Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Endelig er hun her! 16.07.2017, kl. 23:05

Heisann kjære følgere! Nå er det en god stund siden jeg har blogget og det syns jeg er veldig kjipt for jeg liker så godt å skrive og få ut tanker og følelser. Nå har jeg dessverre ikke så mye tid til å skrive, men jeg ønsker virkelig å fortsette å blogge.

Men til overskriften, endelig er vår lille prinsesse her! Den 25.06.2017 klokka 01.00 kom vår kjære lille Tomine Liestøl Øvland til verden <3

Tiden etter fødselen har egentlig gått veldig greit, hun er veldig snill og god. Denne gangen har jeg fått til ammingen og det er jo selvfølgelig en helt fantastisk god følelse. Det er også kjempe koselig, men samtidig slitsomt til tider. Jeg nyter hvert sekund og hver dag. Jeg trives som tre barnsmor. Dessverre får ikke Elias truffet lillesøsteren sin, men jeg vet at han passer på hun.

Jeg kommer til å skrive ett innlegg om fødselen, så følg med!

Jeg håper at du fortsetter å lese bloggen.

Hvor er jeg? 27.04.2017, kl. 08:17

Heisann, her er jeg!

Nå begynner det å bli evigheter siden jeg har skrevet ett eneste innlegg og grunnen er vell både tid og det å ha noe å skrive om. Jeg har nok masse å skrive om, men det mangler nok litt motivasjon. Jeg ønsker ikke at det skal bli masse av det samme jeg skriver om, så derfor var det nok greit at jeg tok en liten pause.
Jeg har det fint, og vi som familie har det fint. Den lille prinsessa vokser som hun skal og er helt perfekt. Storebror trives i barnehagen og vil omtrent ikke hjem når jeg kommer å henter han. Formen min er helt grei, merker at det er siste trimester og at ting begynner å bli tungt og slitsomt, både med kynnere, kvalme, trøtthet og bekkenløsning. Jeg kan neste ikke vente til Juni måned når vi endelig skal få treffe den lille jenta vår. ♥ 

Hvordan har dere det da? 




Men nå har sjefen i huset våknet, så da får vi gjøre oss klar til barnehagen og jeg skal vaske bilen. 
Jeg ønsker dere en super dag! 

 

LAPPEN!! 24.03.2017, kl. 22:00

Etter ca 2 måneder med masse kjøring, var det endelig min tur til å få lappen! Det er helt uvirkelig, samtidig så deilig. Dette er noe jeg har sett frem til og jeg har virkelig jobbet for det, så dette føler jeg at jeg fortjener.
I dag fikk jeg hentet Liam André i barnehagen, helt alene og fikk tatt meg en tur opp til ei venninne. Merker allerede at det er en frihet å bare kunne ta bilen og kjøre.

Det har ikke gått helt opp for meg enda, men jeg er stolt over meg selv. Det har vært en tøft og vanskelig år, men det har skjedd mye bra også!

Nå skal jeg nyte den nye tilværelsen og kjøre forsiktig!
Ha en fortsatt fin kveld/natt alle sammen.

Onsdag 22.03.2017, kl. 06:46

God morgen og god onsdag!

I dag startet vi dagen tidlig. Mann og barn er allerede reist og jeg er plassert i sengen igjen. Det ble ikke så mye søvn i natt, dessverre. Jeg husker ikke når jeg sovnet, men jeg våknet igjen i 3 tiden i natt og sovnet ikke før klokken var rundt 5. Det er utrolig slitsomt å våkne sånn på natta uten grunn, så håper det bare er en periode. Jeg bekymrer meg mye over ting, spesielt om Liam André puster. Så jeg må inn flere ganger på natta om jeg våkner slik jeg har gjort de siste nettene.

I dag skal jeg ha kjøretime igjen, så jeg må jo være uthvilt nok til det. Jeg får prøve å sove en time før jeg må stå opp. Her er det meldt nydelig vær i dag, så jeg håper det stemmer!

Jeg ønsker dere en fantastisk fin dag!
Ta vare på hverandre.

