hits

Katrine Liestøl Olsen


www.katrineolsen.blogg.no

Livet er ganske greit 02.05.2018, kl. 17:58

Altså, nå har det vært mye negativt i livet mitt de siste årene og oppi alt det negative så glemmer jeg faktisk å sette pris på alt det fine som har skjedd og faktisk nyte hver eneste dag. Det er ingen selvfølge at livet er godt, for det er det. Jeg kjenner sjeldent på glede og gleden over å være i live, og det er noe jeg jobber med. Jeg vil så gjerne kjenne på alt det gode. Det kommer, en dag. Det vet jeg. Jeg har det egentlig ganske greit for tiden og det har jeg valgt å forsterke ved å skrive det ned.

Jeg skal ikke la angsten ta over livet mitt lengre. Den har ødelagt alt for mye. Selvfølgelig er det en grunn for at jeg har fått angsten og blir fort deprimert. Jeg går konstant rundt å er bekymret og redd, det ødelegger alt for mye av livskvaliteten min. Jeg er så lei av å ha det sånn og det er kanskje derfor jeg har valgt å være åpen om det for å få det ut. Jeg klarer sjeldent å prate om det og da er det så fantastisk å skrive det. Når alt kommer til alt, så har jeg det faktisk ganske greit. Jeg håper dere har det bra <3

PS: Jeg er nominert til foreldreblogger awards 2018 og jeg håper at DU vil stemme på meg! Det hadde betydd så mye for meg. Tusen takk på forhånd <3 Stem her!

Nytt familiemedlem 25.04.2018, kl. 10:45

Hils på vårt nye familiemedlem, Zuma <3

Han er en renraset papillon på 13 uker og vi er blitt så glad i denne lille gutten.

Er han ikke nydelig?

Livet med ett kronisk sykt barn 06.04.2018, kl. 15:17

Jeg sitter her på sykehuset med solen i ryggen og med strikketøyet i hånden. Jeg tenker over alt som har skjedd på kort tid, det har vært ekstremt tøft. Livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Men jeg har vokst, jeg ble plutselig voksen. Lille meg med mange bekymringer. Den dag i dag har jeg enda flere bekymringer enn mange på min alder.

Livet som mamma til ett kronisk sykt barn byr på mange bekymringer, tanker og følelser. Jeg er livredd, livredd så og si hver dag. Hva om, hva hvis?

Å jada, vi har mange gode dager og de nyter vi. Men alt dette med sykdommen og redselen for å miste han, gjør det vanskelig å leve det livet jeg egentlig ønsker. Men jeg prøver så godt jeg kan.

4 uker har gått og nå var det tid for behandling igjen. Jeg er så glad for at vi bor i Norge og har tilgang til både sykehus og medisiner. Uten medisinen han får i dag, vet vi ikke hvordan ting hadde vært.

Jeg elsker denne gutten og han er virkelig lyspunktet i livet mitt, akkurat som lillesøstra.

Jeg er så takknemlig for at han er her sammen med oss den dag i dag for det er ingen selvfølge. Utfallet kunne vært veldig annerledes.

Tusen takk til alle på Sørlandet sykehuset, Kristiansand for all hjelpen vi har fått og den vi får. Det å se at Liam André faktisk koser seg når han kommer til behandling betyr mye. Dere er fantastiske på mange måter.

Foreldre Bloggers Award 2018 18.03.2018, kl. 22:57

Jeg fikk en hyggelig mail for noen dager fra sparpedia.no, og de ville gjerne nominere meg til Blogger Awards: 
Foreldre Bloggers Award 2018 og det kunne jeg jo ikke takke nei til. Nå håper jeg dere vil stemme på meg og bloggen. ♥
Avstemningen avsluttes 18 mai 2018 kl. 12.00 


Klikk her for å stemme: 
https://sparpedia.no/priser/foreldreblogger-awards-2018/

 

På forhånd, tusen takk ♥ Det betyr uendelig mye!

En bedre hverdag 11.03.2018, kl. 19:07

Hei! Hvordan går det med dere?

