Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Kroppspress og dårlig selvbilde 21.09.2017, kl. 11:56

Hvorfor skal alt være så fint og flott? Vi alle vet jo at det egentlig ikke er sånn det er. Jeg syns det er trist hvordan samfunnet har blitt, spesielt den siste tiden hvor alle skal vise seg nakne på nettet tydeligvis. Hvilke signaler gir det? Jeg syns selvfølgelig at folk skal få bestemme over seg selv og sin egen kropp, men jeg syns også at de skal tenke over hvem som leser det. Da tenker jeg nok mest på barn og unge. Jeg kan huske når jeg vokste opp at det var litt press på hvordan en gikk kledd og sånn, men jeg ser jo at det har blitt mer kroppspress og at det er viktig å passe inn i samfunnet. Hva gjør en ikke for å få flere lesere, følgere og ikke minst for oppmerksomheten? 

Det jeg syns er feil, er når folk kommenterer at det ikke er greit å vise seg naken fordi enn er mamma. Alle kan da vise nakenhet, men det er jo litt måten det blir gjort på. Jada, kroppen er flott den, men jeg personlig ville aldri vist meg naken på sosiale medier. Først og fremst fordi jeg ikke har selvtillit nok til det, men jeg tenker også på de som sliter generelt og unge jenter. Vi jenter føler nok kanskje mer på presset enn gutter, eller er det fordi vi tar ting lett til oss? 
En blir så lett påvirket av andre. Vi har alle noen en ser opp til, men hvorfor ikke se opp til deg selv og være akkurat den du er? Du er bra nok. Du trenger ikke å bruke masse penger på å fikse utseende ditt. Ja, jeg kan forstå de som gjør det. Men hjelper det? 


Det er blitt viktig å pynte på sannheten, og jeg klarer ikke å forstå helt hvorfor. Gjør du? Livet er ikke lett, men samtidig skal vi være glad for hver dag vi får på jorden. Jeg har tenkt veldig mye den siste tiden og har veldig mye på hjertet, jeg har bare ikke hatt tid til å få skrevet det ned. Jeg er så dritt lei av at alt skal være så fint og jeg er ganske sikker på at det er noen som er lei av at jeg "klager" om alt. Jeg ønsker ikke å bare sette fokus på alt som er negativt og som ikke går min vei, men jeg syns det er så viktig å få frem at alt går ikke på skinner og at alle har utfordringer i hverdagen. Men hvorfor setter vi ikke mer pris på alt det gode vi har i livet? For om en setter seg ned og går inn i seg selv så kan en finne masse positivt med å leve også. Jeg mener det handler mye om innstillingen en har. 


Jada, jeg sliter også psykisk og har gjort det i noen år nå. Men det betyr ikke at jeg setter meg til inne og slutter all kontakt med omverden. Nå sier jeg ikke at det er feil å gjøre det, for noen så er sikkert det riktig. Men ikke for meg. Jeg har dager hvor jeg ikke ønsker å stå opp og jeg har hatt dager hvor jeg ikke har ønsket å leve lengre. Tror vi fleste går gjennom slike faser i livet. Jeg kjenner ofte at jeg blir litt irritert over de som bruker angsten sin mot alt.
Nå snakker jeg for meg selv - det som har hjulpet meg aller mest har vært å ha en jobb å gå til. Da har jeg følt at noen trenger meg og at jeg gjør en forskjell i hverdagen til enkelte. For meg har det også hjulpet å skrive denne bloggen, både fordi det hjelper å få det ut og fordi jeg vet at mye av det jeg har skrevet har hjulpet andre også. 

Hvorfor dømmer vi så fort? 20.09.2017, kl. 18:08

Hei! Jeg kom over en video på Facebook her om dagen angående "mammapolitiet". Det er blitt så mye fokus på det å være best i alt og ikke minst så skal en se bra ut både i svangerskapet og etter. Jeg syns det er så trist. Jeg følte ett enormt press på det å se bra ut når jeg gikk gravid. Jeg satt ofte på venterommet på sykehuset og følte meg som den fæle mammaen fordi jeg hadde på meg joggebukse, null sminke, ettervekst og håret i tutt. Jeg kom nå ikke dit fordi jeg skulle sitte modell, jeg kom jo dit for å sjekke at alt stod bra til med barnet mitt. Allikevel følte jeg meg så liten når andre hadde "pyntet" seg. Der satt jeg som en ekkel hval og hadde både lagt på meg 8 og 12 kilo. Jeg tror også det handler mye om hvordan en ser på seg selv, jeg tror de aller fleste ikke dømmer deg bare de ser deg. Jeg tror det handler mye om hvordan selvtillit du har og hvordan du har det med deg selv. Og, vi kan jo ikke legge skjul på at vi alle ønsker å se bra ut når en har stor mage og alt er slitsomt. 
Med Liam André fikk jeg fødseldepresjon, du kan lese innlegget mitt om det HER.