Tusen takk! 21.03.2017, kl. 21:27

Da var denne dagen også snart over og jeg kjenner at det skal bli litt godt. Det har vært en lang dag med mange følelser og tanker. Vi har klart å kose oss og gjøre noe hyggelig sammen. Tok litt tid før vi sovnet i natt, og vi våknet ganske tidlig. Jeg brå våknet akkurat klokken 07.48 og det er ganske spesielt med tanke på at det var i den tiden ambulansefolkene kom inn døren her hjemme. Jeg er faktisk litt glad for at jeg våknet i den tiden slik at jeg kunne få med meg de minuttene og tenke tilbake på hva som skjedde for ett år siden. Det er noe som vi aldri glemmer. I dag ble det en rolig morgen hjemme før vi litt etter klokken 09 tok turen ned til sentrum for å kjøpe frokost og roser. Etter det valgte vi å reise til Leos Lekeland, hvor vi var i ca tre timer. Det var utrolig godt å bare le og kose oss. Liam André var helt i hundre og storkoste seg, det samme gjorde foreldrene. Jeg stod for det meste på bakken, men Liam André og pappa var som to apekatter som hadde det kjempe gøy! 



Etter vi hadde vært i lekeland, bestemte vi oss for å ta turen i dyreparken selv om været ikke var på sitt beste. Vi hadde så og si parken helt for oss selv, men alle tre var så slitne at vi holdt oss for det meste på en plass. Løvene og apekattene er vell det som er mest stas. Klokken var vell nærmere halv fire når vi kom inn døren her hjemme. Det endte med at alle gikk å la seg i sengen og slappet av før vi tok turen opp til svigerfar for å spise middag. Nå er vi kommet hjem igjen etter en lang og tung dag, Liam André sover trygt og godt i sengen sin. Jeg tror det var en sliten, men veldig fornøyd gutt som la seg i kveld. 



Nå sitter vi her med stearinlys over hele stuen omtrent og har det bare helt stille. Snart skal vi finne sengen og det skal bli fantastisk godt! 
I morgen er det hverdag igjen, om vi kan si det sånn. Men det kommer til å bli noen spesielle dager fremover. Men Elias er alltid med oss i tankene. 
Til slutt vil jeg bare si: TUSEN TAKK! Det betyr så masse at dere tar dere tid til å skrive til oss. Vi får ikke svart alle sammen, så dette er til dere alle. 
Jeg får ikke takket nok for omsorgen og omtanken vi har fått det siste året og tusen takk for dere som har tent lys og tenner lys for vår kjære lille Elias. 
Vi setter stor pris på det. Tusen takk! ♥

Den brutale virkeligheten 21.03.2017, kl. 08:26

Vår kjære lille Elias. På akkurat denne dagen, 21 mars 2016 var huset vårt fullt med helsepersonell som prøvde å få deg tilbake til livet. Vi så at du allerede hadde reist, men de stod på og gjorde alt det de kunne for at du skulle komme tilbake til oss. Pappaen din var en ordentlig helt den dagen om jeg kan kalle han det i en slik situasjon. Som han stod på før fagfolkene kom. Hadde det ikke vært for han hadde det nok ikke vært håp i det hele tatt. Vi fikk håp og vi ba hele tiden om at dette skulle gå greit. Jeg husker disse forferdelig lange timene. Telefonsamtalene, klemmene, ordene, synet og håpet om at det ikke var sant det vi nettopp hadde gått gjennom. Virkeligheten slo virkelig inn klokken 09.00, da kom den brutale virkeligheten om at Elias ikke lengre var her og at de hadde gjort alt de kunne for at vi skulle få han tilbake. Det er ord jeg aldri glemmer. Vi tenkte klart og fikk ringt til våre nærmeste med den grusomme beskjeden. Hvem trodde på oss? Ingen. Det var som en uvirkelig drøm for alle sammen og vi hadde ikke noe annet valg enn å stå i det.  




Nå skal vi snart ned til Elias og sette ned blomster å lys ♥ Hvis det er noen som ønsker å gjøre det samme, er dere velkommen til å gjøre det. Det setter vi veldig pris på. Vi skal prøve å gjøre denne dagen så fin som mulig. Vi har ingen direkte planer, vi tar det litt som det kommer og hva vi føler for. Nå har vi tent lys her hjemme for å minnes vår fantastiske lille gutt. 
 