Det er ikke så ofte jeg er innom bloggen lengre og jeg skriver veldig lite. Jeg merker at jeg savner det, men samtidig er det vanskelig å bare skrive noe. Det går mye i bekymringer, samtidig som jeg begynner å godta at ting er som de er. Jeg syns selv at jeg har kommet langt i positiv retning med tanke på sykdommen til Liam André og det går jo så fint med han. Det går mye bedre enn noen hadde trodd.

Jeg har det egentlig ganske greit. Jeg har fått meg en fast helgestilling i hjemmesykepleien og jeg takler angsten litt bedre enn jeg gjorde for få uker siden.

Ha en fortsatt fin søndag <3

" En liten bagatell" 02.02.2018, kl. 23:11

Har du noen gang hørt at vi har klaget over alt vi har vært gjennom eller at vi har syns synd på oss selv? Det tror jeg ikke vi har og det kommer vi aldri til å gjøre heller. Men i kveld gikk det opp for meg, fy søren. Hvordan har vi klart å stå oppe så lenge? Jeg aner faktisk ikke. 

Jeg syns aldri synd på meg selv og jeg syns at alt jeg har vært gjennom er en bagatell. Men betyr virkelig andre sitt liv mer enn mitt? Jeg kjenner at tårene presser på når jeg skriver dette her for alt vi har vært gjennom de siste årene, alt vi har måtte tåle og i tillegg mine psykiske utfordringer. Hvorfor er det sånn at jeg føler en trang til å hjelpe andre? Fordi jeg prøver å være en god venn. Jeg har alltid vært sånn, jeg ønsker at alle har det bra. Jeg glemmer meg selv oppi alt dette. Det høres kanskje ut som jeg ønsker sympati og at dere skal syns synd på meg og det ønsker jeg virkelig ikke. Jeg skriver dette fordi jeg bare må få det ut. Hvorfor tenker jeg i det hele tatt over hvordan folk tar dette innlegget? Jeg skriver først og fremst for min egen del. 

I kveld sprakk en boble som jeg har holdt skjult i ganske lang tid. Jeg forteller sjeldent hvordan jeg har det og jeg tror det er veldig få som kan se på meg hvordan jeg virkelig har det. Jeg savner Elias. Det er flere uker siden jeg klarte å ned på graven hans, og det setter seg som en knute i magen. Jeg har så dårlig samvittighet som sikkert flere har kjent på. Jeg er 23 år - jeg skulle aldri opplevd det vi har opplevd. Etter vi mistet Elias har jeg tenkt på hvordan resten av familien har det, det er ikke så nøye med meg. Det samme skjedde nå med Liam André, hvordan jeg har det er ikke så viktig. Jeg holder det inni meg, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det kommer en reaksjon en gang - og den kom nå. Hva søren er det egentlig vi har vært gjennom? Hvordan skal jeg overleve dette? Hvordan skal jeg kunne godta at ungen min mest sannsynlig må gå på medisiner resten av livet, hvordan skal jeg kunne leve med denne usikkerheter, det er ingen som vet med sikkerhet hvordan denne sykdommen er. 

Jeg går konstant med en klump i magen/halsen og er kvalm stort sett hele tiden fordi jeg er så redd, jeg er redd for det aller meste. Jeg føler meg alltid så teit når jeg skriver sånne innlegg som dette, som egentlig ikke har noen mening. Alt kommer bare ut på en gang. 


Så, hvordan går det med dere? ♥

Til vår kjære sønn 27.01.2018, kl. 12:35

Gratulerer så mye med 4 års dagen din i dag ♥ Jeg er så uendelig stolt og glad i deg, gutten min. Den 27.01.2014 klokka 01.06 kom du til verden på Sørlandet sykehus, Kristiansand. Vår første fødte og så stolte! Det viste seg at det ikke skulle bli enkelt å være mor, jeg fikk fødseldepresjon og hadde mye psykiske plager. Du begynte å nærme deg 1 år og jeg begynte endelig å kjenne på morsfølelsen og hva det å være mor gikk ut på. Jeg levde i en boble og var veldig avhengig av hjelp for å takle hverdagen. Vi klarte det, du, jeg og pappa.

