hits

Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

De gode dagene 15.11.2017, kl. 19:32

Da var vi allerede kommet til Onsdag og vi nærmer oss helg. Etter at Liam André ble syk har jeg ingen kontroll på hvilken dag det er og jeg føler det er helg hver eneste dag. Nå er vi endelig begynt å komme inn i en rutine igjen og jeg merker at jeg er veldig avhengig av å ha rutine. Ikke for å nevne at ungene har veldig godt av det og at det blir en trygghet for de. Hverdagen vår er ikke som mange andres og Liam André skal ikke begynne i barnehagen riktig enda, men vi skal en tur ned i barnehagen imorgen og besøke de andre. Det er en gutt som gleder seg veldig til det! Jeg vet at en dag så skal han begynne i barnehagen for fullt og jeg vet at han kommer til å bli forkjølet og syk igjen, men jeg prøver å tenke så positivt som jeg kan - dette skal gå bra! 



I dag har det faktisk vært en helt fantastisk fin dag og det er det lenge siden jeg har kjent på. Jeg er så glad! Jeg er så stolt over den lille store gutten min som var så flink på sykehuset i dag. Han er den tøffeste jeg kjenner! Han var så heldig som fikk låne denne tøffe bilen mens han ventet på at medisinen skulle bli ferdig. Vi hadde time på sykehuset klokka 09.00 og var ikke hjemme før 16.30, så det har vært en lang dag. Men nå er han ferdig med den første behandlingen, og det gikk kjempe fint! Nå er det ny behandling om 4 uker. Takket være de fantastiske menneskene som jobber der og at de har ett stort lekerom med masse leker, så gikk dagen veldig fort og jeg tror Liam André har koset seg til tross for at ting har vært litt vondt og kjedelig. Nå er begge ungene nybadet og begge sover søtt. Jeg er så takknemlig for slike fine dager, rolige kvelder og fornøyde foreldre å barn som legger seg. Jeg setter så pris på alle disse gode dagene og jeg håper vi får mange flere av de. 

Jeg ønsker dere en fin kveld. ♥

Den sjeldne sykdommen 14.11.2017, kl. 20:37

Det er vel ikke akkurat noen hemmelighet at jeg går rundt hver eneste dag og er livredd for at det skal skje ungene mine noe. Jeg er i tillegg livredd for at det skal skje meg selv noe. Noen dager, veldig ofte lever jeg i en boble hvor jeg føler at jeg ikke eksisterer. En ting jeg kan si om det, det er at det er helt forferdelig!! Jeg føler jeg skal dø, rett og slett. Jeg har angst hele dagen omtrent, og hver eneste dag. Dessverre så går det ikke en dag uten at jeg er livredd og har intens angst for alt. Det ødelegger så mye av livet mitt, og det ødelegger det fine og positive. 


Mye av det som gjør meg så redd, det er nok at jeg har sett alt for mange ganger nå hvor fort livet kan snu. Men jeg har også sett hvor dyktige legene er og at denne gangen gikk det så bra som det kunne. Jeg er så redd for at vi skal oppleve noe så ekstremt brutalt igjen. Det vet jeg ikke om jeg klarer, selv om jeg vet at jeg må. Jeg er så sliten, men jeg må stå opp hver eneste dag og jeg må være her for de rundt meg, spesielt for barna mine. 



Liam André har da altså fått en veldig sjelden sykdom som fortsatt vet veldig lite om. Det er kun dokumentert 15 barn i verden med denne sykdommen. Liam André er nå blitt nr 16. Legene ønsker å forske på denne sykdommen og de vil bruke sykdomshistorien til Liam André til opplæring og videre forskning, noe vi har sagt ja til. Om vi igjen kan hjelpe andre, så ønsker vi det. Liam André sin historie er veldig spesiell for veldig mange, han kunne vært død nå. Men istedenfor gikk det så godt som det kunne. Vi kan ikke merke noe annerledes på han, og hvem hadde trodd det? Sønnen vår er en fighter og det har han virkelig bevist. ♥


Gutten min er den sterkeste og tøffeste jeg kjenner! ♥

Sykdommen heter Kapillær lekkasje syndrom og det vil si at blodårene hans lekker blodvæske og proteiner som i Liam André sitt tilfelle førte til væskeansamling rundt lungene og deretter i hjerteposen. Dette ble livstruende for Liam André, men de fantastiske menneskene på sykehuset klarte å tenke klart og gjøre alt de skulle gjøre for at dette skulle ende så godt som det har gjort. Dessverre vet vi ikke om det kommer til å skje igjen. Det finnes ingen sikker behandling for denne sykdommen, men han skal få Immunoglobulin hver 4. uke og det har på andre barn vist god effekt så vi krysser fingrene for at det vil hjelpe å forebygge. Han fikk dette når han kom til Oslo og han reagerte bra på behandlingen. 