Jeg hater denne dagen og jeg hater at det skjedde med oss. 


Mamma, pappa og storebror elsker deg ♥
Du er uendelig høyt elsket og ekstremt dypt savnet! 

Ett år senere 18.03.2017, kl. 09:58

For ett år siden var livene våres veldig annerledes, vi var en familie på fire og vi hadde en liten baby som nærmet seg fire måneder. Han hadde nettopp lært å rulle fra mage til rygg. Vi var så stolte over denne lille krabaten. Elias var som regel alltid på godt humør og vi fikk alltid et smil. Vi hadde han her i kort tid, men på den korte tiden lærte vi å kjenne han og vise han all den kjærligheten han fortjener. Hver dag var en glede med denne gutten, samtidig som det var tungt og tøft med våken netter og en vond liten mage. På denne dagen i fjor, var det fint vær ute akkurat som i dag. Solen skinte og livet var herlig! 
Vi koste oss hjemme mens pappa og storebror var på jobb og i barnehagen. Vi var ute i vognen å trillet og koste oss i solsteken. Det samme skal mamma gjøre i dag. Mamma skal nyte dette været og dagen akkurat som du og meg gjorde. Men mamma er trist i dag, mamma savner deg uendelig masse. Jeg vet du har det bra der du er nå, men vi sitter igjen med en tomhet og ett stort spørsmålstegn på hvorfor du måtte reise? Det kommer vi aldri til å få svar på og savnet kommer til å være like stort uansett for vi vet så uendelig godt at vår kjære lille Elias ikke kommer tilbake. Og nå skal du snart bli storebror, tenk det. ♥
Kommer du tilbake i prinsesse kjole? Jeg velger å tro at en del av deg kommer tilbake til oss. Vi kommer til å se likheten mellom deg og lillesøster, det er jeg veldig sikker på. 



Ett år senere sitter mamma her å skriver et innlegg på bloggen sin om hvordan livet er uten deg, hvordan vi skal komme oss videre og hvordan livet blir med lillesøster i hus. Vi har nettopp spist pannekaker til frokost, storebror ligger på sofaen og ser på tv, mens pappa sitter på verandaen i solen. For i dag er det varmt og helt fantastisk ute. Har du det fint i himmelen? Mamma velger å tro at du har det fint og at du blir godt passet på, å vi passer på deg herfra. 
Mamma har snart bil lappen nå, tenk det. Du har vært en stor støttespiller i livet mitt, selv om du er liten. Jeg vet du er med meg og hjelper meg til å klare det jeg ønsker og oppnå noe i livet. Du viser oss vei. 

Ett år senere sitter vi her, uten vår kjære lillebror Elias som skulle vært litt over ett år. Det er tøft og ufattelig trist. Det var ikke slik livet vårt skulle bli, men det var sånn det ble. Husk at vi savner deg masse og vi elsker deg så høyt. ♥ 

Hva hvis? 15.03.2017, kl. 15:33

Jeg syns det er ufattelig tungt og vanskelig å skulle være en god mamma for en liten en som ikke er her lengre. Jeg er mamma til to, snart tre. Men hvordan kan jeg være en god mamma for en som ikke er her fysisk med oss? Jeg går på graven, jeg tenner lys og steller med blomstene. Det er sånn jeg kan vise min kjærlighet, men jeg føler ofte at det ikke er nok. Det er så mye annet jeg skulle ha gjort istedenfor. Neste tirsdag er merkedagen til Elias, og jeg aner ikke hvordan den dagen kommer til å bli. Jeg vet allerede at denne måned er ekstremt tøff for det har jeg kjent på siden første dag vi gikk inn i mars måned. Det er så mye spenninger, så mye sorg samtidig som jeg tenker tilbake på denne måneden for ett år siden. Så mye negativt og trist som har skjedd, samtidig har jeg hatt gode og fine dager. For akkurat ett år siden, på denne dagen hadde jeg min kjære gutt hos meg. Vi koste oss, og husker jeg ikke feil var det fint vær og vi koset oss på trilletur. Jeg skulle så gjerne ha fått oppleve det igjen med Elias, men tatt vekk den vonde dagen. 