Hvorfor må vi amme barna våre? Jo, fordi vi vet at det er det absolutt beste for barna våre. Det er så masse bra i melken og en får jo en spesiell tilknytning. Men hvorfor føler man seg presset til å måtte amme? Det blir jo like gode unger av morsmelkerstatning. Vi som ikke får til å amme, det kan jo være mange årsaker til at det ikke går og en føler seg så mislykket som mamma. Jeg er veldig stolt over at jeg klarte å fullamme i 2-3 uker og delamme til hun var 6 uker. Nå får hun kun erstatning og hun er stort sett kjempe fornøyd! Selvfølgelig savner jeg den kosen, men fy søren å tungt det er! All respekt til de som strever med å amme, men som aldri gir opp.

Babyen må selvfølgelig ha fint tøy, hver eneste dag. Vi alle ønsker å dulle opp barna våre med nytt fint tøy, men det er ikke alle som kan det. Jeg er vell ikke en dårlig mor av den grunn? Jeg har ofte kjøpt brukt eller fått brukt tøy og det er som regel like fint. Det er da vasket. Og, ja jeg skulle jo ønske at jeg hadde bedre råd slik at jeg kunne gi de nytt tøy hele tiden. Skulle jeg virkelig ønske det? Nei, og jeg kjøper nytt til barna av og til. Men jeg syns det er helt supert å kunne ta i mot tøy som andre har brukt og ikke minst gi tøy til andre når det ikke passer til mine lengre. 



Huset, det er jo selvfølgelig rent og ryddig stort sett mesteparten av tiden. Virkelig? Jeg tror de aller fleste som har barn, spesielt små barn har klær og leker overalt. Jeg kan bare snakke for meg selv, her har det flyttet inn sikkert hundre hybelkaniner på en uke, maten fra i går står på benken, oppvaskmaskinen står tom, mens det er fullt på benken. Skittentøyet har hopet seg opp. Det skulle jeg tatt i går, men så langt kom jeg aldri. Jeg får ta meg av huset når ungene er i seng. Om de har bestemt seg for å sove noen timer da. Betyr det at jeg er en dårlig mor fordi jeg ikke prioriterer å holde huset skinnende rent hele tiden? Jeg har valgt å prioritere tiden sammen med barna mine. Tiden går så alt for fort, nyfødt tiden får en aldri tilbake og en dag flytter de ut. 



Poenget mitt er at det er ingenting som er rett eller galt så lenge du tenker på barnets beste. Du kjenner barnet ditt best og du gjør en god nok jobb. Hør og stol på magefølelsen din. Jeg syns det er blitt så ekstremt hvordan man dømmer andre, enten man er mamma, pappa eller bare deg selv. 


 

En minnerik dag! 10.09.2017, kl. 20:24

DA hadde jeg endelig fått satt meg ned i sofaen etter mange timer på bena. Som dere sikkert har fått med dere, så ble vår lille prinsesse Tomine døpt i dag og det er egentlig ganske godt å være ferdig med det også. Hun viser seg allerede som en liten bestemt frøken som vet hva hun vil. Dåpskjolen, den ville hun hvert fall ikke ha på seg! Men det gikk nå bra til slutt etter masse gråting. Da er pappa god å ha!

Etter kirken reiste vi til bedehuset hvor selve festen skulle være. Vi hadde koldtbord med masse god mat og til dessert hadde vi litt forskjellige kaker. Det ble en kjempe vellykket dag og tror alle sammen koste seg masse. Tomine sov for det meste gjennom alt. Vi fikk tatt masse bilder før hun syns det var nok. Jeg kommer til å legge ut bilder fra dagen etterhvert når jeg får gått gjennom de.

En minnerik dag!

Tusen takk til alle som var med å gjøre dagen til jenta vår perfekt, tusen takk for gavene og ikke minst, tusen takk for alle gratulasjoner.

Dåpsforberedelse 09.09.2017, kl. 22:00

Ååå, nå var det helt fantastisk å sette seg i sofaen med grandiosa og Criminal minds etter en veldig lang dag med siste innspurt til dåpen imorgen. 
Jeg gleder meg kjempe masse til dagen i morgen. Det blir koselig å samle familien og ikke minst spise masse god mat. Slike dager er alltid litt slitsomme og det er som regel godt når det er overstått. Jeg gleder meg til å vise dere bilder fra den store dagen i morgen!