De siste årene har du måtte takle mye. Du var vitne til at mamma ble syk og dårlig med lillebror Elias, mamma var derfor en del på sykehuset på kontroller og innleggelser. Du ble vitne til at lillebror måtte ligge på nyfødt intensiv og ikke kunne bli med hjem med en gang. Du var og er verdens beste og flinkeste storebror. Du måtte passe på og "trøste" oss voksne når du mistet lillebroren din. Du tok en del av livet til lillebror Elias fra dag 1 og helt til den dagen vi tok ett siste farvel med han. Han er fortsatt med deg og oss. Du snakker om han hele tiden og er så stolt å glad i han, det vet vi ♥
 



Du er en fighter og en som aldri gir deg. Det beviste du oss da du plutselig ble akutt syk i slutten av oktober. Du fikk hjertestans og ingen viste om du kom til å overleve. Det gjorde du. Vi alle holdt pusten mens de prøvde å få deg tilbake til oss. Vi fikk beskjed om at det ikke var sikkert at du kom til å være deg selv etter en sånn traumatisk opplevelse. Vi alle var livredde for deg, mens mest av alt veldig redde for at du ikke skulle overleve. Om du måtte hatt hjelp resten av livet ditt, så skulle vi taklet det også. Det gjorde ingenting, så lenge du våknet igjen. 
Du våknet og den dag i dag er du 100% på deg selv, ingen kan se på deg hvor syk du har vært og hvor syk du kan bli. Vi vet ikke om dette er en sykdom du må ha resten av livet, eller om du kommer til å bli kvitt den. Men det vi VET er at du er den tøffeste vi kjenner og jeg er så imponert og stolt over deg ♥


I dag er din dag og vi skal gjøre dagen din så fin som vi bare kan! 
Gratulerer med dagen. Vi elsker deg!

Mamma, pappa, lillebror i himmelen og lillesøster. 


 

Nytt møbel 25.01.2018, kl. 09:36

Sponset innlegg // 

Siden vi er så veldig glad i å flytte rundt og gjøre endringer i leiligheten vår, hadde det gjort seg med en sånn fin
tv-benk  fra www.chilli.no.

En enkel og stilren tv-benk med praktiske muligheter for oppbevaring i skap og hyller. Det er god plass til både tv og ekstra utstyr. 
Det som er ekstra moro, er at nå i Januar får du denne flotte tv-benken til en veldig god pris. 
Vi pleier som regel å handle møbler og slikt i en butikk, men med rask levering og gode priser må jeg si at fristelsen for denne tv-benken er veldig stor. 


Har du lyst på ny tv benk? Ta turen innom Chilli.no for gode priser og godt utvalg. 

Nå er det nok 03.12.2017, kl. 23:28

Vi får ofte høre at vi har opplevd mer enn mange andre, og det er veldig få som opplever så mye i løpet av ett helt liv. Jeg syns helt ærlig at det er veldig urettferdig, samtidig som jeg ikke unner noen å oppleve det vi har opplevd. Det har vært to tøffe år, men det har vært mye fint også. Jeg prøver å ikke la denne bloggen bare bli en negativ greie, men også sette fokus på det som er bra. Livet er ikke bare bare, men det er mye fint også. Det tar bare litt tid.

Jeg mener nå at vi har fått nok nå, og jeg håper av hele mitt hjertet at vi ikke får mer vondt og tøft nå. Jeg merker at kroppen min er veldig sliten og jeg er dessverre ikke til stede der jeg burde være, men jeg gjør så godt jeg kan og kommer aldri til å gi opp. 



Den 26 november "feiret" vi vår kjære lille Elias sin 2 års dag. Jeg vet at det er noen som mener at vi må komme oss videre, og har vi ikke det da? Og hvorfor skal vi komme oss videre? Livet går dessverre videre om vi vil eller ikke. Men jeg føler vi har kommet langt på kort tid. Jeg koker inni meg når jeg hører slike ord. Jeg forstår virkelig ikke hvordan noen kan si det! Det er vell opp til hver enkelt hvordan en vil minnes de som ikke er her lengre og en kan jo ikke bestemme hvordan en skal sørge og hvor lenge. Bursdagen hans kommer alltid til å være spesiell, det gjør også merkedagen hans den 21 mars. Jeg prøver å ikke bry meg om slike ord, for det er andres meninger, men jeg hater at noen kan si slikt. 
 