Ja, jeg er bitter, jeg er forbannet og jeg er uendelig lei meg for at det er akkurat jeg som har mistet barnet mitt, for at jeg er en mamma som måtte begrave mitt kjære barn. Har jeg fortjent det? Ingen fortjener det. Det er så urettferdig at enkelte må oppleve det verste man kan tenke seg. Jeg hater at det er vi som har måttet gå gjennom dette, men jeg unner ingen andre å måtte gå gjennom det samme. Som jeg har skrevet før, så har jeg fått en enorm erfaring. Kanskje en erfaring jeg skulle gjerne vært foruten, men nå er det sånn at jeg har den erfaringen og da må jeg bare gjøre det beste ut av det. Det beste må være å kunne hjelpe andre som har gått gjennom det samme eller som muligens kommer til å oppleve det samme. Det er vel ingenting som er positivt med det å miste et kjært lite barn. Jeg har blitt enda mer bekymret for eldstemann og de rundt meg, å meg selv. Jeg er livredd for ting jeg ikke tenkte over før. Jeg setter mye mer pris på små ting og stresser mye mindre. Tar en dag om gangen. 



Men bekymringen over at jeg skal miste Liam André og hun lille er stor. Jeg må inn flere ganger om natten for å se at han puster og jeg er nervøs for å sende han i barnehagen selv om jeg vet at han trives og har det kjempe fint. Jeg gruer meg ofte til å hente han, for tenk om han har ramlet og slått seg i dag. Det skjærer langt inni hjerteroten når min lille prins slår seg. Jeg ser bare for meg det verste. Jeg får bilder i hodet om at han er død, helt hvit og blå. Jeg forventer alltid det verste. Jeg har fått masse bilder i hodet den siste tiden, som absolutt ikke er mye hyggelig. Det sliter meg helt ut. Det er kanskje normalt, men langt i fra godt. Det går utover så mye, det går spesielt ut over å det å glede seg i hverdagen, glede seg over at jeg kan stå på egne ben og klarer meg selv. Men det er vel noe med at vi er så nærme den dagen. Jeg planlegger at jeg må ringe 113 igjen og hva jeg skal si. Jeg hører Adrian skrike og alt er kaos. Sjansen er liten for at det samme skal skje igjen, men hva hvis? Liam André betyr alt for meg. Jeg er så stolt over den gutten og alt han har måtte vært med på. 


 

Den siste tiden 12.03.2017, kl. 20:05

Heisann.

Nå har det vært stille fra meg en stund, rett og slett fordi vi har malt omtrent hele leiligheten. Begge soverommene har fått en hvit farge og det samme har stua og kjøkkenet. Den ene veggen i stua har også blitt grå. Jeg gleder meg til å vise dere resultatet. Nå har vi holdt på en hel uke og er temmelig forsynte av malekoster og maling. Jeg blir helt dårlig av tanken på maling akkurat nå, men vi er kjempe fornøyde med hvordan det har blitt her nå. Knallfint. 
men.... hvordan har dere det? 

Det jeg egentlig skulle skrive var et litt vanskelig og tungt innlegg, men jeg valgte heller å skrive et kort innlegg om hva som har skjedd den siste tiden. Ikke så veldig mye spennende akkurat, men. Vi har det greit til tross for at dette er en tung måned. 




 

Alle foreldre sitt mareritt, ble vår hverdag 24.02.2017, kl. 20:55

Da var vi endelig kommet inn døren, igjen og roen har senket seg. Siden jeg er så åpen om dødsfallet til Elias og mine tanker å følelser rundt det, så får jeg også spørsmål om hva som skjedde. Jeg håper innerst inne at det ikke er noen som sitter å tenker at jeg kun skriver dette fordi jeg ønsker oppmerksomhet og diverse, for det gjør jeg altså ikke. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg har behov for å få ut det som sitter lengst inne, det jeg ikke klarer å prate om. Noen ganger blir det mye av det samme, fordi det er akkurat hvordan jeg har det. Jeg går sjeldent gjennom innleggene mine før jeg publiserer de, fordi det jeg skriver er akkurat det jeg tenker på og akkurat det jeg føler. Denne bloggen er en åpen dagbok og du velger helt selv om du ønsker å lese den eller ikke. Det betyr uendelig mye for meg at så mange tar seg tid til å lese bloggen min ♥ Det er et tema som vi sjeldent hører om fordi det er så sårt og nært. Men det er så viktig å prate om, uansett hvor tøft og tungt det er. Vi er forskjellige, men dette har hjulpet meg så ufattelig masse. Mye takket være dere.