 

Den tøffe hverdagen 10.11.2017, kl. 11:10

Nå har vi hatt en uke hjemme og det har egentlig gått veldig greit, både med Liam André og oss.
Selvfølgelig er det veldig skummelt også, siden vi vet ikke om det kommer til å skje igjen, eller når det kommer til å skje igjen. Vi er klar over at om han blir syk med feber og sånn, må vi rett på sykehuset. Vi vet litt mer hva vi skal se etter og vi kan kanskje være litt i forkjøpet av sykdommen. Legene tar ingen sjanser og det er så godt å vite! Om dette skulle skje igjen, er sjansen liten for at han overlever det. Samtidig så har de en plan på hva de må gjøre, men de kan verken love noe eller garantere noe. 

Det har gått over all forventning. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva som har skjedd og vi kan ikke se hva han har vært gjennom. Jeg kaller det flaks og ett mirakel. Dette kunne gått så fryktelig galt! 30 min uten puls, det er ganske lenge det. Jeg vet at han er en ordentlig fighter, sta og gir virkelig ikke opp. Det har han hvert fall bevist nå. Jeg er så takknemlig og jeg må bare takke alle som har vært involvert. 




Jeg hadde aldri trodd at dette skulle gå så bra! Jeg forventet det verste, og jeg hadde forberedt meg på at han kom til å kanskje ha en hjerneskade. Legene på Rikshospitalet sa at dette så ikke veldig bra ut første gang de så han. Men vi alle tok feil, denne gutten har overrasket oss alle. Han er seg selv  - han er den Liam André som vi kjenner ♥ 

Han skal snart få prøve seg så smått i barnehagen igjen og jeg tror det blir både bra og ganske skummelt. Jeg er nok blitt mer overbeskyttende, samtidig som jeg vet at han må få være barn og gjøre de tingene han gjorde før. Det blir en utfordring når det går mye sykdommer i barnehagen, men jeg håper og tror at de i barnehagen tar det alvorlig og gjør alt de kan for å forebygge. Det finnes ting en ikke kan beskytte våre kjære barn i mot og sykdommer er en av de. 

Luksus i hjemmet 06.11.2017, kl. 21:01

Sponset innlegg // 

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker at vi har badekar her hjemme i leiligheten! Altså, jeg elsker det! Jeg elsker at jeg kan ta meg ett deilig varmt bad, spesielt på vinteren når det er kaldt ute. Jeg har lenge sett på ett hjørnebadekar med massasje og bobler, men dessverre har vi ett lite bad og har derfor ikke plass til det her vi bor nå. For øyeblikket har vi badekar og dusj i ett. Jeg kan ærlig si at jeg håper vi ikke må bytte ut badekaret med kun dusj, for det er veldig greit å ha badekar når vi har barn. Badekaret her hjemme blir også brukt til lagringsplass av badebaljen til hun lille slik at vi slipper å ha det stående på gulvet og det slipper å se veldig rotete ut. Har du badekar


Det hadde ikke gjort noe å byttet ut badekaret vi har her hjemme med dette badekaret fra https://www.trademax.no/. Knall fint og ikke bare det, men det har sidemassasje også! 


Hvor deilig hadde det ikke vært med ett badekar nå som vinteren er i gang? 
Ta turen innom https://www.trademax.no/baderom og bestill badekaret ditt i dag! 