Min kjære sønn, jeg savner deg så 27.11.2017, kl. 22:03

Noen dager er tøffere enn andre og slik tror jeg vi alle har det. Det er litt rart å si det, men de siste dagene har egentlig vært veldig fine. Jeg har kjent mindre med angst og jeg har til tider fått kjenne på glede. Det er evigheter siden jeg har kjent på kroppen hva glede er og at jeg ikke får dårlig samvittighet over det å være glad. I går ble det en veldig koselig dag sammen med familien hvor vi feiret Elias sin dag. For noen så er det kanskje rart å feire bursdagen til noen som ikke er her, men for oss så er det blitt en "naturlig" ting å gjøre for å minnes vår kjære lille Elias. Det er en dag hvor vi skal tenne masse lys hos han og huske på alle de gode minnene vi fikk sammen ♥ 


Min kjære sønn, jeg savner deg så. Mamma elsker deg, fineste engel ♥



Jeg får ofte høre at jeg er så sterk og at de ikke forstår hvordan jeg klarer det. Jeg vet faktisk ikke selv hvordan jeg klarer det og jeg føler meg nok ikke så sterk. Men jeg er nok blitt sterkere og jeg er nok sterkere enn jeg hadde trodd. Samtidig så føler jeg at det er det eneste valget jeg har. Jeg kan ikke legge meg ned i sengen og være der hele dagen. Ja, det er ofte veldig fristende, men jeg vet at det ikke funker i lengden. Jeg ønsker heller å gjøre noe med det og ikke minst, så ønsker jeg å hjelpe andre. Om jeg klarer å hjelpe andre, så hjelper jeg meg selv også. 


Nå er det snart jul og det blir både koselig og veldig trist når ikke Elias skal være sammen med oss. Det kommer alltid til å komme merke dager som er tøffe og som vi bare må gjennom. Jeg kommer alltid til å leve med sorgen etter Elias, men jeg skal klare å leve med den - etterhvert. 


Til slutt vil jeg bare si til dere alle sammen, TUSEN TAKK for alle meldinger, kommentarer og klemmer.
Dere aner ikke hvor mye det betyr, men dere skal vite at det betyr så utrolig mye. 

2 år 26.11.2017, kl. 00:34

Tenk at det allerede er 2 år siden fødselen startet helt spontant, uten noe som helst forvarsel.
Den 26.11.2015 Klokken 01.08 kom du til verden på sørlandet sykehus, Kristiansand. 

GRATULERER SÅ MYE MED 2 ÅRSDAGEN, FINESTE LILLE ENGEL ♥ 
Det er like spesielt i år som i fjor at vi ikke skal få lov til å feire bursdagen din sammen med deg. Det er like vondt, samtidig som det er en koselig dag som vi minnes deg, lillevenn. I dag er det din dag og vi skal gjøre alt for at den blir fin. Jeg skulle ønske jeg fikk se deg vokse opp, og jeg skulle ønske du var her. Jeg savner deg hver eneste dag. Det føles så lenge siden og en del av meg sliter fortsatt med å forstå at du er borte. Min lille baby. Jeg håper du feirer i himmelen sammen med de andre små barna som forlot denne verden så alt for tidlig. 



Tusen takk for at jeg fikk bli kjent med deg og jeg er så glad for å være mammaen din. Du kommer alltid til å være en del av oss. Jeg håper vi ses igjen, lille Elias ♥ Pappa og storebror fikk nesten fire måneder sammen med deg, du og jeg fikk så mange flere. Svangerskapet var ikke enkelt, men vi kom oss gjennom det, sammen. En mnd før termin, ble du født. Helt perfekt. Du fikk en tøff start på livet, men du klamret deg fast og det er jeg så takknemlig for. Dessverre skulle vi få alt for kort tid sammen. 