Jeg kjenner også at det blir veldig spesielt å skulle gå inn den kirken med kirkeklokkene som spiller og lukten å alt som hører med. Når vi var på dåp samtale her om dagen, kjente jeg at tårene presset på. Sist vi var i den kirken, tok vi ett siste farvel med sønnen vår. Trodde ikke det skulle bli så tøft, men det ble det og jeg er forberedt på at det blir en følelsesladd dag med masse inntrykk. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for at Tomine får en kjempe fin dag, selv om hun kanskje ikke merker så mye til det annet en når hun blir større og kan se på bilder fra den store dagen hennes. I morgen handler det om Tomine ♥ 


Nå gjenstår det bare å lage muffins før jeg kan ta kvelden. Så jeg får hive meg rundt. Jeg ønsker dere alle en fin kveld og natt. 

Deler historien vår med hele Norge 08.09.2017, kl. 15:25

Hei! Hvordan går det med dere? 


...og som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg skal starte innleggene. Men jeg håper det går bra med dere alle sammen.
Det er egentlig ikke så veldig mye nytt i livet mitt, annet enn at kroppen er veldig fysisk sliten. Endelig har jeg fått hvilt ut litt ettersom hun har sovet hele natten de to siste dagene. Noe som har vært super deilig! Jeg har også begynt å få tilbake matlysten, men om jeg har tid til å spise er jo en annen ting, hehe. Jeg må rett og slett bare ta meg tid til det. Når kroppen ikke fungere som den skal, begynne jeg å slite mer psykisk også for jeg vil så gjerne strekke til overalt, men det klarer jeg ikke. 
Til søndag er det dåp for Tomine, og ser frem til en fin dag sammen med familien, samtidig som det skal bli godt å få det overstått også! 




I går ble jeg kontaktet av ei herlig dame i VG. Hun skulle lage en reportasje om krybbedød, og dermed lurte hun på om jeg ønsket å ta en prat. 
Siden jeg allerede er så åpen rundt det temaet, så takket jeg ja. Noe jeg ikke angrer på i det hele tatt, selv om det bare har gått noen timer siden det kom ut på nettet. Det er litt spesielt og rart å si at det er ett tema jeg brenner veldig for, men det er det faktisk. Jeg er så opptatt av å få ett svar på hvorfor slikt skjer. Det er noe som ikke skal skje, det burde ikke skje! Ett lite barn skal ikke dø, det er ingen naturlig forklaring med det annet enn at de bare sovner og aldri våkner igjen. En brutal sannhet. 




Jeg ønsker ikke å dele historien vår for at dere skal bli redde for å miste deres små, og det er vi nok alle uavhengig av andre sine historier. Jeg har alltid vært redd for å miste barna mine, men en tenker jo at det ikke skjer oss. Dessverre skjedde det med oss og dessverre skjer det med flere. Det er blitt færre som dør i krybbedød, men det er fortsatt alt for mange, mener nå jeg. Jeg vil ha ett svar på hvorfor vår Elias døde i sengen sin, stille og fredelig. Krybbedød sier de, men hva betyr egentlig? 
Det er ingen som vet helt årsakene til at små barn dør, men at det kan være ulike ting som spiller inn.

Jeg er så glad for at jeg får lov og at jeg orker å dele historien vår med hele Norge, samtidig som det er veldig tøft å skulle snakke om alt som har skjedd en gang til. For meg så er det veldig godt å få dele det med dere. Det er slitsomt når det står på, men etterpå har jeg liksom fått ut tankene mine. Jeg kommer aldri til å komme meg over det som har skjedd, men jeg har troa på at jeg kommer til å komme meg videre. Jeg liker å si at Elias har hjulpet meg på veien. Vi får han aldri tilbake og han ønsker selvfølgelig at vi skal være lykkelige. Akkurat det samme ønsker vi for han, jeg håper og tror at han har det fint 



Klikk her for å lese reportasjen. 

En stor takk til dere 31.08.2017, kl. 22:29

Jeg skulle ønske jeg fikk takket hver og en av dere personlig, men det blir nok litt vanskelig. Helt siden det mest tragiske skjedde oss, det brutale min lille familie måtte gå gjennom og fortsatt går gjennom, så har det vært enkelte som har stilt opp for meg uansett. De fleste bor ett stykke unna og jeg håper vi treffes en dag! Men jeg vil egentlig takke dere alle som har fulgt bloggen min og som fortsetter å følge den selv om jeg skriver sjeldent. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde taklet ting om det ikke hadde vært for dere. Dere gir meg motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med. Tusen takk!