Det var 21 mars 2016.
Det var en helt vanlig morgen, ikke noe spesielt bortsett fra at Adrian og Liam André hadde forsovet seg. De skulle på jobb og i barnehagen, mens jeg og Elias skulle kose oss hjemme. Noe vi gjorde hver dag. Det første jeg gjorde den morgenen var å sjekke bloggen, sjekke om innlegget mitt hadde nådd ut til mange. For kvelden før hadde jeg delt et ganske personlig innlegg som jeg ikke visste helt om jeg ønsket å dele med resten av verden. Mest fordi jeg var redd for om responsen skulle være dårlig. Men jeg fikk ingen negative kommentarer, kun positivt ble sagt. Jeg hadde kommet høyt på topplisten noe jeg selvfølgelig syns var stas. Innlegget kan du lese her: KLIKKHER. I det guttene skulle gå ut av huset, kom jeg på at bilstolen til Elias måtte ut i bilen siden vi skulle ta oss en tur ned til sentrum utover dagen og så lat som jeg var, orket jeg ikke å gå opp alle bakkene. Vi kom aldri så langt.

Bilstolen lå bak sengen til Elias. Jeg gikk forsiktig bort for å ikke våkne han siden han hadde vært våken noen få timer tidligere. Han var så stille, så uvanlig stille. Jeg prøvde å gi han smokken, men han reagerte ikke på det. Han hadde et spesielt utrykk, et veldig tomt utrykk, samtidig som fargen var annerledes. Elias var hvit. Jeg visste med en gang at her var det noe veldig galt, samtidig som jeg ikke forstod noen ting. Jeg var i sjokk og klarte ikke å røre han fordi jeg var livredd. Jeg prøvde igjen å bevege smokken i munnen hans, men ingen respons. Jeg ropte på Adrian og han forstod heller ikke hva jeg sa. Elias er død. Det hele virket så uvirkelig, som en drøm. Han så det han også, dette var virkelig ille. A gikk lagt han på gulvet og startet med hjerte-lungeredning med en gang. Jeg heiv meg på rommet over mobilen og fikk tastet nummer 113, mens jeg prøvde å holde Liam André borte fra dramatikken, noe som virkelig ikke var lett. A sine skrik er noe jeg aldri glemmer. Det er skrik jeg aldri har hørt før og som jeg aldri vil høre igjen.



Ambulansen og brannvesenet kom raskt, selv om det føltes ut som flere timer. Jeg stod for det meste i gangen og klarte ikke å se på hva som skjedde i stuen da det stod folk over han for å prøve å få liv i han igjen. Jeg hørte alt og jeg visste med en gang at det ikke var håp. Han lå på stuebordet vårt med maskiner og ledninger og det var ingenting jeg kunne gjøre. Alt jeg ville var å høre han skrike og at det gikk greit. Luftambulansen kom også, og vi fikk endelig et lite håp om at dette kom til å gå greit. De sa hele tiden at vi ikke måtte gi opp og det skulle ikke de heller. De ga virkelig ikke opp. De gjorde jobben sin og litt til. All ære til dere. Jeg håper dere leser dette for dere alle fortjener en stor takk.
 