I dag er det din dag, og denne dagen skal vi bruke til å tenke på alle de fine stundene vi fikk sammen. 
Vi elsker deg <3

De gode dagene 15.11.2017, kl. 19:32

Da var vi allerede kommet til Onsdag og vi nærmer oss helg. Etter at Liam André ble syk har jeg ingen kontroll på hvilken dag det er og jeg føler det er helg hver eneste dag. Nå er vi endelig begynt å komme inn i en rutine igjen og jeg merker at jeg er veldig avhengig av å ha rutine. Ikke for å nevne at ungene har veldig godt av det og at det blir en trygghet for de. Hverdagen vår er ikke som mange andres og Liam André skal ikke begynne i barnehagen riktig enda, men vi skal en tur ned i barnehagen imorgen og besøke de andre. Det er en gutt som gleder seg veldig til det! Jeg vet at en dag så skal han begynne i barnehagen for fullt og jeg vet at han kommer til å bli forkjølet og syk igjen, men jeg prøver å tenke så positivt som jeg kan - dette skal gå bra! 



I dag har det faktisk vært en helt fantastisk fin dag og det er det lenge siden jeg har kjent på. Jeg er så glad! Jeg er så stolt over den lille store gutten min som var så flink på sykehuset i dag. Han er den tøffeste jeg kjenner! Han var så heldig som fikk låne denne tøffe bilen mens han ventet på at medisinen skulle bli ferdig. Vi hadde time på sykehuset klokka 09.00 og var ikke hjemme før 16.30, så det har vært en lang dag. Men nå er han ferdig med den første behandlingen, og det gikk kjempe fint! Nå er det ny behandling om 4 uker. Takket være de fantastiske menneskene som jobber der og at de har ett stort lekerom med masse leker, så gikk dagen veldig fort og jeg tror Liam André har koset seg til tross for at ting har vært litt vondt og kjedelig. Nå er begge ungene nybadet og begge sover søtt. Jeg er så takknemlig for slike fine dager, rolige kvelder og fornøyde foreldre å barn som legger seg. Jeg setter så pris på alle disse gode dagene og jeg håper vi får mange flere av de. 

Jeg ønsker dere en fin kveld. ♥

Den sjeldne sykdommen 14.11.2017, kl. 20:37

Det er vel ikke akkurat noen hemmelighet at jeg går rundt hver eneste dag og er livredd for at det skal skje ungene mine noe. Jeg er i tillegg livredd for at det skal skje meg selv noe. Noen dager, veldig ofte lever jeg i en boble hvor jeg føler at jeg ikke eksisterer. En ting jeg kan si om det, det er at det er helt forferdelig!! Jeg føler jeg skal dø, rett og slett. Jeg har angst hele dagen omtrent, og hver eneste dag. Dessverre så går det ikke en dag uten at jeg er livredd og har intens angst for alt. Det ødelegger så mye av livet mitt, og det ødelegger det fine og positive. 


Mye av det som gjør meg så redd, det er nok at jeg har sett alt for mange ganger nå hvor fort livet kan snu. Men jeg har også sett hvor dyktige legene er og at denne gangen gikk det så bra som det kunne. Jeg er så redd for at vi skal oppleve noe så ekstremt brutalt igjen. Det vet jeg ikke om jeg klarer, selv om jeg vet at jeg må. Jeg er så sliten, men jeg må stå opp hver eneste dag og jeg må være her for de rundt meg, spesielt for barna mine. 



Liam André har da altså fått en veldig sjelden sykdom som fortsatt vet veldig lite om. Det er kun dokumentert 15 barn i verden med denne sykdommen. Liam André er nå blitt nr 16. Legene ønsker å forske på denne sykdommen og de vil bruke sykdomshistorien til Liam André til opplæring og videre forskning, noe vi har sagt ja til. Om vi igjen kan hjelpe andre, så ønsker vi det. Liam André sin historie er veldig spesiell for veldig mange, han kunne vært død nå. Men istedenfor gikk det så godt som det kunne. Vi kan ikke merke noe annerledes på han, og hvem hadde trodd det? Sønnen vår er en fighter og det har han virkelig bevist. ♥