Hjemme igjen 04.11.2017, kl. 17:51

Etter 2 uker hjemmefra fikk vi endelig lov til å komme hjem i går. Det er selvfølgelig veldig mange tanker som dukker opp. Det er kjempe godt å være hjemme, men samtidig veldig skummelt! Vi har åpen retur til sykehuset og vi har laget en plan sammen med legene der og føler oss trygge. Vi blir dessverre aldri helt trygge lengre, men vi føler oss tryggere når vi vet at det bare er å komme tilbake eller ta en telefon. Vi slipper alt dette med legevakten og slikt, noe som er vanvittig godt for vi har ikke akkurat blitt hørt der.

Men jeg er nødt til å skryte litt av norsk helsevesen for når det virkelig gjelder, så funker det. Jeg må også takke de for den jobben de har gjort og ikke minst gitt oss den støtten vi så sårt har hatt behov for. Jeg kan aldri få takket folkene som reddet livet til Liam André, både i Kristiansand og i Oslo. Faktisk, så savner jeg rikshospitalet litt. De gjorde alt for at vi skulle ha ett fint opphold og det hadde vi. 

I kveld skal vi ha barnevakt her hjemme for ungene, slik at vi kan ut å spise og bare være kjærester etter en tøff tid og det kommer dessverre til å bli tøft fremover. Ha en fin kveld ♥ 


 

Brutalt og ærlig 01.11.2017, kl. 19:26

Jeg er livredd, jeg er livredd hver eneste dag. Det er kanskje ikke så rart? Men hvorfor har jeg og vi fortjent alt dette? Jeg klarer bare ikke å forstå det. I dag fikk vi skrivet fra sykehuset i Kristiansand om hva som ble gjort og det var helt forferdelig å lese samtidig veldig rart og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan de klarte å tenke og gjøre alt det de har gjort.

Tenk at min lille store gutt har hatt hjertestans og at han har svevd mellom liv og død!! Det er så jævlig som det kan få blitt! Min baby kunne vært død nå... Istedenfor for at jeg akkurat i dette sekund sitter ved siden av sengen til Liam André og koser han i håret mens han sier at han elsker meg, kunne vi vært på kapellet og planlagt nok en begravelse.. Min kjære sønn, tusen takk for at du aldri ga opp og til alle dere som var inne på undersøkelserommet på sykehuset i Kristiansand, tusen takk for at dere fortsatte og ga gutten vår et håp om å leve. Han hadde aldri overlevd uten dere! Det er helt ærlig og veldig brutalt. Noen ganger så hater jeg denne verden, og den dagen var en slik dag.

Den tøffeste jeg kjenner! 31.10.2017, kl. 17:49

Jeg er så imponert over den lille gutten min! Alt det han har vært gjennom og alt det han går i gjennom nå. Jeg kjenner ingen som er tøffere enn han <3

Mandagsmorgen den 23 oktober var jeg ganske sikker på at vi kom til å miste han, samtidig som jeg følte på meg at den gutten kjemper og gir aldri opp. Jeg hadde rett. Men var det bare flaks? Han overlevde en gang, men det betyr ikke at han gjør det en gang til om han blir så syk. Hvorfor måtte dette skje gutten vår og oss? Helt ærlig, vi fortjener ikke dette!

Nå har Liam André klart å sitte i rullestol og vært rundt å kikket og fått noe frisk luft. Jeg hadde aldri trodd at han skulle komme seg så fort, men det er jeg evig takknemlig for! Jeg vet ikke hvem jeg skal takke, men jeg må bare si jeg er så imponert over alle de legene som har hjulpet han og så takknemlig for at han lever! Nå må vi bare fortsette å be om at de finner ut av hva det er og at han blir frisk <3

Hjertet stoppet 29.10.2017, kl. 08:07

I morgen er det allerede en uke siden jeg fikk den verste telefonsamtalen om at Liam André hadde sluttet å puste. Jeg måtte hive meg i bilen og kjøre til sykehuset. Det føltes ut som en evighet i bil, selv om jeg snakket med Adrian på telefonen. Jeg følte vi aldri kom frem. Når jeg kom frem fikk jeg beskjed om at de hadde fått i gang hjertet hans igjen, men de visste ikke hvordan dette kom til å gå. Vi var helt knust og livredde. Har ikke vi gått gjennom nok?! Skulle vi miste ett barn til?! 