 



Vi ble kjørt ned til sykehuset i Kristiansand med ambulansen og det hele var så feil. Hele veien ned satt jeg å ba om at det hadde gått greit og at vi skulle få med Elias hjem, men slik ble det altså ikke. Rett over klokka 09.00 mandagsmorgen den 21.mars.2016 fikk vi beskjed om at Elias var død og at de hadde gjort alt de kunne gjøre for gutten våres, men livet stod ikke til å redde. Vi måtte reise hjem uten Elias. Vi hadde nettopp feiret dåpen hans, nå skulle vi planlegge begravelsen hans. Vi valgte å gjøre alt i begravelsen selv og det angrer vi ikke på. Vi fikk nesten to uker med han før han ble begravd med de nærmeste rundt seg. Det var en helt forferdelig tung dag, samtidig som det var så fint. Dagen ble perfekt ♥ Klokka var nærmere 12.00 den 1 april 2016 da klokkene slo i kirken, mens vi bær vår kjære lille Elias til sitt siste hvilested i en så altfor liten kiste. Vi senket han ned selv og nå var det ikke mer vi kunne gjøre for han. Vi har vært mye på graven hans og det er noe vi fortsatt kommer til å gjøre. Det er den eneste måten jeg kan stelle med sønnen min på, det er den måten jeg kan vise han den kjærligheten jeg har for han. De har da kommet frem til at det ikke er noen forklaring på hvorfor vår Elias skulle dø den dagen, men vi har fått ordet krybbedød.


I dag er det ett år siden vi tok dette bildet sammen, så lykkelige ♥

Dette var mye tøffere å skrive enn jeg hadde trodd, så jeg tror det får bli med dette.
Dere må gjerne dele dette innlegget videre, så kanskje det når ut til andre som er i samme situasjon for man skal ikke sitte alene med en slik sorg. Jeg unner ingen å måtte gå gjennom dette. Enten det er i svangerskapet det skjer eller i senere tid. Vi har et barn for lite og det er så urettferdig og det går virkelig ikke an å forstå hvorfor slikt skjer. Små barn skal leve sammen med familien sin.

Hvem hadde trodd det? 24.02.2017, kl. 14:14

Hei igjen.

Nå har meg og Liam André nesten akkurat kommet inn døren. Jeg hadde min aller siste psykolog time i dag, noe som føles helt fantastisk. Å jo, det var kjempe godt å være der å prate, men nå føler jeg meg mye bedre. Faktisk, mye bedre enn jeg hadde trodd gikk an. Nå som jeg har avsluttet behandlingen med psykolog og sluttet på medisinene, har jeg fått en enormt mestringsfølelse. Jeg har klart det! Det har krevd mye energi og tid for å komme dit jeg er i dag og det har ikke bare vært enkelt. Det var vært mange nedturer med panikkanfall, angstanfall, sinne, frustrasjon, men også noe positivt. Jeg har kjent på glede og stolthet. Hvem hadde trodd at ting skulle gå bra tross alt som har skjedd? ikke jeg.

Noen tenker sikkert hvordan jeg i det hele tatt klarer å smile og være glad etter det som har skjedd, og den tanken har jeg tenkt selv. Savner jeg han ikke nok, skal jeg ligge i sengen hele dagen, må jeg gråte hver dag, må jeg la vær å smile? Det går jo ikke. Livet må gå videre, uansett hvor vondt det er å både si og skrive det. Jeg vil jo ikke at livet skal gå videre uten han. Men jeg har dessverre ikke noe valg. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg beholdt han for alltid om jeg kunne. Men nå var det ikke meningen og det er forbanna urettferdig.





I det siste har kjent mye på både sinne og frustrasjon, jeg blir veldig fort irritert. Noe som kan føre til litt dårlig stemning her hjemme. Det hjelper ikke med alle hormonene i kroppen, trøtthet og at jeg føler aldri jeg får nok søvn. Jeg liker ikke å ha det sånn og skulle ønske jeg tålte mye mer enn jeg gjør, men sånn er det nå. Jeg har heldigvis flere positive og fine dager enn dårlige å negative dager. Det er godt å kunne kjenne på at det er lov til å ha det fint, jeg trenger ikke å begrave meg.

