å komme seg etter både svangerskapsforgiftningen og fødselen så jeg er glad A var så flink og så flink til å støtte og hjelpe meg gjennom alt. Jeg prøvde virkelig alt jeg kunne for at jeg skulle få det fint med den lille familien min. Det å gå rundt med tanker om å ta sitt eget liv og at det hadde vært bedre for de alle siden du bare er i veien og ikke får til noe som helst, den tanken er ikke mye god. Jeg begynte etterhvert på medisiner og da begynte jeg å få flere gode dager. En av de verste tankene jeg hadde var at jeg ikke var glad i sønnen vår, jeg var glad i han, men jeg bare følte ikke på det og jeg hadde ikke morsfølelse, men jeg var veldig overbeskyttende for han. Det var min sønn og jeg elsket han innerst inne. Det vet jeg den dag i dag. 

Jeg vet det er flere som har vært i den samme situasjonen som meg og det er nok mange som kjenner seg litt igjen uten at jeg trenger å skrive alt for mye rundt dette. For meg tok det nesten 1 helt år før jeg fikk morsfølelse og når den endelig kom så visste jeg hva det betydde. LA var alt for meg og det beste som hadde skjedd meg. Alle disse tankene har vært vonde å bære på for det er ikke sånn man ønsker å tenke og hadde det gått an å bare glemme de så hadde jeg gjerne gjort det, men de kommer og det er ikke så mye å gjøre med det annet enn å bare godta de. Legen og psykologen har jeg alltid vært veldig åpen til, det har hjulpet masse å snakke med noen om disse tankene og følelsene. Det verste er å gå å bære på det helt alene, det gjør ting ofte mye verre. 



Dette er litt av min historie, det er sikkert mye mer jeg kunne ha skrevet, men jeg velger å droppe det i denne omgang. Det er nok flere som kjenner seg igjen og jeg håper dere ser at dere ikke er alene om å ha det sånn, det er flere. Håper det kan være til hjelp for andre å lese dette som jeg har opplevd. Når jeg strevde som mest, visste jeg ikke om noen som hadde det på samme måte, de fleste hadde det så fint og flott, hvertfall det de sa. Hørte aldri om slike historier, så jeg følte meg veldig alene og ikke akkurat som årets mamma. Men en ting jeg kan si, jeg er blitt mye bedre og nå har jeg enda en sønn. Jeg hadde det ikke på samme måten denne gangen, så det blir bedre. Jeg har nok aldri følt meg lykkeligere. Jeg går fremdeles på medisiner, men det er noe som hjelper meg gjennom hverdagen med angst og masse tanker, men en dag klarer jeg meg uten de og den dagen ser jeg frem til. Men akkurat nå er det det som funker for at jeg skal ha det så greit jeg kan til tross for angsten.

Idag er jeg så stolt over den lille gutten min, over begge guttene mine og det jeg har klart å få til. Jeg gjør alt for at de skal ha det greit og jeg er ikke den beste mammaen, men jeg er den beste mammaen for ungene mine. Det å vite at de trenger meg, det gjør så godt og det betyr så mye. 


Legg gjerne igjen en kommentar. ♥

Terese

20.03.2016 kl.21:02

For en historie! Du er en utrolig sterk person 💖 det vet jeg, for jeg kjenner deg ganske godt! Jeg vet du har slitt mye før, og har det bedre nå. Du er en fantastisk mamma for dine gutter og de kunne ikke fått en bedre familie 😊 veldig bra skrevet, vennen min! Stor klem til deg 💖

anne g

20.03.2016 kl.21:19

Så sterk og godt å se at du er åpen mot d ❤ jg setter stor pris på at du er ærlig og åpent mot dette. Dine barn er heldig som har deg som mamma ❤ klem

20.03.2016 kl.21:45

Du er god! stå på!

20.03.2016 kl.23:20

Så tøft av deg å dele historien ❤️

Angst er helt forferdelig.. Godt å høre at du får snakker med noen som vet hvordan de kan hjelpe.

Nå har ikke jeg fått noen barn, men kjenner meg igjen i de vonde tankene og angsten. Det er noe dritt å leve med, men man blir sterkere. ❤️

Anne helene

21.03.2016 kl.06:27

Sterkt å lese ! Det med morsfølelse, sliter jeg litt m selv. I begynnelsen var d veldig slitsomt psykisk.. Jeg følte barnet mitt bare var noe som var der. Å jeg slet med å "forstå hvem hun var".. For meg var hun noe som bare hylte å skrek. Som tok min oppmerksomheten fra meg.. Det var pappan som tok seg av henne mest i starten. Og siden d ble keisersnitt, var d jo han som fikk være med henne de første timene. Jeg hadde vært glad hele svangerskapet å gledet meg. Men d ble ikke sånn jeg hadde sett for meg med følelsene.. Da pappan begynte i jobb etter to uker følte jeg meg forferdelig. Der måtte jeg sitte med barnet mitt som jeg ikke følte noe for... Jeg var sliten. Psykisk. Etter noen uker begynte ting å bli bedre. Nå er jeg glad å ser mer positivt på hverdagen. Morsfølelsen er ikke helt på plass. Men jeg er glad i henne å koser meg mye mer. Ville aldri byttet henne ut ❤

Grete

21.03.2016 kl.13:31

Fantastiske du💝

Hjerter3

21.03.2016 kl.21:25

<3<3<3 Man klarer det man vill <3<3<3

Sterkt og lese. Og så er du kjempe tøff som tørr og prate om det ingen andre tørr å si :)

Omtanke

21.03.2016 kl.23:09

Har det skjedd noe med Elias? Med tanke på blomsten og hjerte på facebook, og at du tenner et lys for han på snapchat? 😕

sskjaeveland

22.03.2016 kl.11:52

<3 <3

Linda

24.03.2016 kl.21:29

Godt at du var åpen om det og fikk hjelp. Fint å lese om :) Lykke til i livet!
hits