Jeg er langt ifra noen kjendis, jeg er bare meg selv som skriver på denne bloggen fordi det hjelper meg og jeg håper at denne bloggen kan hjelpe andre også. Det er noen ganske dype og personlige innlegg som kommer rett ifra hjerte. Jeg tenker veldig lite over hva jeg skal skrive, det bare kommer.

Akkurat nå for tiden føler jeg at ting er ganske stabilt, på en annen side sliter jeg fortsatt psykisk. Men jeg har fått det mye bedre med meg selv! Og igjen, mye takket være alle dere som følger meg her og på Instagram. Det er tøft når det står på som verst og jeg håper virkelig at det slipper helt en dag. Dette er noe jeg jobber med hver eneste dag, og stakkars de rundt meg til tider. Hehe.

Jeg ville egentlig bare innom for å si tusen takk og håper dere vil fortsette å følge meg her og på Instagram.

Instagram: katrineeolseen

Jeg ønsker dere en fin natt og en fortsatt fin uke <3

Den usynlige sykdommen 22.08.2017, kl. 00:25

Jeg har en sykdom som ingen kan se, og det gjør det hele ganske vanskelig. Jeg liker ikke å snakke om den sykdommen for det er vanskelig å bli trodd eller hørt, og det er heller ikke alltid like lett å forstå hva som foregår. Det er en ekstremt slitsom og tung sykdom som egentlig sliter en helt ut. Uansett hvor utslitt jeg er noen ganger, så må jeg stå opp og ta vare på barna mine. Hadde det ikke vært for de, hadde jeg nok ikke hatt det så bra.

Jeg vet innerst inne at jeg er lykkelig og har det fint, men det er ikke alltid like lett å vise det eller kjenne ordentlig på det. 
Etter vi mistet Elias har jeg vært livredd for å kjenne på glede, jeg vet ikke hvordan glede kjennes ut? Jeg vet bare at jeg er glad og lykkelig over det livet jeg har. Hadde jeg ikke hatt denne bloggen som jeg skriver så mye personlig på, hadde jeg nok heller ikke klart meg så bra. Det er også veldig mye takket være alle personene rundt som gjør at jeg ønsker å leve og ikke gi opp. Det høres litt rart ut når jeg sier det selv, fordi når jeg var mindre hadde jeg tanker om at jeg ønsket å dø og at alt var helt forferdelig. Den dag i dag er jeg livredd for å dø, det er det siste jeg ønsker. Jeg er LIVREDD. Det er noe av det verste med å være meg, det er at jeg tenker på døden hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kommer til å dø hver eneste dag og det høres jo ganske så teit ut, ikke sant? 



Jeg vet at om den tanken ikke hadde vært der, så hadde jeg hatt det mye bedre, spesielt med meg selv. Men den tanken har brent seg fast i hodet mitt og den vil liksom ikke forsvinne. Jeg kan gå en hel dag og føle at jeg ikke får puste, jeg føler alt bare tetter seg og det er en helt forferdelig følelse. Jeg er livredd for å besvime og jeg er livredd for å kaste opp, så jeg går å kjenner på disse følelsene hele tiden, gjør alt jeg kan for å unngå det. Det er så ekstremt slitsomt og jeg er så lei av å ha det sånn. Jeg har i mange år slitt med depresjon og har vell egentlig ikke kjent på angsten før vi mistet Elias. Det er nok det som er grunnen til at jeg er så redd for å dø, så redd for å få en sykdom som ikke kan behandles, livredd for å miste enda flere av mine nærmeste. Jeg vet at en dag skjer det uansett og det er ingenting jeg kan gjøre for å hindre det, det er slik livet er. Jeg vil ikke være den personen som finner en av mine kjære døde. Jeg fant lille Elias død i sengen sin, og det er noe av det mest tragiske og grusomme jeg har opplevd. Jeg trodde det var ille å ha depresjoner og kjærlighetssorg i tenårene, men det kan ikke sammenlignes. 


Det er noe i det ordtaket: Du vet ikke hva du har før du har mistet det. Jeg visste ikke hvordan det var å miste ett barn og det er jeg veldig glad for, men plutselig en dag står jeg oppi det selv og ikke skjønner hvordan jeg kan ha fortjent noe sånt, ingen fortjener det - ingen.