Gutten min er den sterkeste og tøffeste jeg kjenner! ♥

Sykdommen heter Kapillær lekkasje syndrom og det vil si at blodårene hans lekker blodvæske og proteiner som i Liam André sitt tilfelle førte til væskeansamling rundt lungene og deretter i hjerteposen. Dette ble livstruende for Liam André, men de fantastiske menneskene på sykehuset klarte å tenke klart og gjøre alt de skulle gjøre for at dette skulle ende så godt som det har gjort. Dessverre vet vi ikke om det kommer til å skje igjen. Det finnes ingen sikker behandling for denne sykdommen, men han skal få Immunoglobulin hver 4. uke og det har på andre barn vist god effekt så vi krysser fingrene for at det vil hjelpe å forebygge. Han fikk dette når han kom til Oslo og han reagerte bra på behandlingen. 




 

Den tøffe hverdagen 10.11.2017, kl. 11:10

Nå har vi hatt en uke hjemme og det har egentlig gått veldig greit, både med Liam André og oss.
Selvfølgelig er det veldig skummelt også, siden vi vet ikke om det kommer til å skje igjen, eller når det kommer til å skje igjen. Vi er klar over at om han blir syk med feber og sånn, må vi rett på sykehuset. Vi vet litt mer hva vi skal se etter og vi kan kanskje være litt i forkjøpet av sykdommen. Legene tar ingen sjanser og det er så godt å vite! Om dette skulle skje igjen, er sjansen liten for at han overlever det. Samtidig så har de en plan på hva de må gjøre, men de kan verken love noe eller garantere noe. 

Det har gått over all forventning. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva som har skjedd og vi kan ikke se hva han har vært gjennom. Jeg kaller det flaks og ett mirakel. Dette kunne gått så fryktelig galt! 30 min uten puls, det er ganske lenge det. Jeg vet at han er en ordentlig fighter, sta og gir virkelig ikke opp. Det har han hvert fall bevist nå. Jeg er så takknemlig og jeg må bare takke alle som har vært involvert. 




Jeg hadde aldri trodd at dette skulle gå så bra! Jeg forventet det verste, og jeg hadde forberedt meg på at han kom til å kanskje ha en hjerneskade. Legene på Rikshospitalet sa at dette så ikke veldig bra ut første gang de så han. Men vi alle tok feil, denne gutten har overrasket oss alle. Han er seg selv  - han er den Liam André som vi kjenner ♥ 

Han skal snart få prøve seg så smått i barnehagen igjen og jeg tror det blir både bra og ganske skummelt. Jeg er nok blitt mer overbeskyttende, samtidig som jeg vet at han må få være barn og gjøre de tingene han gjorde før. Det blir en utfordring når det går mye sykdommer i barnehagen, men jeg håper og tror at de i barnehagen tar det alvorlig og gjør alt de kan for å forebygge. Det finnes ting en ikke kan beskytte våre kjære barn i mot og sykdommer er en av de. 

Luksus i hjemmet 06.11.2017, kl. 21:01

Sponset innlegg // 

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker at vi har badekar her hjemme i leiligheten! Altså, jeg elsker det! Jeg elsker at jeg kan ta meg ett deilig varmt bad, spesielt på vinteren når det er kaldt ute. Jeg har lenge sett på ett hjørnebadekar med massasje og bobler, men dessverre har vi ett lite bad og har derfor ikke plass til det her vi bor nå. For øyeblikket har vi badekar og dusj i ett. Jeg kan ærlig si at jeg håper vi ikke må bytte ut badekaret med kun dusj, for det er veldig greit å ha badekar når vi har barn. Badekaret her hjemme blir også brukt til lagringsplass av badebaljen til hun lille slik at vi slipper å ha det stående på gulvet og det slipper å se veldig rotete ut. Har du badekar


Det hadde ikke gjort noe å byttet ut badekaret vi har her hjemme med dette badekaret fra https://www.trademax.no/. Knall fint og ikke bare det, men det har sidemassasje også! 


Hvor deilig hadde det ikke vært med ett badekar nå som vinteren er i gang? 
Ta turen innom https://www.trademax.no/baderom og bestill badekaret ditt i dag!