Det hele begynte natt til torsdag, da våknet han med falsk krupp og fikk feber. Han ble dårligere og dårligere, så vi tok han med til legevakten på både torsdag og fredag. På fredagen ble han innlagt på sykehuset i Kristiansand. De fant ikke ut av hva dette kunne være så vi ble der i helga og planen var at vi skulle være der til de fant ut av det. Slik ble det ikke. På mandagsmorgen hadde Liam André blitt betydelig mye verre og legene stod inne hos han for å se det samme som Adrian gjorde. Kroppen til Liam André skrudde seg av. Han sluttet å puste. Det stod 3 leger inne på rommet hans da det skjedde, så de kom i gang med hjerte-lungeredning med en gang. Det var det som reddet livet hans. Det kom mange andre og bare gjorde akkurat som de skulle. TUSEN TAKK! 





Liam André ble raskt flyttet opp til intensiven og vi fikk raskt beskjed om at vi skulle til Rikshospitalet. Han lå i respirator og skulle fly helikopter til Oslo uten mamma eller pappa. Vi skulle reise i fra han. Det er aldri gøy å reise i fra barna sine, spesielt ikke i en slik situasjon. Vi kom oss til slutt hjem for å pakke og det ble bare å hive med seg noe. Det eneste vi tenkte på var om gutten vår overlevde turen inn til Oslo. Taxien kom og vi kjørte avgårde til Kjevik for vi skulle nemlig fly inn. Jeg som har så angst for å fly og det var første gang Tomine skulle fly. Ingen forberedelser, det var bare å komme seg avgårde. 



Vi kom endelig frem til Oslo og det var mye styr for å komme seg til Rikshospitalet, men endelig kom vi frem og kunne treffe god gutten våres igjen. ♥
Nå er vi på Rikshospitalet og har snart vært her en uke. Det er så spesielt. Men alt i alt har det gått kjempe bra til tross for alt det den lille gutten har vært gjennom. Han lå i respirator i 3 dager og våknet på onsdag. Han er fortsatt alvorlig syk og vi vet ikke hvorfor. Nå må vi ta en dag om gangen. 

Tusen takk for alle meldinger, tanker og bønn. Og tusen takk til alle legene på sykehuset i Kristiansand og de som var med å redde livet til Liam André. ♥ Hadde det ikke vært for dere, hadde han ikke vært her i dag. 

Wave of light 16.10.2017, kl. 12:23

I går den 15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00. Vi var på Strand hotell Fevik å tente lys for vår lille Elias, men også alle de små vennene hans i himmelen ♥ Jeg syns det er en veldig fin måte å minnes de barna som ikke lengre er her med oss. Det er også veldig tungt for det er mye følelser som kommer frem, samtidig er det godt å være sammen med andre som har opplevd det samme, men vi alle har også ulike historier. Når en står i en slik situasjon, så er det godt at det finnes en plass som en kan være seg selv, gråte, le og bare lytte. 
Gå inn på https://www.lub.no og støtt LUB sitt arbeid. Tusen takk!






Det er på slike dager hvor savnet kjennes litt ekstra på kroppen. Nå nærmer det seg bursdagen til Elias og kjenner det skal bli godt å markere den dagen, samtidig som det er godt når den er over for det er en vanskelig dag. 

Livet er ingen selvfølge 08.10.2017, kl. 09:50

Jeg ble faktisk helt rørt av å høre litt av historien til http://www.komikerfrue.no/ i går på "Skal vi danse", det er ikke ofte jeg sitter i sofaen med tårer i øynene av en dans. Men hun fikk meg også til å tenke enda mer over at livet er ingen selvfølge og det er heller ingen selvfølge at vi er friske. Den historien hennes om at det som skulle vært en baby var en kreftsvulst gikk rett i hjertet mitt. Jeg digger den dama, hun er seg selv og så ekte. Om det er ett par her i Norge som jeg digger, så er det hun og Ørjan. Virkelig. 

Etter vi mistet Elias ble synet på livet forandret. Vi mennesker har en tendens til å ta alt sammen for gitt og at ting er en selvfølge. Men før du vet ordet av det, har ting blitt snudd helt opp og ned. Før du vet ordet av det, har du mistet det kjæreste du har, kanskje du blir syk og jeg er ganske sikker på at vi som har opplevd slike traumer og opplevelser har fått ett helt nytt syn på livet for du vet at ting kan bli snudd over natten. Jeg syns faktisk det er trist at vi tar ting så for gitt og som en selvfølge. 