Det er vanskelig å skrive dette, men det er min måte å få ut tanker på. Dessverre forsvinner de sjeldent helt, men det er godt å dele det med noen. Jeg har problemer med å snakke om det, så da er det helt supert å kunne skrive det. Det er merkelig å skrive at hadde det ikke vært for den historien jeg har med ett barn for lite, hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag. Jeg har fått mye oppmerksomhet siden jeg har vært åpen om det hele veien, uansett hvor tungt og slitsomt det har vært så har det faktisk hjulpet meg i sorgprosessen. Det at folk kjenner meg igjen, er kjempe koselig. Det at folk tar kontakt og viser medfølelse betyr så masse. I ettertid så forstår jeg at kanskje spesielt venner har hatt litt problemer med å ta kontakt og slikt, ingen vil jo verken trenge seg på eller grave for mye og det forstår jeg. Men dere skal vite at jeg vet at dere har vært der for meg og oss, å det betyr masse! Tusen takk. 



Jeg sitter her med hodeverk, kvalme og en klump i magen, sikkert fordi jeg er så ufattelig trøtt, men har for mye angst til å tørre å sovne. 
Jeg har ofte problemer med å sovne fordi jeg er redd for å ikke våkne igjen, og jeg ligger å tenker på mine to skatter om de har det bra. Jeg kan ofte forberede meg på at jeg finner de døde, og hva jeg må gjøre. Det er kanskje ikke så rart at jeg tenker slike tanker, men jeg ønsker virkelig ikke å ha de der. Det ødelegger meg helt. Jeg kan liksom ikke bare komme over det, det er noe jeg aldri kommer til å komme over. Synet av min lille baby, helt hvit. 



Det var det jeg hadde på hjertet akkurat nå, tusen takk for at akkurat du tok deg tid til å lese. ♥
Tusen takk for alle som følger meg og vårt liv her på bloggen, facebook og instagram. 

 

Min fødselshistorie 19.08.2017, kl. 12:55

24 juni 2017
Vi hadde time på sykehuset klokka 08.00 på morgenen og det var to spente foreldre som satt seg i bilen med en bag fylt med rosa baby tøy. Det var veldig spesielt å tenke på at neste gang jeg kom hjem, så hadde jeg med meg en baby og den store magen var ikke lengre der. En ganske så deilig følelse også. Samtidig var det mange tanker som svirret rundt i hodet mitt. Kom dette til å gå bra? Kom jeg hjem med en baby? 
Jeg er evig takknemlig for at jeg gjorde det. 



Vi fikk tildelt rom på obs posten og deretter var det bare å være tålmodig å vente til det var min tur. Rundt klokka 10, satt de inn ballongkateteret. Da var vi plutselig i gang og det var en skummel tanke. Jeg ble dårlig av ballongen og alle tankene som gikk rundt i hodet mitt så jeg måtte bare legge meg ned igjen og ble liggende der en stund. Jeg fikk mensen lignende smerte med en gang omtrent og det ga seg aldri, men de var fortsatt veldig svake. Når jeg kom meg til hektene igjen, valgte vi å gå litt rundt i gangene for å få fortgang på dette for jeg hadde ingen planer om å ligge lenge med smerter. Den følelsen når det henger noe mellom bena dine og som er festet på låret ditt, ikke så behagelig å bevege seg da. Haha. 
Vi tok oss en tur til kiosken og det ble en laang tur da jeg måtte stoppe opp hele tiden og puste. På veien tilbake ble smertene enda sterkere og jeg var overbevisst om at jeg var godt i gang med fødselen og hodet var sikkert godt på vei ut. 



Når vi kom tilbake fra turen spurte jeg om de ikke kunne sjekke meg om hvor langt jeg hadde kommet og om ballongen hadde løsnet. Det var ingen god følelse når hun måtte bak denne ballongen for å kjenne åpningen, men heldigvis hadde ballongen ramlet ut, men den hadde satt seg litt fast så hun fikk dratt den ut og da var vi på ordentlig i gang! Klokken var rundt 17.00 og jeg hadde hele 4 cm! JEG VAR I AKTIV FØDSEL! 


Jeg fikk endelig komme bort på føden og snart skulle vi møte den lille jenta vår som vi hadde ventet på. Med Liam André og Elias fikk jeg det samme rommet, denne gangen fikk jeg ett helt annet og det var egentlig veldig godt. Noe helt nytt. Jeg fikk to fantastiske jordmødrene og barnepleiere. Jeg fikk satt epiduralen ganske tidlig for det var noe jeg selv ønsket og noe jeg følte jeg hadde behov for. Smertene ble sterkere og sterke. Jeg hadde for det meste kun smerter i ryggen/hoften, men det var noe av det mest grusomme jeg har kjent. Jeg var hele tiden med og klarte å puste meg godt gjennom hver ri.