I dag kjenner jeg ekstra på det å være sliten og følelsen av å være en dårlig mor. Vi har kommet til 3 års alderen og det krever jo litt i seg selv. Alt er ikke en dans på roser og det er vanskelig å ikke få gjort det man så gjerne vil gjøre. Jeg skulle ønske huset var ryddig og luktet ny rent, istedenfor står det oppvask på benken og huset er fylt med bleielukt. Ikke spesielt hyggelig nå rett før helgen. Men alt jeg har fått gjort i dag er å gi Liam André mat, kjærlighet, omsorg og oppmerksomheten min. Jeg har verken fått spist noe særlig, slappet av eller stelt meg. Men hvorfor klager jeg? Jeg burde være glad for tiden jeg har sammen med han og nyte at jeg har muligheten til å ha han hjemme fra barnehagen av og til, å det gjør jeg. Men, det er slitsomt også. Nå leker han så fint på rommet sitt, mens ho mor for blogget litt og pustet ut. Straks skal vi en tur til søstera mi og nevøen min før det blir kose kveld hjemme foran tven.


Alt i alt, så går det bra.

Min lille prinsesse 24.02.2017, kl. 08:04

Jeg har ikke blogget så mye om dette svangerskapet som noen av dere kanskje hadde ønsket. Jeg vet rett og slett ikke helt hvorfor jeg skriver så lite om det, men er nok noe med at jeg føler det er så mange som skriver om det. Det kan jo fort bli kjedelig i lengden å skrive om, men jeg kan bli flinkere til å holde dere litt oppdatert for hver uke i svangerskapet. De siste ukene har gått kjempe fort! Plutselig er vi litt over halvveis allerede. Til nå har dette svangerskapet gått som en drøm. Jeg har hatt veldig lite plager. Jeg har kjent en del på svimmelhet, men det er ingenting i forhold til med de to andre. Jeg føler liksom alt er så fint denne gangen. Som dere vet, er jeg dessverre sykemeldt. Jeg har veldig lyst til å prøve meg litt på jobb igjen, nå er det bare et spørsmål om tid jeg tar føttene inn på jobb igjen. Kanskje neste uke? Veldig snart håper jeg i hvert fall.




Jeg er lykkelig på mange måter, jeg har fått to nydelige sønner og nå får jeg ei datter. Jeg har også en fantastisk mann. En familie som alltid stiller opp og gode venner. Jeg kan vel ikke ønske meg så mye mer? Jeg er lykkelig til tross for alt det vi har opplevd. Jeg er så spent på hvordan denne lille prinsessen ser ut, og jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg har ønsket meg ei jente og nå som jeg får det, er det veldig stas.

Jeg føler meg heldig som har fått den muligheten til å bære frem et barn til, for det er ingen selvfølge. Jeg hører om folk som strever med å bli gravid mens jeg blir gravid med en gang, han trenger jo omtrent bare å se på meg. For det er jeg veldig takknemlig. Kanskje jeg har blitt mer takknemlig for ting nå, enn jeg var tidligere? Det tror jeg. Jeg har flere dager hjemme sammen med Liam André enn jeg hadde tidligere. Uansett hvor sliten og trøtt jeg er, prioriterer jeg tiden med han. Jeg er livredd for å miste han og hvert fall det å ikke nyte tiden nok sammen med han, så det er noe jeg gjør.


Nå ser vi masse frem til sommeren ♥ Så håper vi tiden frem til da, blir så greit som det bare kan.

Hvorfor, jeg skjønner ikke hvorfor? 22.02.2017, kl. 17:27

Nå syns jeg det burde være nok. Hvorfor har vi fortjent dette? Jeg vil så gjerne at det hele skal være en drøm som jeg snart våkner opp fra. Etter vi mistet Elias i mars i fjor syns jeg virkelig ting har tatt altfor lang tid. Om det er normalt at ting tar tid er det nok, men jeg syns det er uendelig slitsomt.

Vi hadde aldri klart dette uten begravelsesbyrået her i Vennesla, de har virkelig stått på for å gjøre det så greit som mulig for oss. Døren er alltid åpen hos de, noe som er så godt i en slik situasjon. Rett etter nyttår fikk vi obduksjonsrapporten og vi tenkte at de hadde alt klart til oss da, men den gang ei.

Vi mangler jo urnen til Elias. Vi visste at vi måtte ha en liten seremoni, så den har vi tenkt mye på. Nesten ett år etter Elias døde har vi enda ikke fått de viktigste organene på plass. De ligger fortsatt trygt plassert på sykehuset i Oslo. Hvorfor? Helt ærlig, syns jeg det er veldig dårlig gjort. Jeg vil bare ha han hjem. Jeg vil at han skal være hel. Jeg orker ikke tanken på at vi må vente enda noen uker/måneder før alt kommer på plass. Jeg syns det er så trist at det har blitt sånn. Dette er ikke noe vi har valgt, så hvorfor ender det opp sånn?