( Mamma og Elias ♥ Jeg savner deg så uendelig masse, min kjære sønn! )

Jeg skulle ønske at jeg klarte å leve i nuet og godta at en dag er dette livet over. Det er det for oss alle. Jeg skal begynne å fokusere på det at livet mitt kan være over i morgen for alt jeg vet, så derfor er det viktig å leve mens en kan. Livet er ingen selvfølge og det er heller ikke selvfølge at jeg skal holde meg frisk. Jeg må lære meg å leve mens jeg også er frisk og kan gjøre noe ut av livet. Jeg har fått tre fantastiske barn og har en god mann som alltid stiller opp for meg. Jeg er så glad i livet og de jeg har rundt meg, jeg er livredd at det en dag skal være over og jeg vet at en dag så er det over. Jeg MÅ lære meg å leve NÅ. 


( Min lille Elias ♥ )

Det er ingen selvfølge at vi står opp hver morgen, det er ingen selvfølge at vi er friske, det er ingen selvfølge at vi får barn, det er ingen selvfølge at vi har familie og venner rundt oss som alltid stiller opp, det er ingen selvfølge at vi har det greit. Husk å ta vare på deg selv og de rundt deg, fortell at du er glad i de. 



 

se da mamma - mammaaa 29.09.2017, kl. 12:50

God ettermiddag!

Det er ingen tvil om at eldstemannen i huset begynner å bli stor. Han nærmer seg fire år og prøver å sette oss på plass ved å ta etter ord og grensesetting. "Skal ha, må ha, skal ikke, jeg bestemmer, jeg teller til 3" det er bare noen av ordene som kommer ut av den lille store gutten min. Jeg blir kalt både slem og dum. Tålmodigheten har han nok arvet etter meg ja, jeg eier jo ikke tålmodighet. Ting må skje med en gang, ikke om 2 minutt for da får vi høre det. "jeg teller til 3". Jeg må bare le og smile av den veslevoksne gutten. Er det ikke fantastisk?
 



Det er ikke til å legge skjul på at det til tider er veldig slitsomt og krevende med en som utforsker grensene våre og jeg må holde på tålmodigheten. I en ellers så slitsom og hektisk hverdag med en baby som krever sitt, så blir det fort noen tårer. Den stakkars lille gutten gjør alt han kan for at mamma skal gi han litt oppmerksomhet og det gjør vondt i mammahjertet når jeg ikke alltid strekker til for jeg kan ikke dele meg og jeg har dessverre kun to armer. Når vi må hviske og liste oss rundt i huset fordi den lille prinsessa sover og det er jo ingen enkel sak for en aktiv gutt som vil leke. Det er heller ingen moro oppgave som foreldre å si at vi ikke kan leke nå fordi lillesøster sover og da må vi være stille. Alle små barnsforeldre kjenner seg nok igjen med at en aldri skal våkne en baby som sover? 
 

Ny bolig 29.09.2017, kl. 11:22

Annonse // 

I det siste har vi kikket på litt på forskjellige hus, siden det begynner å bli litt trangt om plassen når vi har blitt fire stykker. Det hadde også vært veldig deilig å fått sitt eget hus hvor det ikke er noen som bor vegg i vegg eller over deg. Jeg har alltid hatt lyst til å designe og bygge mitt eget hus hvor jeg kan bestemme hvordan alt skal se ut. Det er fortsatt drømmen og det kommer nok alltid til å være drømmen. Hvor fantastisk hadde det ikke vært med skråtak og vindu i taket? Når jeg var yngre hadde jeg det og for å si det sånn, det var veldig koselig og beroligende å kikke ut vinduet fra sengen. Helt til solen kom inn og vi ikke hadde montert persienner. 


Bilde lånt fra google.

Jeg kom over disse geniale og fine persiennene fra www.veluxshop.no. De har forskjellige typer persienner til takvindu, de har blant annet en Disney Collection med motiver som Mikke Mus, Minni Mus, Bambi og Fly, Ole Brumm og Prinsesse -  det er noe for en hver smak med spennende design. Jeg vet at Liam André og Tomine hadde syns det hadde vært stas med Fly og Minni Mus på soverommet. Jeg er ganske sikker på at drømmehuset skal få takvindu med flotte persienner. 