Behind the scene. Her skal ingenting pyntes på: Lubben, smerter til tusen, sminkeløs, uten bh, bleie, sliten og veldig klar for å møte prinsessa. 

Jeg ventet hele tiden på at vannet skulle gå, men det tok sin tid. Jeg mistet følelsen i det ene benet, men jeg klarte heldigvis å stå, men måtte ha god hjelp fra de rundt. Jeg prøvde det meste for å få hun til å komme lengre ned, men denne vannblæren lå bare å presset nedover og gjorde ikke annet en kjempe vondt! Det gikk sakte, men sikkert fremover og rundt klokken 23.00 hadde jeg full åpning, men jeg kunne enda ikke trykke fordi vannblæren lå så langt nede og hodet hennes var for høyt oppe. Men etter å ha snakket med legen og ventet en stund tok de vannet rundt klokka 00.45. Da skjedde det virkelig ting! Jeg kjente at hele jenta bare sklei nedover i bekkenet, det var veldig spesielt og en helt fantastisk opplevelse. Hva kroppen min er i stand til, ikke bare har den grodd en liten baby, men nå skulle den settes på prøve for å få ut dette lille mennesket. Endelig kunne jeg trykke og endelig skulle jeg få møte den fine lille jenta mi. 
Det tok vell 15 min før hun endelig var her. Det var helt fantastisk!

25 juni 2017 klokken 01.00 var endelig lillesøster Tomine til verden ♥
3140 g og 50 cm 





Nå kom tankene om hun levde og hadde det bra. Jeg fikk ett angst anfall og holdt på å besvime fra alt, men klarte heldigvis å la vær. Mye takket være jordmødrene og barnepleieren som fikk snakket meg ut av det hele.
Selvfølgelig skulle jeg ikke dø her og nå og hun hadde det helt topp! 

Jeg har kun fine minner fra fødselen og er veldig stolt over meg selv. Det ble en helt fantastisk og unik opplevelse. Hver fødsel er spesiell og det er vell kanskje derfor man også velger å gjøre det flere ganger? Jeg kan ikke beskrive den følelsen smertene har, og heller ikke i det man får den helt ferske lille personen opp på brystet for aller første gang. Så fremmed, samtidig har vi kjent hverandre i noen måneder. 

Tusen takk til føde og barsel på Sørlandet sykehuset, Kristiansand. ♥

Det ble mange timer på poliklinikken og mange fine samtaler med de på føden. Jeg hadde nok ikke klart dette svangerskapet så bra om det ikke hadde vært for gode mennesker som tok godt vare på oss når bekymringene tok overhånd. 

 

Endelig er hun her! 16.07.2017, kl. 23:05

Heisann kjære følgere! Nå er det en god stund siden jeg har blogget og det syns jeg er veldig kjipt for jeg liker så godt å skrive og få ut tanker og følelser. Nå har jeg dessverre ikke så mye tid til å skrive, men jeg ønsker virkelig å fortsette å blogge.

Men til overskriften, endelig er vår lille prinsesse her! Den 25.06.2017 klokka 01.00 kom vår kjære lille Tomine Liestøl Øvland til verden <3

Tiden etter fødselen har egentlig gått veldig greit, hun er veldig snill og god. Denne gangen har jeg fått til ammingen og det er jo selvfølgelig en helt fantastisk god følelse. Det er også kjempe koselig, men samtidig slitsomt til tider. Jeg nyter hvert sekund og hver dag. Jeg trives som tre barnsmor. Dessverre får ikke Elias truffet lillesøsteren sin, men jeg vet at han passer på hun.

Jeg kommer til å skrive ett innlegg om fødselen, så følg med!

Jeg håper at du fortsetter å lese bloggen.

Hvor er jeg? 27.04.2017, kl. 08:17

Heisann, her er jeg!

Nå begynner det å bli evigheter siden jeg har skrevet ett eneste innlegg og grunnen er vell både tid og det å ha noe å skrive om. Jeg har nok masse å skrive om, men det mangler nok litt motivasjon. Jeg ønsker ikke at det skal bli masse av det samme jeg skriver om, så derfor var det nok greit at jeg tok en liten pause.
Jeg har det fint, og vi som familie har det fint. Den lille prinsessa vokser som hun skal og er helt perfekt. Storebror trives i barnehagen og vil omtrent ikke hjem når jeg kommer å henter han. Formen min er helt grei, merker at det er siste trimester og at ting begynner å bli tungt og slitsomt, både med kynnere, kvalme, trøtthet og bekkenløsning. Jeg kan neste ikke vente til Juni måned når vi endelig skal få treffe den lille jenta vår. ♥ 

Hvordan har dere det da? 