                                                         



Nå må vi velge urne. Vi må planlegge en liten seremoni. Jeg vil ha det så perfekt som mulig, kun det beste er godt nok for denne fantastiske gutten vår. Jeg er veldig sliten av alt dette og jeg vil bare være ferdig. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli ferdig med det, men jeg vil bli ferdig med alt det praktiske for det krever så ekstremt mye. Som om ikke det er nok å miste det kjæreste man har.

Flere som har opplevd at slike ting tar så lang tid?

Vinneren av konkurransen er 22.02.2017, kl. 12:24

Da er konkurransen avsluttet og jeg har trukket enn vinner. Vinneren av navnelapper fra http://www.navnelapper.no/ er:



                                           Gina Helene Moan ♥
             
               Gratulerer så mye! Jeg håper de kommer godt med. Du blir kontaktet på mail.



Tusen takk til alle som deltok i konkurransen, kanskje det kommer flere slike konkurranser?



 

Det beste jeg vet, er..... 20.02.2017, kl. 22:00

                                                                                                                                                                                               // Sponset.


I går var jeg så heldig å få pakke i postkassen fra http://decrusto.no/. Denne har jeg gledet meg til å få hele helgen.
Jeg klarte nesten ikke å komme inn igjen før jeg måtte åpne pakken og bare prøve den på. Jeg måtte vente til lillegutt hadde lagt seg før jeg kunne ha litt hjemmespa i sofakroken. Det er sjeldent jeg har tid til å pleie huden, så når jeg først gjør det tar jeg meg god tid og nyter det.


Endelig kunne jeg prøve masken på! Sånn her ble da resultatet når jeg hadde påført Peel Off Mask.
Jeg har kun brukt masken i T-sonen. Det er her jeg føler jeg har mest behov for den med tanke på porene, urenheter og fet hud.


Hvordan påføres Peel Off Masken?

1. Rens ansiktet før bruk av masken.
2. Påfør et jevnt lag av masken på hake, nese og i pannen.
3. Bruk fingrene til å massere den godt inn i porene, slik at den binder seg til flest mulig urenheter.
4. La den virke til den er helt tørr. (ca. 30min)
5. Dra deretter masken forsiktig av.
6. Skyll av eventuelle rester med lunkent vann.
7. Tørk ansiktet med et rent håndkle.
8. Til slutt, avslutt alltid behandlingen med fuktighetskrem.

Jeg har ikke prøvd fuktighetskremen fra Decrusto enda, men kommer til å bestille den. Den heter Liposome Facial Cream Du finner den her: https://decrusto.no/produkter/facial-cream-120.html


Vi har den Originale Black Peel Off Masken. #theoriginalblackpeeloffmask
The Original Black Peel Off Mask fra http://decrusto.no/ kan kun kjøpes på nett. #decrusto



Etter å kun ha prøvd den en gang, må jeg si at jeg er veldig fornøyd. Jeg har hørt mye bra om den og jeg forstår jo hvorfor.
Den er enkel å påføre og den ga meg en avslappende følelse. Jeg var litt usikker på om det kom til å gjøre vondt å ta den av igjen, men det gjorde det altså ikke. Jeg kunne nok hatt den på litt lengre og smurt et litt tykkere lag, men øvelse gjør mester. Alt i alt syns jeg den var enkel å bruke og jeg kommer garantert til å fortsette å bruke den alt fra 1 til 2 ganger i uken.
Etter jeg tok den av, vasket jeg restene av med lunket vann og smurte med en god fuktighetskrem.




Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg så bra. Har du noen gang vært hos hudpleien og kjent hvor flott og rent ansiktet ditt føles ut? Sånn føles det. Helt nydelig.


Masken er dermatologisk testet og allergi testet.
Den er vegansk. Verken ingredienser eller produkt er testet på dyr, noe jeg syns er veldig bra.

Fraktfritt ved kjøp over kr 400,-

 

hits