Har du takvindu og enda ikke har fått opp persienner eller ønsker å bytte? Ta en titt innom www.veluxshop.no. Kanskje du finner akkurat de du har sett etter? 

 

 

 

 

Ett nytt barn 28.09.2017, kl. 14:20

Det var egentlig ett veldig lett valg å ta, valget om å få en baby. Selvfølgelig skulle Liam André få en bror eller søster som han kunne vokse opp sammen med. Jeg var aldri i tvil om at det var rett, uansett om tankene og bekymringene alltid var tilstede. Jeg var mye redd og bekymret under graviditeten, men hvem er ikke det? Jeg tenker at det er helt normalt å bekymre seg for en vil jo at alt skal gå bra. Elias var noen dager fra å bli 4 måneder, dessverre ble han aldri det. Lillesøster Tomine nærmer seg den alderen hvor Elias døde og det er mange følelser rundt det. Kommer hun til å klare det? Kommer hun til å dø? 


Lille Tomine i mammas mage ♥


De er så like, og det er egentlig både godt og vondt. Jeg ser mye Elias i hun, selv om jeg prøver å la være fordi hun er jo sin egen person med egen personlighet. Men jeg vet at Elias kommer innom oss på besøk sånn av og til. Jeg savner han veldig. 
Det er ikke alltid like enkelt å stå opp på de dagene jeg bare vil ligge i sengen å bare være alene og la tårene komme. Jeg er nødt til å stå opp og være den mammaen ungene mine fortjener. Uansett hvor mye energi det kreves. Barna mine er de som betyr aller mest og som jeg ikke kan tenke meg å leve uten. Dessverre må jeg godta at jeg ikke kan leve med min lille Elias. Men hvordan godtar jeg at sønnen min døde?

Onsdag og spørsmålsrunde 27.09.2017, kl. 09:46

God morgen!

Da var det en ny dag igjen, og jeg håper denne dagen blir grei. Den har faktisk startet bedre enn jeg hadde trodd etter kun 3 timer med søvn. I går skrev jeg ett innlegg om at jeg måtte ut av komfortsonen og det fikk jeg til i dag. La nettopp ut den kleineste videoen av meg selv på Facebook og Instagram. Haha. Du kan se den HER. Planen er at vi skal en tur på mammagruppa om vi kommer oss ut av huset, ellers blir det bare å ta ting som det kommer. Akkurat nå ligger lille prinsesse i lekegrinden sin mens jeg prøver å nyte litt iskaffe før jeg skal stelle meg. 




I samme slengen kjører jeg i gang en spørsmålsrunde, så det er bare å spør meg om alt dere lurer på. Om det kommer noen spørsmål, så svarer jeg på de i kveld. Ha en fin dag alle sammen! 

 

Det store steget 26.09.2017, kl. 23:28

Altså... Jeg er nødt til å ut av komfortsonen, men hvordan gjør en det? Det er ett enormt stort steg å ta. Denne bloggen har i over ett år handlet mye om sorg og om hvordan jeg har det. Det er noe jeg selvfølgelig har lyst til å fortsette å skrive om siden det å skrive og dele ting med dere har hjulpet meg enormt mye. Men jeg har også begynt å tenke på nye ting jeg kan gjøre. Hva må til for å lykkes? Det første jeg tenker er at jeg må ut av komfortsonen, men hvordan gjør jeg det da? 



De aller fleste har nok vært inne på tanken at det er hadde vært gøy å blitt gjenkjent på gaten, og det har jeg også kjent på. Og ja, det hadde jo vært gøy det altså. Jeg aner ikke om folk kjenner meg igjen når de ser meg ute, og det er nok ikke det jeg har tenkt mest på. Ja, jeg har jo vært i noen aviser og slikt nå, men det har jo handlet om Elias. Føler meg ikke akkurat kjent pga det, men at jeg har berørt mange hjerter og slikt, det kan hende. Jeg ønsker å fortsette å skrive om tankene mine, samtidig som jeg ønsker å finne noe helt nytt å skrive om slik at dere ikke bare kjenner meg igjen for "hun som har ett barn for lite". 

Jeg får tenke litt på det mens jeg sover, god natt.