Men nå har sjefen i huset våknet, så da får vi gjøre oss klar til barnehagen og jeg skal vaske bilen. 
Jeg ønsker dere en super dag! 

 

LAPPEN!! 24.03.2017, kl. 22:00

Etter ca 2 måneder med masse kjøring, var det endelig min tur til å få lappen! Det er helt uvirkelig, samtidig så deilig. Dette er noe jeg har sett frem til og jeg har virkelig jobbet for det, så dette føler jeg at jeg fortjener.
I dag fikk jeg hentet Liam André i barnehagen, helt alene og fikk tatt meg en tur opp til ei venninne. Merker allerede at det er en frihet å bare kunne ta bilen og kjøre.

Det har ikke gått helt opp for meg enda, men jeg er stolt over meg selv. Det har vært en tøft og vanskelig år, men det har skjedd mye bra også!

Nå skal jeg nyte den nye tilværelsen og kjøre forsiktig!
Ha en fortsatt fin kveld/natt alle sammen.

Onsdag 22.03.2017, kl. 06:46

God morgen og god onsdag!

I dag startet vi dagen tidlig. Mann og barn er allerede reist og jeg er plassert i sengen igjen. Det ble ikke så mye søvn i natt, dessverre. Jeg husker ikke når jeg sovnet, men jeg våknet igjen i 3 tiden i natt og sovnet ikke før klokken var rundt 5. Det er utrolig slitsomt å våkne sånn på natta uten grunn, så håper det bare er en periode. Jeg bekymrer meg mye over ting, spesielt om Liam André puster. Så jeg må inn flere ganger på natta om jeg våkner slik jeg har gjort de siste nettene.

I dag skal jeg ha kjøretime igjen, så jeg må jo være uthvilt nok til det. Jeg får prøve å sove en time før jeg må stå opp. Her er det meldt nydelig vær i dag, så jeg håper det stemmer!

Jeg ønsker dere en fantastisk fin dag!
Ta vare på hverandre.

Tusen takk! 21.03.2017, kl. 21:27

Da var denne dagen også snart over og jeg kjenner at det skal bli litt godt. Det har vært en lang dag med mange følelser og tanker. Vi har klart å kose oss og gjøre noe hyggelig sammen. Tok litt tid før vi sovnet i natt, og vi våknet ganske tidlig. Jeg brå våknet akkurat klokken 07.48 og det er ganske spesielt med tanke på at det var i den tiden ambulansefolkene kom inn døren her hjemme. Jeg er faktisk litt glad for at jeg våknet i den tiden slik at jeg kunne få med meg de minuttene og tenke tilbake på hva som skjedde for ett år siden. Det er noe som vi aldri glemmer. I dag ble det en rolig morgen hjemme før vi litt etter klokken 09 tok turen ned til sentrum for å kjøpe frokost og roser. Etter det valgte vi å reise til Leos Lekeland, hvor vi var i ca tre timer. Det var utrolig godt å bare le og kose oss. Liam André var helt i hundre og storkoste seg, det samme gjorde foreldrene. Jeg stod for det meste på bakken, men Liam André og pappa var som to apekatter som hadde det kjempe gøy! 



Etter vi hadde vært i lekeland, bestemte vi oss for å ta turen i dyreparken selv om været ikke var på sitt beste. Vi hadde så og si parken helt for oss selv, men alle tre var så slitne at vi holdt oss for det meste på en plass. Løvene og apekattene er vell det som er mest stas. Klokken var vell nærmere halv fire når vi kom inn døren her hjemme. Det endte med at alle gikk å la seg i sengen og slappet av før vi tok turen opp til svigerfar for å spise middag. Nå er vi kommet hjem igjen etter en lang og tung dag, Liam André sover trygt og godt i sengen sin. Jeg tror det var en sliten, men veldig fornøyd gutt som la seg i kveld. 



Nå sitter vi her med stearinlys over hele stuen omtrent og har det bare helt stille. Snart skal vi finne sengen og det skal bli fantastisk godt! 
I morgen er det hverdag igjen, om vi kan si det sånn. Men det kommer til å bli noen spesielle dager fremover. Men Elias er alltid med oss i tankene. 
Til slutt vil jeg bare si: TUSEN TAKK! Det betyr så masse at dere tar dere tid til å skrive til oss. Vi får ikke svart alle sammen, så dette er til dere alle. 
Jeg får ikke takket nok for omsorgen og omtanken vi har fått det siste året og tusen takk for dere som har tent lys og tenner lys for vår kjære lille Elias. 
Vi setter stor pris på det. Tusen takk! ♥

Den brutale virkeligheten 21.03.2017, kl. 08:26

Vår kjære lille Elias. På akkurat denne dagen, 21 mars 2016 var huset vårt fullt med helsepersonell som prøvde å få deg tilbake til livet. Vi så at du allerede hadde reist, men de stod på og gjorde alt det de kunne for at du skulle komme tilbake til oss. Pappaen din var en ordentlig helt den dagen om jeg kan kalle han det i en slik situasjon. Som han stod på før fagfolkene kom. Hadde det ikke vært for han hadde det nok ikke vært håp i det hele tatt. Vi fikk håp og vi ba hele tiden om at dette skulle gå greit. Jeg husker disse forferdelig lange timene. Telefonsamtalene, klemmene, ordene, synet og håpet om at det ikke var sant det vi nettopp hadde gått gjennom. Virkeligheten slo virkelig inn klokken 09.00, da kom den brutale virkeligheten om at Elias ikke lengre var her og at de hadde gjort alt de kunne for at vi skulle få han tilbake. Det er ord jeg aldri glemmer. Vi tenkte klart og fikk ringt til våre nærmeste med den grusomme beskjeden. Hvem trodde på oss? Ingen. Det var som en uvirkelig drøm for alle sammen og vi hadde ikke noe annet valg enn å stå i det.  




Nå skal vi snart ned til Elias og sette ned blomster å lys ♥ Hvis det er noen som ønsker å gjøre det samme, er dere velkommen til å gjøre det. Det setter vi veldig pris på. Vi skal prøve å gjøre denne dagen så fin som mulig. Vi har ingen direkte planer, vi tar det litt som det kommer og hva vi føler for. Nå har vi tent lys her hjemme for å minnes vår fantastiske lille gutt. 
 



Jeg hater denne dagen og jeg hater at det skjedde med oss. 


Mamma, pappa og storebror elsker deg ♥
Du er uendelig høyt elsket og ekstremt dypt savnet! 

Ett år senere 18.03.2017, kl. 09:58

For ett år siden var livene våres veldig annerledes, vi var en familie på fire og vi hadde en liten baby som nærmet seg fire måneder. Han hadde nettopp lært å rulle fra mage til rygg. Vi var så stolte over denne lille krabaten. Elias var som regel alltid på godt humør og vi fikk alltid et smil. Vi hadde han her i kort tid, men på den korte tiden lærte vi å kjenne han og vise han all den kjærligheten han fortjener. Hver dag var en glede med denne gutten, samtidig som det var tungt og tøft med våken netter og en vond liten mage. På denne dagen i fjor, var det fint vær ute akkurat som i dag. Solen skinte og livet var herlig! 
Vi koste oss hjemme mens pappa og storebror var på jobb og i barnehagen. Vi var ute i vognen å trillet og koste oss i solsteken. Det samme skal mamma gjøre i dag. Mamma skal nyte dette været og dagen akkurat som du og meg gjorde. Men mamma er trist i dag, mamma savner deg uendelig masse. Jeg vet du har det bra der du er nå, men vi sitter igjen med en tomhet og ett stort spørsmålstegn på hvorfor du måtte reise? Det kommer vi aldri til å få svar på og savnet kommer til å være like stort uansett for vi vet så uendelig godt at vår kjære lille Elias ikke kommer tilbake. Og nå skal du snart bli storebror, tenk det. ♥
Kommer du tilbake i prinsesse kjole? Jeg velger å tro at en del av deg kommer tilbake til oss. Vi kommer til å se likheten mellom deg og lillesøster, det er jeg veldig sikker på. 



Ett år senere sitter mamma her å skriver et innlegg på bloggen sin om hvordan livet er uten deg, hvordan vi skal komme oss videre og hvordan livet blir med lillesøster i hus. Vi har nettopp spist pannekaker til frokost, storebror ligger på sofaen og ser på tv, mens pappa sitter på verandaen i solen. For i dag er det varmt og helt fantastisk ute. Har du det fint i himmelen? Mamma velger å tro at du har det fint og at du blir godt passet på, å vi passer på deg herfra. 
Mamma har snart bil lappen nå, tenk det. Du har vært en stor støttespiller i livet mitt, selv om du er liten. Jeg vet du er med meg og hjelper meg til å klare det jeg ønsker og oppnå noe i livet. Du viser oss vei. 

Ett år senere sitter vi her, uten vår kjære lillebror Elias som skulle vært litt over ett år. Det er tøft og ufattelig trist. Det var ikke slik livet vårt skulle bli, men det var sånn det ble. Husk at vi savner deg masse og vi elsker deg så høyt. ♥ 

hits